LederJuledikt

Barnas julesong

«Jomfruen og barnet» (detalj), maleri av Sandro Botticelli ca.1480. «Jomfruen og barnet» (detalj), maleri av Sandro Botticelli ca.1480.

Det er ein gammal song vi nesten gløymde,

som seier at det skal bli fred på jord.

Det er ein draum som alle slekter drøymde,

som er blitt gjenfortalt med vakre ord.

For fredens fyrste var ein liten unge,

som kom til verda i ein gissen stall,

foreldra hadde ingen stad å vera,

og vinternatta var så mørk og kald.

Og brått var himmelkvelven full av englar

som song for hyrdane på nattevakt.

Eit lite barn er fødd i vinterkvelden,

og det er slutt på mørkrets overmakt.

For no i natt skal milde dropar falle,

i ørkenland, så roser atter gror.

Eit lite barn er blitt eit bod til alle

Det skal bli fred ein gong, på denne jord.

For vi er barn som arver denne jorda,

og nye barn i nye tusen år

skal bygge opp, der død og ufred herja,

ei rettferds jord der fred og glede rår.

Edvard Hoem skreiv «Barnas julesong» til ein førjuls­konsert til musikerdottera Ine Kristine Hoem. Han er ein parafrase over juleforteljinga i kristen tru, som handler om håpet om ei jord med fred og rettferd. ­Teksten er med i utgjevinga «Å, menneske, ved juletid.
Salmar, songar, dikt og forteljingar», som Oktober forlag ga ut i år.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.