Leder

Europa i skvis

Mari Skurdal

Forrige uke sendte Russland 19 droner inn i polsk luftrom. Det var ikke bare snakk om noen få i grensetraktene mot Ukraina, men snarere en ganske stor sverm, som ble skutt ned langt inne i Polen. I Nato gikk alarmen, og dronene ble skutt ned av polske og nederlandske fly. Men fra Natos ledernasjon USA, selve garantisten for alliansens militære avskrekking, var det knapt noen fordømmelse å spore. I stedet uttrykte president Donald Trump at USA kan bli med på en ny sanksjonspakke mot Russland, dersom Nato-landene innfører mellom 50 og 100 prosent toll på import av kinesiske varer. Dessuten ba han europeiske land som fortsatt handler olje og gass med Russland, om å slutte med det. Danmarks statsminister Mette Fredriksen kommenterte tørt at disse landene, Slovakia og Ungarn, er land Trump «har en viss kontakt med, så jeg håper han vil bruke sin innflytelse direkte».

«For Trump er utenrikspolitikk en transaksjon.»

Sakene illustrerer den skvisen de europeiske Nato-landene står i. Usikkerheten om hvorvidt USA vil trå til om et Nato-land angripes, slik paktas artikkel 5 tilsier, ble ikke mindre etter den lunkne responsen på drone­svermen over Polen. Kravene om å ilegge straffetoll mot Kina viser nok en gang at for Trump er utenrikspolitikk en transaksjon hvor han vil ha noe igjen. Vil Europa ha amerikansk engasjement i Ukraina, koster det. Så er spørsmålet om europeiske Nato-land er villige til å betale den prisen. Det er på ingen måte noen ideell situasjon å forpurre forholdet til Kina. Samtidig arbeider de på spreng for å holde en god relasjon til storebror over Atlanteren.

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver professor Janne Haaland Matlary at Europa nå testes av både Russlands president Vladimir Putin og Trump. Putin krenker Natos grenser i et forsøk på å undergrave artikkel 5. Og den amerikanske presidenten? «Tenk det paradokset – en politiker vi er helt uenig med og som er uhyre problematisk ut fra demokratiske normer – han er den vi bøyer av for og lar oss presse av», skriver Matlary. Natos framtid er uoversiktlig og konfliktfylt. Forrige ukes hendelser viser at en god relasjon til USA kan koste dyrt. Hvor langt er europeiske Nato-land villige til å gå?

Leder

Gledelig utvikling

Søkertallene til videregående opplæring viser at 55 prosent nå har yrkesfag som førsteønske. Det er en markant økning. For ti år siden søkte 47,5 prosent av norske ungdommer seg til yrkesfag. Den største økningen i søkning har elektro og datateknologi. 800 flere ungdommer søkte seg dit enn i fjor, ifølge Utdanningsdirektoratet. De yrkesfagene flest søker seg til, er helse og oppvekstfag (13 prosent av søkerne) og teknologi- og industrifag (12 prosent).

Mari Skurdal

Ruttes fallitt

Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han.

Bjørgulv Braanen

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal