I Dagens Næringsliv lørdag nærmest latterliggjør kommentator Bård Bjerkholt både artistboikott av Øyafestivalen på grunn av eiernes økonomiske aktiviteter på okkuperte Vestbredden, og KLPs utestenging av to våpenselskap FN mener ikke har vært aktsomme nok i sine våpenleveranser til Israel. For folk på Gaza spiller dette ingen rolle, hevder Bjerkholt, mens KLPs kunder kan få svakere avkastning.

«Når mange gjør noe, øker det presset på dem som kan gjøre enda mer.»

Det er lett å føle avmakt overfor det som stadig flere kaller et pågående folkemord på Gaza. Israels bombing, bruk av sult som våpen og brutale drap på folk i matkø ryster en hel verden, men har fremdeles ikke fått Israels mektige allierte til å sette foten ned. Etter et betydelig folkelig press har Norge innført sanksjoner sammen med Storbritannia, New Zealand og Canada. Men sanksjonene, som er ikke er særlig strenge, ser ut til å virke lite avskrekkende på Israel, særlig ettersom USA fortsatt forsyner dem med våpen og økonomisk støtte.

Det trengs hardere sanksjoner mot Israel, slik at det rammer landets økonomi. For Norges del handler det blant annet om å si opp frihandelsavtalen med Israel og å trekke Oljefondets investeringer fra selskaper som bidrar til okkupasjonen. Men det betyr ikke at ingenting annet nytter. Å gjøre noe, om bare så lite som å velge bort israelske varer i butikken, kan ha en effekt, selv om det ikke umiddelbart får Israel til å inngå en fredsavtale. Når mange gjør noe, øker det presset på dem som kan gjøre enda mer, som politikere og store selskaper. Aktiv handling, som boikott, kan også bidra til å styrke politiske bevegelser og øke bevisstheten om de økonomiske interessene bak folkerettsbruddene. Sammen kan en kombinasjon av sanksjoner og boikott øke det internasjonale presset på Israel, slik det gjorde på apartheid-regimet i Sør-Afrika på 1980-tallet. Selvsagt er det ikke alle handlinger som fører til noe, noen ganger er kreftene som jobber imot, for sterke. Men mulighetene for endringer er i alle fall langt mindre dersom vi lar maktesløsheten overmanne oss og velger å se bort.