VGs politiske kommentator Hans Petter Sjøli ønsker seg en rask EU-debatt, som må ende med en like hastig norsk søknad om medlemskap. Begrunnelsen er utviklingen i Trumps USA, spesielt trusselen mot Grønland. Hvis USA annekterer øya, er den transatlantiske alliansen ferdig, og da gjenstår EU som den eneste trygge sikkerhetspolitiske havna for Norge. Forrige gang Sjøli var ute og krevde sjokkinnmelding i EU, var etter det russiske angrepet på Ukraina. Nå er det igjen en dramatisk hendelse, men nå nærmest med motsatt fortegn, som skal begrunne søknaden.
«Det vil være ulike allianser.»
Det langsiktige målet for Norge er en forsvars- og sikkerhetspolitikk som er bærekraftig ut fra ulike trusselscenarioer. Avhengigheten av USA har svekket forsvarsevnen, slik det har skjedd i mange andre land. Politikken hvilte på et premiss om at de politiske forholdene – og truslene – for alltid ville være de samme. I stedet må vi ha en strategi som fungerer i ulike situasjoner. Det er ikke gitt at en fasttømret forsvarsallianse i regi av EU er veien å gå. Unionen består av forskjellige land med ulike sikkerhetspolitiske tradisjoner. EU er ikke i seg selv en garanti for en kraftfull motstandslinje verken i forhold til Putin eller Trump. Og også i EU kan de politiske forholdene endre seg. I en situasjon der den politiske makta i Brussel skifter, noe vi ikke kan unnlate å ta med i beregningen, vil alle Sjølis argumenter for et tett forsvarssamarbeid i EU, falle i grus.
Det kan derfor være en bedre strategi å satse på samarbeid uavhengig av tilknytningsform til EU. Viktige nasjoner som Canada, Storbritannia, Norge og Tyrkia er som kjent ikke med i EU. Det vil også være ulike former for samarbeid fordi land har ulike prioriteringer. Hvis dette blir låst inne i EU, kan det i stedet for økt kampkraft, ende med handlingslammelse. Norge kunne med vår posisjon på nordflanken være en viktig brubygger for samarbeid mellom land både i og utenfor EU. Det kan være en betydelig mer fruktbar forsvarsstrategi enn å forskanse seg i Brussel bak Ursula von der Leyen, som enn så lenge ikke har vist synderlig motstandskraft mot Trump. Det lengste hun har strukket seg er å si at EU vil følge utviklingen nøye.
