Leder

Krig er ikke uungåelig

En rekke europeiske forsvarstopper har de siste månedene trappet opp advarslene om at Ukraina-krigen kan være opptakten til en større krig mellom Nato og Russland. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius advarte i november om at noen mener kontinentet kan ha hatt «sin siste fredssommer». Natos generalsekretær Mark Rutte istemte at vi må være forberedt på krig «i den skalaen våre besteforeldre og oldeforeldre gjennomlevde». Også hærsjefer i Storbritannia og Frankrike har sagt at landets sønner og døtre må være forberedt på å forsvare hjemlandene sine. Ledsaget av like alarmistiske medieoppslag og ekspertuttalelser, kan slike utsagn gi inntrykk av at en ny storkrig praktisk talt er uunngåelig.

«Det kan bli en selvoppfyllende profeti.»

Bakteppet for advarslene er at Europa er i krise. Det siste året har bare gjort det så altfor tydelig at kontinentets ledere har levd over geopolitisk evne, når de i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen har lovet full militær støtte til Ukraina så lenge det trengs, uten å legge noen planer for hvordan krigen kan avsluttes. Når USA under Donald Trump samtidig har gjort det til en prioritet å avslutte krigen, står europeerne avkledd, uten vilje eller evne til å følge opp retorikken med handling. Ved å mane fram trusselen om storkrig håper de kanskje å skaffe seg politisk armslag til å ruste seg ut av krisa. Det framstår lite veloverveid.

For det første finnes det ingen bevis for at Vladimir Putin har intensjon om eller kapasitet til å angripe et Nato-land militært. Russland-ekspert Hanna Notte skriver i Financial Times at de som advarer om at dette, overser at Kremls nåværende strategi tjener deres mål langt bedre. Hun påpeker også at den alarmistiske retorikken kan bli en selvoppfyllende profeti, fordi den i Moskva tolkes som at det er Europa som ruster seg til storkrig. En slik eskaleringsspiral er ingen tjent med. Den geopolitiske situasjonen gjør det åpenbart nødvendig å ruste opp, men skal Europa virkelig frigjøre seg fra avhengigheten av USA, er det vel så viktig at kontinentets ledere bidrar konstruktivt for å få en slutt på krigen i Ukraina og begynner arbeidet med en sikkerhetsarkitektur som på sikt kan dempe den gjensidige mistroa som ledet til dagens begredelige situasjon.

Leder

Appsyken

Pisa-resultatene viser at norske elever presterer stadig svakere i lesing og matematikk. Den politiske skyldfordelingen er alt i gang, men spør du oss, kan den godt fordeles ganske jevnt. Antakelig hadde elevenes prestasjoner vært bedre i dag dersom politikere av alle avskygninger hadde holdt seg unna skolen etter 1990-tallet. I stedet har skolen blitt hastig digitalisert, samtidig som konkret kunnskap er byttet ut med vage kompetansemål. Digitaliseringen slår ut på flere måter. Det ene er at elevene har mistet lærebøker og blitt pådyttet skjermer.

Frykten fikk styre

I dag er det 25 år siden selvmordsbombere fra det jihadistiske terrornettverket al-Qa’ida kapret fire amerikanske passasjerfly og styrte dem inn i World Trade Center i New York og Pentagon i Washington. Nesten 3000 mennesker ble drept i angrepene, som ble direktesendt til alle verdens skjermer. Angrepet var storslått i all sin forferdelighet, og det er knapt mulig å overdrive betydningen det har hatt på historiens gang. Den dagen tvillingtårnene falt, markerte slutten på en periode med relativ optimisme etter Berlinmurens fall. USAs respons sparket i gang en storstilt kampanje mot internasjonal terrorisme kalt «krigen mot terror». I den krigen var alt lov: utenomrettslige fengslinger, tortur, masseovervåking og militære angrep på hele land.

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.