Leder

Stoltenbergs gjenferd

Mari Skurdal

I et intervju med Dagens Næringsliv forrige uke sier statsminister Jonas Gahr Støre at han «er pragmatisk innenfor den politikken Arbeiderpartiet har gått til valg på». Han forteller at han først vil lande flertall med partiene som har pekt på Ap-regjeringen, «men så er vi åpne for å finne andre flertall i andre saker». Formuleringer som dette sender nå fryktbølger inn i partiene på rødgrønn side. Ikke siden Stoltenbergs første og særdeles upopulære regjering gikk av i 2001, har landet vært styrt uten en politisk plattform. Styringsgrunnlaget til Støre-regjeringen består av en blanding av Hurdalsplattformen, et kortfattet dokument om politiske prioriteringer fra Sp gikk ut av regjering i januar, Aps partiprogram og budsjettavtalene i Stortinget. Sånt lukter det ansvarspulverisering av, og i realiteten står Støre ganske fritt til å plukke politikk. Frykten på rødgrønn side er at situasjonen åpner for at politiske prioriteringer kan utformes på Støre og finansminister Jens Stoltenbergs turer rundt Sognsvann.

«Det er lite som båndlegger Støre.»

Før Stoltenbergs andre regjeringsperiode la fagbevegelsen ned et tungt arbeid for å samle rødgrønn side. Samarbeidet la en sårt tiltrengt demper på de mest teknokratiske og markedsvennlige miljøene i Ap. Derfor går det kaldt nedover ryggen på mange som har arbeidet for å beholde Støre som statsminister, når han åpner for full storslalåm i Stortinget. Til Dagens Næringsliv sier Støre at han nå vil prioritere å bedre forholdet til norsk næringsliv. Slik vil han unngå nye runder i ringen om skattlegging av formuende mennesker og selskaper. Derfor inviterer regjeringen til et skatteforlik. Støre er «åpen for å se på alle skatter», samtidig som han lover å ikke øke det totale skattetrykket i Norge.

Hvor det politiske tyngdepunktet i Ap ligger, er av stor betydning for norsk politikk. Signalene regjeringen til nå har sendt ut, peker mot «et systembevarende og teknokratisk sentrum», for å låne ordene til Linn Herning i For velferdsstaten. Uten forpliktende politiske avtaler er det lite som båndlegger Støre. Men blir regjeringen et gjenferd av Stoltenberg 1, kan samarbeid mot venstre bli vanskelig i lang tid. Det bør bekymre også fagbevegelsen og venstresida i Ap.

Leder

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Bjørgulv Braanen

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».

Mari Skurdal

Politisk spill

Det ene dataspillet er en variant av «Snake»: En liten dresskledd fyr, som skal forestille «grense-tsar» Tom Homan, jakter på ulovlige immigranter langs Rio Grande. Stakkarene som blir fanget, får på seg håndjern og oransje overaller og må paradere i en lang rekke bak ham. Når «slangen» til slutt krasjer med seg selv eller med en vegg, kommer poengsummen opp: «28 deported!» I et annet spill, basert på klassikeren «Tetris», dreier det seg om å «beskytte grensa mot den kommende horden». I dette tilfellet består «horden» av zombier og romvesener, men selv ikke barn kan gå glipp av poenget: «Fremmede» som vil inn i USA, fortjener ikke bedre enn å få en murblokk i hodet. Arkadespillene, som nå ligger ute på nettsida til Det hvite hus, er et forsøk på å «fortelle historien om presidentens mange bragder på en måte som treffer hver enkelt amerikaner», ifølge Trump-administrasjonen. Det er slett ikke første gang presidenten sprer propaganda via dataspill: Et par dager etter at USA og Israel angrep Iran, la Trumps folk ut en video på X der autentiske bilder fra krigen ble blandet med elementer fra skytespillet «Call of Duty». I fjor høst postet Det hvite hus en video av et raid mot papirløse innvandrere, akkompagnert av kjenningsmelodien og slagordet til «Pokémon» – «Gotta catch ‘em all».

Bendik Wold