Leder

Seierherrene

Ingen som så seansen i Knesset i går, trenger å lure på hvilken part som kommer vinnende ut av USAs president Donald Trumps såkalte fredsplan for Midtøsten. De eneste i salen som nevnte Palestina, to representanter for venstresidepartiet Hadash, ble effektivt ført ut av salen før Trumps tale. De øvrige, hvorav mange var iført Trumps karakteristiske røde kapser, for anledningen med budskapet «Trump the peace president», tok varmt imot USAs øverstkommanderende. Fra Israels fremste talerstol ble Trump nærmest lovet fredsprisen neste år, og i mellomtida foresto statsminister Benjamin Netanyahu at han som første utlending skulle få Israels fremste æresbevilgning. Trump selv vektla de tette båndene mellom landene. USA og Israel hadde stått opp mot ondskap sammen, sa han, og la til at «Israel har med vår hjelp vunnet alt som kan vinnes med væpnede styrker».

«Det er utenkelig å se for seg noe liknende for Ukraina.»

Det er utenkelig å se for seg noe liknende for Ukraina – at Trump tvinger gjennom en våpenhvile på Russlands premisser, foreslår seg selv som overgangssjef i ukrainske områder, åpner landet for russiske næringsinteresser og møter opp i Dumaen for å få ros for innsatsen. Likevel er det knapt kritiske røster til Trumps Gaza-plan. USAs nye mantra er «peace through strength», fred gjennom styrke, som later til å bety å bruke rå makt på å presse gjennom sin vilje. Trump oppfordret endatil Israels president om å benåde Netanyahu, slik at korrupsjonssaken mot ham blir lagt til side. Rettsstat og demokrati – slikt er tilsidesettbare hindre i Trumps verden.

I går fikk endelig gisler og fanger møte sine familier etter år og måneder i fangenskap. Det er godt at bomberegnet over Gaza har stilnet. Samtidig er planen som nå skal diskuteres i Egypt, lite annet enn en seierherrenes overtakelse av Gaza. Det er vanskelig å se for seg at en slik plan ville blitt vurdert seriøst på noe annet tidspunkt enn nå, når ødeleggelsene er så store at nesten hva som helst framstår bedre. Som scenene fra Knesset i går viste, er det ingen grunn til å ha illusjoner om at Trumps plan kan gi noen rettferdig fred. Israel og USA er forent i den nye fred gjennom styrke-strategien, uansett om prisen er 67.000 døde palestinere.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.