Leder

En plan ulik alle andre

Mari Skurdal

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair.

«Trumps plan likner ingen annen fredsavtale.»

Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten». Planen viser til at det allerede foreligger «spennende utviklingsideer utformet av velmenende internasjonale grupper». Punktet viser til den såkalte Great-planen, uformet av Trumps krets i samarbeid med Boston Consulting Group og israelske forretningsfolk. Den legger opp til å forvandle Gaza fra apokalyptisk krigssone til hypermoderne tek-hub, under amerikansk ledelse. Et eventuelt selvstyre anerkjennes som det palestinske folkets ambisjon, men Trump-planen sier ingenting om når det blir aktuelt. Palestinsk politisk ledelse må uansett gjennomgå et reformprogram før «forholdene kan ligge til rette for en troverdig vei til selvbestemmelse».

Ingen moderne fredsavtale har sett slik ut: diktert av verdens mektigste mann, som i vinnings hensikt skal styre omformingen av hjemstedet til millioner av mennesker uten deres medvirkning. Ubesvart er dessuten spørsmål om straffesakene mot Israel og landets ledere. Hvordan vil det påvirke planen om Israel blir dømt for folkemord og landets statsminister Benjamin Netanyahu for forbrytelser mot menneskeheten? Midt i gleden over at bombingen nå kan ta slutt, gisler frigjøres og nødhjelp slippe inn, er det grunn til å stille alvorlige og kritiske spørsmål til Trumps plan.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen