Leder

Seierherrene

Ingen som så seansen i Knesset i går, trenger å lure på hvilken part som kommer vinnende ut av USAs president Donald Trumps såkalte fredsplan for Midtøsten. De eneste i salen som nevnte Palestina, to representanter for venstresidepartiet Hadash, ble effektivt ført ut av salen før Trumps tale. De øvrige, hvorav mange var iført Trumps karakteristiske røde kapser, for anledningen med budskapet «Trump the peace president», tok varmt imot USAs øverstkommanderende. Fra Israels fremste talerstol ble Trump nærmest lovet fredsprisen neste år, og i mellomtida foresto statsminister Benjamin Netanyahu at han som første utlending skulle få Israels fremste æresbevilgning. Trump selv vektla de tette båndene mellom landene. USA og Israel hadde stått opp mot ondskap sammen, sa han, og la til at «Israel har med vår hjelp vunnet alt som kan vinnes med væpnede styrker».

«Det er utenkelig å se for seg noe liknende for Ukraina.»

Det er utenkelig å se for seg noe liknende for Ukraina – at Trump tvinger gjennom en våpenhvile på Russlands premisser, foreslår seg selv som overgangssjef i ukrainske områder, åpner landet for russiske næringsinteresser og møter opp i Dumaen for å få ros for innsatsen. Likevel er det knapt kritiske røster til Trumps Gaza-plan. USAs nye mantra er «peace through strength», fred gjennom styrke, som later til å bety å bruke rå makt på å presse gjennom sin vilje. Trump oppfordret endatil Israels president om å benåde Netanyahu, slik at korrupsjonssaken mot ham blir lagt til side. Rettsstat og demokrati – slikt er tilsidesettbare hindre i Trumps verden.

I går fikk endelig gisler og fanger møte sine familier etter år og måneder i fangenskap. Det er godt at bomberegnet over Gaza har stilnet. Samtidig er planen som nå skal diskuteres i Egypt, lite annet enn en seierherrenes overtakelse av Gaza. Det er vanskelig å se for seg at en slik plan ville blitt vurdert seriøst på noe annet tidspunkt enn nå, når ødeleggelsene er så store at nesten hva som helst framstår bedre. Som scenene fra Knesset i går viste, er det ingen grunn til å ha illusjoner om at Trumps plan kan gi noen rettferdig fred. Israel og USA er forent i den nye fred gjennom styrke-strategien, uansett om prisen er 67.000 døde palestinere.

Leder

Prioriter grunnmuren!

I går møtte Arbeiderpartiet representanter for regjeringens fire støttepartier til det første forhandlingsmøtet om neste års statsbudsjett. Bakteppet for forhandlingene er en svært krevende kommuneøkonomi, hvor prisvekst, høye renteutgifter og en aldrende befolkning fører til kutt i nordmenns hverdagsvelferd. Over hele landet blir det nedlagt skoler, kuttet i barnevern og bibliotek, mens eldre må vente uforsvarlig lenge før de får plass på sykehjem. Situasjonen i Kommune-Norge er også den saken som bekymrer nordmenn aller mest, viser en undersøkelse Opinion har gjort for LO. Over 4000 personer har fått spørsmål om hva som bekymrer dem mest de neste tolv månedene, og det aller flest uroer seg for, er kutt i skole, helsevesen, barnehage og eldreomsorg. Hele 72 prosent er bekymret eller svært bekymret for dette, og det er ikke så rart.

Den nye jernfir­kanten

Begrepet Jerntriangelet brukes om koplingen mellom tre sentrale institusjoner for norsk samfunnsplanlegging: Økonomisk institutt på Blindern, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Den økonomiske styringen i etterkrigstida sprang ut av miljøer som dominerte disse institusjonene, men nå ser det ut som triangelet må utfylles med enda et hjørne. På denne ukas pressekonferanse ble det klart at Riksrevisjonen har gitt seg selv et nytt mandat: utforming av økonomiske analyser. Det nye mandater har ikke utspring i nye paragrafer i riksrevisjonsloven og oppdrag fra Stortinget. Riksrevisjonen forteller selv at nyskapningen henter sin legitimitet fra den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner, INTOSAI, som sier at riksrevisjoner «kan vurdere å utarbeide produkter som ser fremover ved å sammenstille resultater fra ulike kilder, ikke bare revisjon. Dette omfatter blant annet økonomiske analyser». Interessant nok skjer endringen med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i rollen som riksrevisor.

Piketty ser lyst på det

«Jeg er, som vanlig, en veldig idealistisk optimist», sier stjerneøkonomen Thomas Piketty i et intervju med Financial Times. Det er forfriskende å lese noen som titter ut på verden og ser kimer til håp, og håpet, det finner Piketty i bevegelsen mot likhet – en mer enn 200 år lang tradisjon som til tross for sine opp- og nedturer vil fortsette. Hva som er galt akkurat nå, har Piketty skrevet utførlig om tidligere: stigende økonomisk og politisk ulikhet. Når konsentrasjonen av rikdom blir for ekstrem, blir demokratisk styring vanskelig. Men det kan altså snu, mener den franske økonomen. Han mener omfordeling presser seg fram, og at det må begynne med en skattlegging av de aller rikeste. I Pikettys univers er sentrumsposisjonen allerede på vei inn i forglemmelsen.