Leder

Stoltenbergs gjenferd

Mari Skurdal

I et intervju med Dagens Næringsliv forrige uke sier statsminister Jonas Gahr Støre at han «er pragmatisk innenfor den politikken Arbeiderpartiet har gått til valg på». Han forteller at han først vil lande flertall med partiene som har pekt på Ap-regjeringen, «men så er vi åpne for å finne andre flertall i andre saker». Formuleringer som dette sender nå fryktbølger inn i partiene på rødgrønn side. Ikke siden Stoltenbergs første og særdeles upopulære regjering gikk av i 2001, har landet vært styrt uten en politisk plattform. Styringsgrunnlaget til Støre-regjeringen består av en blanding av Hurdalsplattformen, et kortfattet dokument om politiske prioriteringer fra Sp gikk ut av regjering i januar, Aps partiprogram og budsjettavtalene i Stortinget. Sånt lukter det ansvarspulverisering av, og i realiteten står Støre ganske fritt til å plukke politikk. Frykten på rødgrønn side er at situasjonen åpner for at politiske prioriteringer kan utformes på Støre og finansminister Jens Stoltenbergs turer rundt Sognsvann.

«Det er lite som båndlegger Støre.»

Før Stoltenbergs andre regjeringsperiode la fagbevegelsen ned et tungt arbeid for å samle rødgrønn side. Samarbeidet la en sårt tiltrengt demper på de mest teknokratiske og markedsvennlige miljøene i Ap. Derfor går det kaldt nedover ryggen på mange som har arbeidet for å beholde Støre som statsminister, når han åpner for full storslalåm i Stortinget. Til Dagens Næringsliv sier Støre at han nå vil prioritere å bedre forholdet til norsk næringsliv. Slik vil han unngå nye runder i ringen om skattlegging av formuende mennesker og selskaper. Derfor inviterer regjeringen til et skatteforlik. Støre er «åpen for å se på alle skatter», samtidig som han lover å ikke øke det totale skattetrykket i Norge.

Hvor det politiske tyngdepunktet i Ap ligger, er av stor betydning for norsk politikk. Signalene regjeringen til nå har sendt ut, peker mot «et systembevarende og teknokratisk sentrum», for å låne ordene til Linn Herning i For velferdsstaten. Uten forpliktende politiske avtaler er det lite som båndlegger Støre. Men blir regjeringen et gjenferd av Stoltenberg 1, kan samarbeid mot venstre bli vanskelig i lang tid. Det bør bekymre også fagbevegelsen og venstresida i Ap.

Leder

Kanni­ba­lisme

Det er noe dysfunksjonelt med styringsmodellen ved norske sykehus, der renter og avdrag på lån fra staten for å finansiere nybygg, fører til nedlegging av lokalsykehus, kutt i behandlingstilbud og reduksjon av antallet ansatte. Foretakstillitsvalgt for Fagforbundet i Helse Møre og Romsdal, Tore Schytte, kaller modellen for «kannibalisme». Foretaksstyret for Helse Førde har nå gitt grønt lys for å utrede nedlegging av ortopedisk avdeling på sykehuset i Lærdal og barseltilbudet og skadepoliklinikkene på Nordfjordeid og i Lærdal. Over 50 ansatte, leger, sykepleiere og jordmødre, står i fare for å miste jobben. Begrunnelsen for kuttene er ikke kvaliteten på tilbudet. Den ortopediske avdelingen i Lærdal, som tilbyr kne-, skulder og hofteoperasjoner, regnes blant de beste i landet. Helse Førde-direktør Arve Varden har understreket at kuttene ikke handler om manglende kvalitet, men inflasjon og økte rentekostnader.

Bjørgulv Braanen

Kjepp i hjulet

Tyskland er som flere europeiske land presset av høye energikostnader, voksende byråkrati, lav innenlandsk etterspørsel, amerikanske tollbarrierer og synkende eksport til Kina. En rapport fra konsulentselskapet EY viser at antallet ansatte i tysk industri har falt med 245.000 de siste seks årene. Ved utgangen av juli sysselsatte tysk industri 114.000 færre enn for ett år siden. I den viktige bilindustrien har nærmere 52.000 mistet jobben i løpet av det siste året, en nedgang på nesten 7 prosent. De europeiske landene sliter også med balansen mellom EU-systemet og nasjonalstatene på flere tunge politikkområder som skaper konflikter, som innvandring og energiforsyning, men også med mengden reguleringer som daglig strømmer ut av EU-byråkratiet. De øker kostnadene for husholdningene og bedriftene. Fordi reglene og forordningene skal gjelde for alle land, uavhengig av politiske tradisjoner og nasjonale forutsetninger, skaper det en stivbeinthet som gjør at nasjoner, bransjer og regioner ikke kan opptre tilstrekkelig fleksibelt i møte med utfordringene Europa står overfor.

Bjørgulv Braanen

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal