Leder

Oslo-tett på toppene

Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen langet forrige lørdag ut mot de «spredte stemmene» i Høyre som kritiserer den foreslåtte leder­trioen for å være for Oslo-sentrert. Ifølge redaktøren er slik kritikk lite annet enn «et behov for medial selvhevdelse, en offentlig søknad om å bli invitert til Dagsnytt 18». Jacobsen ser ingen problemer med at partier med lag over hele landet skal ledes av hovedstadsfolk. Han mener dessuten at Oslo-dominansen er et resultat av «kjernen i det sosial­demokratiske frigjøringsprosjektet etter andre verdenskrig». I dag står vi fritt til å reise fra stedet vi er født på, og kan bevege oss hvor vi vil. «Det er noe ufritt, en eim av klam predestinasjonslære, over den særegne, politiske opphavs­onanien», skriver Jacobsen.

«Nå tar Frp innpå med sjumilssteg.»

Når Høyre får valgt sin nye ledelse, vil de to framtredende etterkrigspartiene i Norge ha en ledelse med tung Oslo-­dominans. Et annet fellestrekk Arbeiderpartiet og Høyre har, er at de sliter med oppslutningen i deler av Distrikts-Norge. Langs kysten hadde for eksempel Fremskrittspartiet sterk framgang i høstens valg. I en reportasje i Morgenbladet forteller samfunnsviter Troy Saghaug Broderstad om utviklingen i Finnmark, hvor Arbeiderpartiet har hatt «klink seier» siden krigen. Nå tar Frp innpå med sjumilssteg. Partiet ledes av en markant sunnmøring som påstår å vite hva verdiskapere langs kysten trenger. Etter Senterpartiets tilbakegang har Frp overtatt rollen som distriktsparti, i hvert fall når vi ser hvor det har oppslutning.

Det er merkelig at en politisk redaktør ikke er mer nysgjerrig på et slikt politiske skifte, som dessuten faller inn i en større europeisk tendens. I valg etter valg avdekkes en politisk kløft mellom by og land. Tidligere dominerende partier konsentrerer oppslutningen rundt storbyene, mens folk bosatt i utkanten foretrekker nasjonalkonservative høyrepartier. Den stedlige frigjøringen Jacobsen kjenner på, er nemlig ikke alle forunt. Og partier som lukker øyene for det, kan ende med å se langt etter fordums storhet. Så er ikke representasjon alt; politikken er selvfølgelig det viktigste. Men det er åpenbart lett å bli snøblind i skiløypene i Oslomarka.

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.