Leder

Visste ikke?

Mari Skurdal

«Jeg lurer på om Etikkrådet bruker internett i det hele tatt», sa historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Toufoul Abou-Hodeib, til Klassekampen tidligere i sommer. Hun er én av akademikerne i gruppa Historikere for Palestina som har brukt fritida si på å undersøke de israelske selskapene det norske Oljefondet har investert i. Til sammen dreier det seg om 65 selskaper, så arbeidet har vært overkommelig. De fleste selskapene har dessuten åpne hjemmesider hvor de skriver at de har tjent gode penger på Gaza-krigen og eiendomsutvikling i okkuperte områder. Historikerne samlet sine funn i en rapport de sendte til Finansdepartementet, Norges bank og Oljefondet. Så ble det stille, helt til Aftenposten denne uka slo opp et av funnene i rapporten. Det dreier seg om Bet Shemesh Engines, som vedlikeholder de israelske F-16-flyene som i snart to år har bombet i stykker store deler av Gazastripa.

«De har unnlatt å gjøre det enkleste søk.»

Oljefondet skal først og fremst tjene penger, men med visse etiske begrensninger. Fondet kan for eksempel stenge ute selskaper hvor det er en risiko for at det medvirker til for brudd på menneskerettigheter eller folkerett. Man skulle tro at Oljefondet var særlig oppmerksom på investeringer i Israel, som så åpenbart begår krigsforbrytelser. Dessuten har den politiske oppmerksomheten rundt pengeplasseringene har vært stor. Likevel sier både Oljefond-sjef Nicolai Tangen og finansminister Jens Stoltenberg (Ap) at Aftenpostens sak for dem var ny informasjon. Fondets øverste ansvarlige, Tangen, har ikke på noe tidspunkt bedt om en nøyere gjennomgang av investeringene, eller for den del: googlet selv.

Denne uka har Nicolai Tangen lansert bok om godt lederskap, basert på hans ukentlige podkast «In Good Company», som Oljefondet står bak. Hva godt en slik podkast gjør for fondet eller Norges Bank, er vanskelig å skjønne, men det er god publisitet og nyttig relasjonsbygging for Tangen selv. Toppsjefer som snakker om egen fortreffelighet, går det tretten av på dusinet. Det vi trenger, er dem som sørger for at nødvendig arbeid blir gjort. I stedet har våre ansvarlige i måned etter måned unnlatt å gjøre selv det enkleste internettsøk for å forsikre seg om at nordmenns sparepenger ikke bidrar til krigsforbrytelser.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen