Leder

Europa i skvis

Forrige uke sendte Russland 19 droner inn i polsk luftrom. Det var ikke bare snakk om noen få i grensetraktene mot Ukraina, men snarere en ganske stor sverm, som ble skutt ned langt inne i Polen. I Nato gikk alarmen, og dronene ble skutt ned av polske og nederlandske fly. Men fra Natos ledernasjon USA, selve garantisten for alliansens militære avskrekking, var det knapt noen fordømmelse å spore. I stedet uttrykte president Donald Trump at USA kan bli med på en ny sanksjonspakke mot Russland, dersom Nato-landene innfører mellom 50 og 100 prosent toll på import av kinesiske varer. Dessuten ba han europeiske land som fortsatt handler olje og gass med Russland, om å slutte med det. Danmarks statsminister Mette Fredriksen kommenterte tørt at disse landene, Slovakia og Ungarn, er land Trump «har en viss kontakt med, så jeg håper han vil bruke sin innflytelse direkte».

«For Trump er utenrikspolitikk en transaksjon.»

Sakene illustrerer den skvisen de europeiske Nato-landene står i. Usikkerheten om hvorvidt USA vil trå til om et Nato-land angripes, slik paktas artikkel 5 tilsier, ble ikke mindre etter den lunkne responsen på drone­svermen over Polen. Kravene om å ilegge straffetoll mot Kina viser nok en gang at for Trump er utenrikspolitikk en transaksjon hvor han vil ha noe igjen. Vil Europa ha amerikansk engasjement i Ukraina, koster det. Så er spørsmålet om europeiske Nato-land er villige til å betale den prisen. Det er på ingen måte noen ideell situasjon å forpurre forholdet til Kina. Samtidig arbeider de på spreng for å holde en god relasjon til storebror over Atlanteren.

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver professor Janne Haaland Matlary at Europa nå testes av både Russlands president Vladimir Putin og Trump. Putin krenker Natos grenser i et forsøk på å undergrave artikkel 5. Og den amerikanske presidenten? «Tenk det paradokset – en politiker vi er helt uenig med og som er uhyre problematisk ut fra demokratiske normer – han er den vi bøyer av for og lar oss presse av», skriver Matlary. Natos framtid er uoversiktlig og konfliktfylt. Forrige ukes hendelser viser at en god relasjon til USA kan koste dyrt. Hvor langt er europeiske Nato-land villige til å gå?

Leder

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten».

Høyt spill om freds­pri­sen

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten.

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.