Leder

Kampen om historien

Mari Skurdal

Denne uka kunngjorde USAs president Donald Trump at førstkommende mandag er Christopher Columbus-dagen. Slik har det vært i USA siden 1930-tallet, helt fram til Joe Bidens presidentperiode. Han omdøpte den til Urforlkdagen og oppfordret amerikanere til å «ære for vår mangfoldige historie og urfolkene som bidrar til å forme nasjonen». At det er en ny sheriff i byen, bruker Trump enhver anledning til å slå fast – også denne. Når han nå ber amerikanere hylle den italienske sjøfareren, er det som «den første amerikansk helten, en gigant i vestlig sivilisasjon». Columbus brakte med seg «tusenvis av år med visdom, filosofi, fornuft og kultur over Atlanterhavet til Amerika – og la grunnlaget for den ultimate triumfen for vestlig sivilisasjon mindre enn tre hundreår seinere 4. juli 1776». Trump vil følge hans eksempel og forplikter seg til å «gjenreise en nasjon som nok en gang våger å temme det ukjente».

«Borte blir etnisk rensing, utnyttelse og ran.»

Det begynner å bli noen år siden vi sist så en slik ublu hyllest av kolonisering, men for Trumps bevegelse blir fordrivelsen av amerikanske urinnbyggere altså framstilt som en dyd. Ifølge visepresident J.D. Vance «bygde vi våre byer opp av ørkenen». Maga-bevegelsens fortelling låner forestillinger vestlige land i sin tid brukte for å legitimere kolonialisering og imperiebygging: enten som et terra nullius – et ingenmannsland – åpent for erobring, eller som områder fylt av usiviliserte grupper med behov for vestlig dominans og kultivering. Borte blir etnisk rensing, folkemord, utnyttelse og ran.

Det som utspiller seg, er en kamp om historien. Men trådene strekker seg også inn i nåtid og framtid. Trumps 20-punktsplan gjør for eksempel Gaza til noe som minner om vestlige kolonier. Gazastripa får Trump, en stormakts statsoverhode, som administrerende direktør. Utenlandske selskaper får fritt leide til å etablere seg og hente ut profitt. Palestinerne som bor i Gaza, har få roller å fylle. De kan bli tjenerklasse i en nybygd Dubai-liknende by, og noen få kan kanskje få innta en plass i en ny, korrupt elite. 65 år etter at FN bestemte at ingen nye kolonier skal opprettes, underlegges Gaza nå Trump og hans korrupte forretningsimperium.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen