Leder

Europa i skvis

Mari Skurdal

Forrige uke sendte Russland 19 droner inn i polsk luftrom. Det var ikke bare snakk om noen få i grensetraktene mot Ukraina, men snarere en ganske stor sverm, som ble skutt ned langt inne i Polen. I Nato gikk alarmen, og dronene ble skutt ned av polske og nederlandske fly. Men fra Natos ledernasjon USA, selve garantisten for alliansens militære avskrekking, var det knapt noen fordømmelse å spore. I stedet uttrykte president Donald Trump at USA kan bli med på en ny sanksjonspakke mot Russland, dersom Nato-landene innfører mellom 50 og 100 prosent toll på import av kinesiske varer. Dessuten ba han europeiske land som fortsatt handler olje og gass med Russland, om å slutte med det. Danmarks statsminister Mette Fredriksen kommenterte tørt at disse landene, Slovakia og Ungarn, er land Trump «har en viss kontakt med, så jeg håper han vil bruke sin innflytelse direkte».

«For Trump er utenrikspolitikk en transaksjon.»

Sakene illustrerer den skvisen de europeiske Nato-landene står i. Usikkerheten om hvorvidt USA vil trå til om et Nato-land angripes, slik paktas artikkel 5 tilsier, ble ikke mindre etter den lunkne responsen på drone­svermen over Polen. Kravene om å ilegge straffetoll mot Kina viser nok en gang at for Trump er utenrikspolitikk en transaksjon hvor han vil ha noe igjen. Vil Europa ha amerikansk engasjement i Ukraina, koster det. Så er spørsmålet om europeiske Nato-land er villige til å betale den prisen. Det er på ingen måte noen ideell situasjon å forpurre forholdet til Kina. Samtidig arbeider de på spreng for å holde en god relasjon til storebror over Atlanteren.

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver professor Janne Haaland Matlary at Europa nå testes av både Russlands president Vladimir Putin og Trump. Putin krenker Natos grenser i et forsøk på å undergrave artikkel 5. Og den amerikanske presidenten? «Tenk det paradokset – en politiker vi er helt uenig med og som er uhyre problematisk ut fra demokratiske normer – han er den vi bøyer av for og lar oss presse av», skriver Matlary. Natos framtid er uoversiktlig og konfliktfylt. Forrige ukes hendelser viser at en god relasjon til USA kan koste dyrt. Hvor langt er europeiske Nato-land villige til å gå?

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.

Bjørgulv Braanen