Leder

Høyreekstrem propaganda

Onsdag kveld ble en 37 år gammel amerikansk kvinne skutt og drept i Minnesota av en betjent fra utlendingsmyndigheten ICE, som for tida jakter på illegale innvandrere i delstaten. Kvinnen var ubevæpnet og uten rulleblad, og videoer av hendelsen viser en smårotete situasjon uten noe som helst behov for dødelige skudd. Det bryr ikke Trump-administrasjonen seg det minste om. I stedet bruker den anledningen til å gå hardt ut mot drapsofferet. USAs sikkerhetsminister Kristi Noem sier den drepte var i ferd med å gjennomføre en «innenlandsk terrorhandling» ved å prøve å kjøre på ICE-agenten. Visepresident J.D. Vance sier drapsofferet brukte terrorteknikker utarbeidet av venstreaktivister og slår fast: «Dette var et angrep på føderale myndigheter, dette var et angrep på lov og orden, og dette var et angrep på det amerikanske folket.»

«Myndighetene dundrer på med sin fortelling.»

Trump-administrasjonen har lenge hatt et fleksibelt forhold til sannhet og fakta. Likevel markerer denne håndteringen fra USAs øverste ledelse et dramatisk skritt i autoritær retning. Myndighetene dundrer på med sin fortelling om hva som har skjedd, uanfektet av vitnesbyrd og videoopptak. Det hvite hus bruker i stedet anledningen til å fyre opp stemningen mot sine hjemlige meningsmotstandere. Det er ikke helt ulikt slik Nazi-Tyskland brukte enkelthendelser som påskudd til å gå etter politiske fiender på 1930-tallet. USAs øverste talspersoner avleverer åpenbar propaganda rettet mot både et uskyldig drapsoffer og egne borgere.

Den samme autoritære vendingen demonstrerte president Donald Trump denne uka at også gjelder internasjonale relasjoner. I et stort intervju med The New York Times sier han at han ikke ser andre begrensninger på sin egen globale makt enn «min egen moral. Mitt eget hode». Folkeretten «trenger han ikke». Samtidig varsler han en 50 prosent økning i USAs allerede gigantiske forsvarsbudsjett. Han trekker også USA ut av 66 internasjonale organisasjoner og organer. USAs autoritære og høyreekstreme vending er en gigantisk utfordring til landets allierte. Kan de fortsette å snakke en slik administrasjon etter munnen? Det er uutholdelig.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.