Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen langet forrige lørdag ut mot de «spredte stemmene» i Høyre som kritiserer den foreslåtte ledertrioen for å være for Oslo-sentrert. Ifølge redaktøren er slik kritikk lite annet enn «et behov for medial selvhevdelse, en offentlig søknad om å bli invitert til Dagsnytt 18». Jacobsen ser ingen problemer med at partier med lag over hele landet skal ledes av hovedstadsfolk. Han mener dessuten at Oslo-dominansen er et resultat av «kjernen i det sosialdemokratiske frigjøringsprosjektet etter andre verdenskrig». I dag står vi fritt til å reise fra stedet vi er født på, og kan bevege oss hvor vi vil. «Det er noe ufritt, en eim av klam predestinasjonslære, over den særegne, politiske opphavsonanien», skriver Jacobsen.
«Nå tar Frp innpå med sjumilssteg.»
Når Høyre får valgt sin nye ledelse, vil de to framtredende etterkrigspartiene i Norge ha en ledelse med tung Oslo-dominans. Et annet fellestrekk Arbeiderpartiet og Høyre har, er at de sliter med oppslutningen i deler av Distrikts-Norge. Langs kysten hadde for eksempel Fremskrittspartiet sterk framgang i høstens valg. I en reportasje i Morgenbladet forteller samfunnsviter Troy Saghaug Broderstad om utviklingen i Finnmark, hvor Arbeiderpartiet har hatt «klink seier» siden krigen. Nå tar Frp innpå med sjumilssteg. Partiet ledes av en markant sunnmøring som påstår å vite hva verdiskapere langs kysten trenger. Etter Senterpartiets tilbakegang har Frp overtatt rollen som distriktsparti, i hvert fall når vi ser hvor det har oppslutning.
Det er merkelig at en politisk redaktør ikke er mer nysgjerrig på et slikt politiske skifte, som dessuten faller inn i en større europeisk tendens. I valg etter valg avdekkes en politisk kløft mellom by og land. Tidligere dominerende partier konsentrerer oppslutningen rundt storbyene, mens folk bosatt i utkanten foretrekker nasjonalkonservative høyrepartier. Den stedlige frigjøringen Jacobsen kjenner på, er nemlig ikke alle forunt. Og partier som lukker øyene for det, kan ende med å se langt etter fordums storhet. Så er ikke representasjon alt; politikken er selvfølgelig det viktigste. Men det er åpenbart lett å bli snøblind i skiløypene i Oslomarka.