Leder

Stoltenbergs gjenferd

Mari Skurdal

I et intervju med Dagens Næringsliv forrige uke sier statsminister Jonas Gahr Støre at han «er pragmatisk innenfor den politikken Arbeiderpartiet har gått til valg på». Han forteller at han først vil lande flertall med partiene som har pekt på Ap-regjeringen, «men så er vi åpne for å finne andre flertall i andre saker». Formuleringer som dette sender nå fryktbølger inn i partiene på rødgrønn side. Ikke siden Stoltenbergs første og særdeles upopulære regjering gikk av i 2001, har landet vært styrt uten en politisk plattform. Styringsgrunnlaget til Støre-regjeringen består av en blanding av Hurdalsplattformen, et kortfattet dokument om politiske prioriteringer fra Sp gikk ut av regjering i januar, Aps partiprogram og budsjettavtalene i Stortinget. Sånt lukter det ansvarspulverisering av, og i realiteten står Støre ganske fritt til å plukke politikk. Frykten på rødgrønn side er at situasjonen åpner for at politiske prioriteringer kan utformes på Støre og finansminister Jens Stoltenbergs turer rundt Sognsvann.

«Det er lite som båndlegger Støre.»

Før Stoltenbergs andre regjeringsperiode la fagbevegelsen ned et tungt arbeid for å samle rødgrønn side. Samarbeidet la en sårt tiltrengt demper på de mest teknokratiske og markedsvennlige miljøene i Ap. Derfor går det kaldt nedover ryggen på mange som har arbeidet for å beholde Støre som statsminister, når han åpner for full storslalåm i Stortinget. Til Dagens Næringsliv sier Støre at han nå vil prioritere å bedre forholdet til norsk næringsliv. Slik vil han unngå nye runder i ringen om skattlegging av formuende mennesker og selskaper. Derfor inviterer regjeringen til et skatteforlik. Støre er «åpen for å se på alle skatter», samtidig som han lover å ikke øke det totale skattetrykket i Norge.

Hvor det politiske tyngdepunktet i Ap ligger, er av stor betydning for norsk politikk. Signalene regjeringen til nå har sendt ut, peker mot «et systembevarende og teknokratisk sentrum», for å låne ordene til Linn Herning i For velferdsstaten. Uten forpliktende politiske avtaler er det lite som båndlegger Støre. Men blir regjeringen et gjenferd av Stoltenberg 1, kan samarbeid mot venstre bli vanskelig i lang tid. Det bør bekymre også fagbevegelsen og venstresida i Ap.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.

Bjørgulv Braanen