Lønnsoppgjøret for industrien, det såkalte frontfaget, endte med enighet mellom Fellesforbundet og Norsk Industri om en lønnsramme på 4,4 prosent, hvorav 1,9 tas ut i sentrale tillegg. Det tilsvarer et tillegg på 6,50 kroner i timen og gir en vanlig lønnsmottaker rundt 12–13.000 kroner i året. Altså drøyt en tusenlapp i måneden. I tillegg kommer det såkalte overhenget, altså lønnsøkning fra i fjor, som gir full effekt først i år. Det resterende av den totale lønnsramma, 1,2 prosent, må tas ut i lokale lønnsforhandlinger. Like viktig er det at de lavest lønte får et ekstra tillegg på 4 kroner i timen. Det betyr minst 10,50 kroner i timen, som tilsvarer 20.475 kroner i året. I etterkant av oppgjøret rykket Norsk Industris Harald Solberg kraftig ut mot LO-leder Kine Asper Vistnes, som i en kommentar advarte Norges Bank mot å heve renta etter at partene i arbeidslivet hadde landet en avtale med en ansvarlig lønnsvekst. Det sier seg egentlig selv. Norges Banks egne anslag for lønnsveksten i 2026 lå på 4,5 prosent. Når lønnsoppgjøret ender under det og innenfor det man kunne forvente, er det ingen grunn til å øke renta som et resultat av oppgjøret.
«Frontfagsmodellen fungerer.»
Med en ramme på 4,4 prosent vil lønnstakerne få en reallønnsvekst på 1,2 prosent, gitt at prisene stiger med 3,2 prosent, som anslagene fra Teknisk beregningsutvalg viser. Det kan bety reallønnsvekst for tredje året på rad. I fjor var den på 1,7 prosent og 1,1 prosent i 2024, etter flere år med svekket kjøpekraft. Et helt sentralt mål for fagbevegelsen er at de ansattes andel av den totale verdiskapingen ikke reduseres. Den har over svært mange år gått nedover, slik at kapitalkreftene har økt sin andel på bekostning av arbeidstakerne. I fjor gikk lønnsmottakernes andel litt opp, men har over lang tid sakket kraftig akterut. Spørsmålet er om andelen etter dette lønnsoppgjøret vil øke for andre året på rad, eller om den langsiktige negative tendensen vil fortsette. Det er også viktig for fagbevegelsen at såpass mye blir tatt ut sentralt. Det tjener de lavest lønte og motvirker økende forskjeller mellom arbeidstakergrupper. Oppgjøret viser at frontfagsmodellen fungerer. Enigheten mellom Fellesforbundet og Norsk Industri er et godt grunnlag for de kommende oppgjørene, med utsikter til reallønnsvekst og påplussinger for de lavest lønte. Vel blåst – så langt.