– Dette er en viktig historisk dag.
Slik ønsket Solomia Karoli de om lag hundre frammøtte velkommen til avduking ved sjøsida av Østbanehallen i Oslo sentrum i går. Været var vinterkaldt og klart. Kongen, stortingspresidenten, kommunalministeren og byrådslederen var der. Forsamlingen var preget av alvor.
– Norske romer har endelig fått sitt eget minnesmerke, fortsatte Karoli.
Minnesmerket er et resultat av en lang og krevende kamp, fortalte hun.
– En kamp for å hedre en gruppe nordmenn som har blitt utelatt og glemt i norsk krigshistorie – en historie som aldri mer skal ties i hjel.
Minnes tanter og onkler
Under den andre verdenskrigen ble 66 norske romer deportert til Auschwitz-Birkenau. Bare fire overlevde. Ingen av dem lever i dag.
Solomia Karoli er datter av en av de overlevende, Polykarp Karoli. I går la hun ned en krans til minne om de som nazistene myrdet. Mange av dem var barn. Nå er navnene deres hogget i stein.
Kransnedleggelsen skjedde etter at Hans Majestet Kongen hadde avduket minnesmerket i en høytidelig seremoni.
– Det er nært for meg. Det er søsknene til faren min. Det er tantene og onklene mine, sa Karoli til Klassekampen før seremonien.
At kong Harald deltar, betyr mye for henne.
– At han skulle komme, hadde jeg aldri trodd, sier hun.
Krigens lange skygger
«For å klare å gå videre sammen som folk er det i begynnelsen gjerne bare plass til én historie, én sannhet om helter og skurker. Men etter hvert må vi tåle å se urett som er begått – og at det finnes flere sannheter.»
Det sa kong Harald på 80-årsdagen for frigjøringen 8. mai i år. Han snakket om krigens lange skygger, og nevnte romer som en gruppe som har lidd urett.
Da Solomia Karoli i oktober sendte kongen en invitasjon til å avduke minnesmerket, løftet hun fram det han sa om romer i talen 8. mai.
Hun forventet ikke noe svar. Da det kom en telefon fra slottet, holdt hun på å falle av stolen. Kongens engasjement gir henne håp om at forsoning er mulig.
– Jeg håper på forsoning, og jeg vil at de kommende generasjonene skal forstå sin egen historie. Det er konseptet rundt dette minnesmerket, sier Karoli.
Ble stoppet på grensa
Kapittelet om romer er det mørkeste i europeisk og norsk holocaust-historie. For da norske romer ville reise hjem etter å ha overlevd nazistenes utryddelsesleirer, ble de stoppet på grensa.
Sigøynere, som de ble kalt den gangen, var nemlig erklært uønsket i Norge i den såkalte sigøynerparagrafen, som ble innført i 1927.
Hadde register
Allerede før andre verdenskrig hadde Norge nemlig løst det såkalte «sigøynerproblemet». Romer, som hadde vært her siden midten av 1800-tallet og hadde norske statsborgerskap, fikk disse devaluert gjennom et direktiv fra Justisdepartementet. I 1924 opprettet politiet et såkalt sigøynerregister for å gjøre det lettere å uttransportere romer.
Romer som nylig var kommet til landet, eller familier som hadde bodd her i fire generasjoner – alle ble erklært uønska.
Først i 1956 ble sigøynerparagrafen opphevet. Polykarp Karoli og de andre holocaust-overlevende måtte kjempe for å få sine norske statsborgerskap tilbake. Først på 1970-tallet var de i mål.
Fikk først avslag
I flere norske byer finnes det gylne snublesteiner på adressene der jøder ble anholdt og deportert i 1942 og 1943.
Da norske romer ble deportert høsten 1943 og våren 1944, hadde de ingen adresse i Norge. Deportasjonen ble gjennomført av den tyske okkupasjonsmakta i Belgia. Norske romer hadde samlet seg der og fått midlertidig oppholdstillatelse etter at Norge hadde avvist dem.
De kan ikke få snublesteiner. Men nå har de et minnesmerke.
«Jeg håper på forsoning.»
— Solomia Karoli
– Det hadde ikke skjedd hvis det ikke hadde vært for Solomia Karoli.
Det sier Maria Schwaller Rosvoll, rådgiver ved HL-senteret for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
I 2015 kom statsminister Erna Solberg med en offisiell beklagelse for den «rasistiske ekskluderingspolitikken» som ble ført overfor norske romer. Samme år lanserte Karoli et forslag om et minnesmerke.
KrF-politiker Erik Lunde fikk i 2019 et samlet Oslo bystyre med seg på å bringe saken opp for den borgerlige regjeringen. Der stoppet det opp.
Endelig svar kom mer enn to år seinere, fra den første Støre-regjeringen. Forslaget om et minnesmerke ble først avslått. I stedet ville man prioritere et kultur- og ressurssenter for norske romer.
Fortsatt synes Lunde at avslaget er vanskelig å forstå. Han er enig med Rosvoll i at det ikke ville blitt noe av uten Karolis innsats.
– Hun har gjort en fantastisk jobb, sier han.
Minnesmerket er viktig for rom-minoriteten, men også for storsamfunnet, påpeker Lunde.
– Nå får vi et sted som så tydelig minner oss på historien og ansvaret vårt. En del av disse holdningene som vi vet ledet til ekskluderingspolitikken overfor rom, lever videre, sier han.
– Det har ikke sunket helt inn, sier Karoli før hun skal ta imot kongen og geleide ham til plassen sin.
– Jeg klarer ikke helt å ta det inn over meg. Jeg har kjempet så hardt.
Fortsatt er det mange kamper, forteller hun.
Hun nevner flere ting: Handlingsplanen mot antisiganisme, som ble nedstemt på Stortinget før sommeren. At romer ikke ble en del av sannhets- og forsoningskommisjonen. Og at politiet fortsatt har et register over nordmenn med rom-bakgrunn – hundre år etter «sigøynerregisteret».
Minnesmerket må bli et samlingspunkt på den internasjonale romdagen 8. april og på den internasjonale Roma holocaust-dagen 2. august, insisterer Karoli.
– Så håper jeg myndighetene tar ansvaret og løfter fram vår historie som en del av Norges krigshistorie, og bidrar til en forsoning, som vi har ventet på i generasjoner.
