Leder

Stoltenbergs gjenferd

Mari Skurdal

I et intervju med Dagens Næringsliv forrige uke sier statsminister Jonas Gahr Støre at han «er pragmatisk innenfor den politikken Arbeiderpartiet har gått til valg på». Han forteller at han først vil lande flertall med partiene som har pekt på Ap-regjeringen, «men så er vi åpne for å finne andre flertall i andre saker». Formuleringer som dette sender nå fryktbølger inn i partiene på rødgrønn side. Ikke siden Stoltenbergs første og særdeles upopulære regjering gikk av i 2001, har landet vært styrt uten en politisk plattform. Styringsgrunnlaget til Støre-regjeringen består av en blanding av Hurdalsplattformen, et kortfattet dokument om politiske prioriteringer fra Sp gikk ut av regjering i januar, Aps partiprogram og budsjettavtalene i Stortinget. Sånt lukter det ansvarspulverisering av, og i realiteten står Støre ganske fritt til å plukke politikk. Frykten på rødgrønn side er at situasjonen åpner for at politiske prioriteringer kan utformes på Støre og finansminister Jens Stoltenbergs turer rundt Sognsvann.

«Det er lite som båndlegger Støre.»

Før Stoltenbergs andre regjeringsperiode la fagbevegelsen ned et tungt arbeid for å samle rødgrønn side. Samarbeidet la en sårt tiltrengt demper på de mest teknokratiske og markedsvennlige miljøene i Ap. Derfor går det kaldt nedover ryggen på mange som har arbeidet for å beholde Støre som statsminister, når han åpner for full storslalåm i Stortinget. Til Dagens Næringsliv sier Støre at han nå vil prioritere å bedre forholdet til norsk næringsliv. Slik vil han unngå nye runder i ringen om skattlegging av formuende mennesker og selskaper. Derfor inviterer regjeringen til et skatteforlik. Støre er «åpen for å se på alle skatter», samtidig som han lover å ikke øke det totale skattetrykket i Norge.

Hvor det politiske tyngdepunktet i Ap ligger, er av stor betydning for norsk politikk. Signalene regjeringen til nå har sendt ut, peker mot «et systembevarende og teknokratisk sentrum», for å låne ordene til Linn Herning i For velferdsstaten. Uten forpliktende politiske avtaler er det lite som båndlegger Støre. Men blir regjeringen et gjenferd av Stoltenberg 1, kan samarbeid mot venstre bli vanskelig i lang tid. Det bør bekymre også fagbevegelsen og venstresida i Ap.

Leder

Datasentre må ha konsesjon

Norske datasentre har blitt milliardbutikk for utenlandske eiere, melder Finansavisen. Den israelske Azrieli-familien kontrollerer gjennom selskapet Green Mountain fem datasentre i Norge. Den kinesiske milliardæren Jihan Wu satser også igjennom Bitdeer-konsernet, som eier datasenter i Molde og i Tydal. Begge har vært brukt til å utvinne kryptovaluta. Tydal i Sør-Trøndelag bygges nå om til å bli Norges største operative KI-senter. «Norge er et perfekt sted å legge datasenter, og den fordelen gir vi bort gratis», sier Robert Næss i Nordea. Norge har rimelig fornybar kraft, kjølig klima og velvillige kommuner.

Bjørgulv Braanen

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth