Leder

Oslo-tett på toppene

Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen langet forrige lørdag ut mot de «spredte stemmene» i Høyre som kritiserer den foreslåtte leder­trioen for å være for Oslo-sentrert. Ifølge redaktøren er slik kritikk lite annet enn «et behov for medial selvhevdelse, en offentlig søknad om å bli invitert til Dagsnytt 18». Jacobsen ser ingen problemer med at partier med lag over hele landet skal ledes av hovedstadsfolk. Han mener dessuten at Oslo-dominansen er et resultat av «kjernen i det sosial­demokratiske frigjøringsprosjektet etter andre verdenskrig». I dag står vi fritt til å reise fra stedet vi er født på, og kan bevege oss hvor vi vil. «Det er noe ufritt, en eim av klam predestinasjonslære, over den særegne, politiske opphavs­onanien», skriver Jacobsen.

«Nå tar Frp innpå med sjumilssteg.»

Når Høyre får valgt sin nye ledelse, vil de to framtredende etterkrigspartiene i Norge ha en ledelse med tung Oslo-­dominans. Et annet fellestrekk Arbeiderpartiet og Høyre har, er at de sliter med oppslutningen i deler av Distrikts-Norge. Langs kysten hadde for eksempel Fremskrittspartiet sterk framgang i høstens valg. I en reportasje i Morgenbladet forteller samfunnsviter Troy Saghaug Broderstad om utviklingen i Finnmark, hvor Arbeiderpartiet har hatt «klink seier» siden krigen. Nå tar Frp innpå med sjumilssteg. Partiet ledes av en markant sunnmøring som påstår å vite hva verdiskapere langs kysten trenger. Etter Senterpartiets tilbakegang har Frp overtatt rollen som distriktsparti, i hvert fall når vi ser hvor det har oppslutning.

Det er merkelig at en politisk redaktør ikke er mer nysgjerrig på et slikt politiske skifte, som dessuten faller inn i en større europeisk tendens. I valg etter valg avdekkes en politisk kløft mellom by og land. Tidligere dominerende partier konsentrerer oppslutningen rundt storbyene, mens folk bosatt i utkanten foretrekker nasjonalkonservative høyrepartier. Den stedlige frigjøringen Jacobsen kjenner på, er nemlig ikke alle forunt. Og partier som lukker øyene for det, kan ende med å se langt etter fordums storhet. Så er ikke representasjon alt; politikken er selvfølgelig det viktigste. Men det er åpenbart lett å bli snøblind i skiløypene i Oslomarka.

Leder

En dyr og merkelig idé

Ingen av regjeringens budsjettpartnere ønsker å bruke penger på Finansdepartements siste, fikse idé – et kostbart skattelotteri, hvor tilfeldig utvalgte, unge personer får skattereduksjon på lønnet arbeid. Likevel var ikke Arbeiderpartiet til å rikke i budsjettforhandlingene, og det er derfor satt av en halv milliard kroner i budsjettet for 2026 til å strø noen tusenlapper over rundt 40.000 heldige utvalgte. Forsøket skal gå over fem år, og forskere skal da undersøke om de som får skattereduksjon på lønnsinntekt, i mindre grad enn andre blir trygdemottakere i prøveperioden. Tusenkronersspørsmålet er om forsøket vil gi sikker kunnskap om akkurat dét. Og ikke minst: Om ikke forsøket også har andre, negative konsekvenser. Denne uka fikk de første heldige beskjed om at de var trukket ut. Norske aviser har intervjuet en rekke av dem, og gjengangeren er at de omtaler uttrekket som en gevinst, omtrent som i en ordinær lotto.

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.