Leder

Ingen fred i Midtøsten

Etter at den første delen av Donald Trumps fredsplan for Midtøsten ble signert i midten av oktober i fjor, rettet verdens øyne seg mot andre områder og konflikter. Dem er det dessverre nok av, og nå dominerer USAs kidnapping av Venezuelas statsleder og trusler om å annektere Grønland de fleste internasjonale medier. Det betyr på ingen måte at situasjonen på Gazastripa er i ferd med å bedres. Tvert imot lever enklavens to millioner mennesker under forferdelige kår, i falleferdige telt som ikke holder vinterregnet og kulden ute. Israelske styrker okkuperer omtrent halve Gaza­stripa, og de neste skrittene mot en varig fred i Trumps famøse 20-punktsplan uteblir. Israel bomber fortsatt, og flere hundre palestinere er drept siden våpenhvilen ble inngått.

«Nå gjelder det å ikke glemme Gaza.»

I tillegg startet Israel det nye året med å utestenge 37 organisasjoner fra å drive hjelpearbeid i Gaza. Blant dem er store og anerkjente aktører som Leger Uten Grenser, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa), Care, Oxfam og norske Flyktninghjelpen. Israel opererer med flere begrunnelser for utestengelsene. En del er et krav om at organisasjonene må dele informasjon om ansatte, finansiering og drift med Israel. I tillegg anklager Israel blant andre Leger Uten Grenser for å samarbeide med militante grupper. Israel sier også at uttalelser fra enkelte av hjelpeorganisasjonene på sosiale medier mens krigen sto på for fullt, var for politiserte og gikk langt i å anklage Israel for krigsforbrytelser. Leger Uten Grenser sier de ikke har blitt konfrontert med påstander om koblinger til militante grupper, men først hørte om dem via medier.

Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag beordret i fjor høst Israel til å godta og legge til rette for hjelpearbeid. Domstolen slo fast at Israel er forpliktet til å sørge for at Gazas befolkning får dekket sine grunnleggende behov. I stedet skjer det motsatte. Utenriksministre fra elleve land, inkludert Norge, har protestert på utestengelsen av hjelpeorganisasjoner. Det trengs åpenbart sterkere press for å få Israel til å slippe nødhjelp inn på Gazastripa. Nå gjelder det å ikke glemme Gaza selv om det også brenner andre steder i verden.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.