10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden. En video av IDF-soldater som regelrett henretter to palestinere som har overgitt seg, viser brutaliteten i operasjonen. Er det slik en våpenhvile ser ut? Er dette fred? Den eneste som har makt til å vende tommelen opp eller ned, er mannen bak den såkalte fredsplanen, USAs president Donald Trump.

«Målet er fredspris, ikke fred.»

I en artikkel i Morgenbladet beskriver forsker og mangeårig diplomat Henrik Thune tilstanden i USAs utenrikspolitiske institusjoner. Han går i tomme ganger, og de få gjenværende diplomatene har ikke relevant informasjon. «Det høres ut som en karikatur, men det er praktisk talt umulig å besøke Washingtons maktinstitusjoner akkurat nå uten å bli sittende igjen storøyd og ganske forvirret: Hva er dette?» Thune beskriver en stat uten annen strategi og uten noen plan utover å holde seg på godsida av presidenten. Utenrikspolitikken utformes av enkeltpersoner med økonomiske eller familiære bånd til Trump. Fredsplanen for Gaza er det for eksempel tre personer som står bak: Trumps svigersønn Jared Kushner, en privatpraktiserende Tony Blair og Trumps kompis og forretningsforbindelse Steve Witkoff. Ifølge Thune reiser sistnevnte stort sett aleine og skriver ikke referater fra møtene sine.

Trumps mål er fredspris, ikke fred. Derfor er det ikke så farlig om våpenhvilen holder eller Israel bomber andre land når de måtte føle for det. Presidenten er fornøyd så lenge han kan paradere planen sin som en seier for verdensfreden og få anerkjennende nikk fra andre statsledere. Og det får han, for også de søker hans gunst. Våpenhvilens fremste effekt er derfor ikke ro og nødhjelp til palestinere, men snarere at internasjonale øyne flyttes vekk fra Gaza.