Leder

Europa i skvis

Mari Skurdal

Forrige uke sendte Russland 19 droner inn i polsk luftrom. Det var ikke bare snakk om noen få i grensetraktene mot Ukraina, men snarere en ganske stor sverm, som ble skutt ned langt inne i Polen. I Nato gikk alarmen, og dronene ble skutt ned av polske og nederlandske fly. Men fra Natos ledernasjon USA, selve garantisten for alliansens militære avskrekking, var det knapt noen fordømmelse å spore. I stedet uttrykte president Donald Trump at USA kan bli med på en ny sanksjonspakke mot Russland, dersom Nato-landene innfører mellom 50 og 100 prosent toll på import av kinesiske varer. Dessuten ba han europeiske land som fortsatt handler olje og gass med Russland, om å slutte med det. Danmarks statsminister Mette Fredriksen kommenterte tørt at disse landene, Slovakia og Ungarn, er land Trump «har en viss kontakt med, så jeg håper han vil bruke sin innflytelse direkte».

«For Trump er utenrikspolitikk en transaksjon.»

Sakene illustrerer den skvisen de europeiske Nato-landene står i. Usikkerheten om hvorvidt USA vil trå til om et Nato-land angripes, slik paktas artikkel 5 tilsier, ble ikke mindre etter den lunkne responsen på drone­svermen over Polen. Kravene om å ilegge straffetoll mot Kina viser nok en gang at for Trump er utenrikspolitikk en transaksjon hvor han vil ha noe igjen. Vil Europa ha amerikansk engasjement i Ukraina, koster det. Så er spørsmålet om europeiske Nato-land er villige til å betale den prisen. Det er på ingen måte noen ideell situasjon å forpurre forholdet til Kina. Samtidig arbeider de på spreng for å holde en god relasjon til storebror over Atlanteren.

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver professor Janne Haaland Matlary at Europa nå testes av både Russlands president Vladimir Putin og Trump. Putin krenker Natos grenser i et forsøk på å undergrave artikkel 5. Og den amerikanske presidenten? «Tenk det paradokset – en politiker vi er helt uenig med og som er uhyre problematisk ut fra demokratiske normer – han er den vi bøyer av for og lar oss presse av», skriver Matlary. Natos framtid er uoversiktlig og konfliktfylt. Forrige ukes hendelser viser at en god relasjon til USA kan koste dyrt. Hvor langt er europeiske Nato-land villige til å gå?

Leder

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.

Bjørgulv Braanen

Urovek­kende utvikling

Stiftelser er i utgangspunktet uforanderlige. De som oppretter en stiftelse, bestemmer formålet som skal styre driften så lenge det er penger igjen. Eventuelle endringer må godkjennes av et særskilt tilsyn for stiftelser etter strenge regler. Ifølge Stiftelsesloven er det bare mulig hvis formålet er åpenbart unyttig, i strid med hensikten eller åpenbart uheldig, for eksempel dersom formålet er utdatert på grunn av samfunnsmessige endringer. Er det tilfellet for Fritt Ord? Det er det god grunn til å stille spørsmål om. Styreleder Bård Vegar Solhjell og leder Knut Olav Åmås gjennomfører nå en stor endringsprosess i stiftelsen, uten at vilkårene for å forandre formålet øyensynlig er oppfylt.

Mari Skurdal