Politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen langet forrige lørdag ut mot de «spredte stemmene» i Høyre som kritiserer den foreslåtte leder­trioen for å være for Oslo-sentrert. Ifølge redaktøren er slik kritikk lite annet enn «et behov for medial selvhevdelse, en offentlig søknad om å bli invitert til Dagsnytt 18». Jacobsen ser ingen problemer med at partier med lag over hele landet skal ledes av hovedstadsfolk. Han mener dessuten at Oslo-dominansen er et resultat av «kjernen i det sosial­demokratiske frigjøringsprosjektet etter andre verdenskrig». I dag står vi fritt til å reise fra stedet vi er født på, og kan bevege oss hvor vi vil. «Det er noe ufritt, en eim av klam predestinasjonslære, over den særegne, politiske opphavs­onanien», skriver Jacobsen.

«Nå tar Frp innpå med sjumilssteg.»

Når Høyre får valgt sin nye ledelse, vil de to framtredende etterkrigspartiene i Norge ha en ledelse med tung Oslo-­dominans. Et annet fellestrekk Arbeiderpartiet og Høyre har, er at de sliter med oppslutningen i deler av Distrikts-Norge. Langs kysten hadde for eksempel Fremskrittspartiet sterk framgang i høstens valg. I en reportasje i Morgenbladet forteller samfunnsviter Troy Saghaug Broderstad om utviklingen i Finnmark, hvor Arbeiderpartiet har hatt «klink seier» siden krigen. Nå tar Frp innpå med sjumilssteg. Partiet ledes av en markant sunnmøring som påstår å vite hva verdiskapere langs kysten trenger. Etter Senterpartiets tilbakegang har Frp overtatt rollen som distriktsparti, i hvert fall når vi ser hvor det har oppslutning.

Det er merkelig at en politisk redaktør ikke er mer nysgjerrig på et slikt politiske skifte, som dessuten faller inn i en større europeisk tendens. I valg etter valg avdekkes en politisk kløft mellom by og land. Tidligere dominerende partier konsentrerer oppslutningen rundt storbyene, mens folk bosatt i utkanten foretrekker nasjonalkonservative høyrepartier. Den stedlige frigjøringen Jacobsen kjenner på, er nemlig ikke alle forunt. Og partier som lukker øyene for det, kan ende med å se langt etter fordums storhet. Så er ikke representasjon alt; politikken er selvfølgelig det viktigste. Men det er åpenbart lett å bli snøblind i skiløypene i Oslomarka.