Leder

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair.

«Trumps plan likner ingen annen fredsavtale.»

Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten». Planen viser til at det allerede foreligger «spennende utviklingsideer utformet av velmenende internasjonale grupper». Punktet viser til den såkalte Great-planen, uformet av Trumps krets i samarbeid med Boston Consulting Group og israelske forretningsfolk. Den legger opp til å forvandle Gaza fra apokalyptisk krigssone til hypermoderne tek-hub, under amerikansk ledelse. Et eventuelt selvstyre anerkjennes som det palestinske folkets ambisjon, men Trump-planen sier ingenting om når det blir aktuelt. Palestinsk politisk ledelse må uansett gjennomgå et reformprogram før «forholdene kan ligge til rette for en troverdig vei til selvbestemmelse».

Ingen moderne fredsavtale har sett slik ut: diktert av verdens mektigste mann, som i vinnings hensikt skal styre omformingen av hjemstedet til millioner av mennesker uten deres medvirkning. Ubesvart er dessuten spørsmål om straffesakene mot Israel og landets ledere. Hvordan vil det påvirke planen om Israel blir dømt for folkemord og landets statsminister Benjamin Netanyahu for forbrytelser mot menneskeheten? Midt i gleden over at bombingen nå kan ta slutt, gisler frigjøres og nødhjelp slippe inn, er det grunn til å stille alvorlige og kritiske spørsmål til Trumps plan.

Leder

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps.

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.