Leder

Tapt tillit

Jo Røed Skårderud

Redaktørstyrte medier nyter høy tillit i den voksne befolkningen. Tall fra Medieundersøkselsen 2025 viser at 62 prosent av de over 25 år har høy eller svært høy tillit til informasjonen de får i de redaktørstyrte mediene. 10 prosent oppgir å ha lav eller ingen tillit. Hos de unge er tallene veldig annerledes. Bare 37 prosent av de under 25 år oppgir å ha høy eller svært høy tillit til redaktørstyrte medier. Dobbelt så mange som i den voksne befolkningen, 20 prosent, oppgir å ha lav eller ingen tillit. Ser man kun på unge menn, er andelen som ikke stoler på de redaktørstyrte mediene, 28 prosent.

«Du kommer ikke til å like det som kommer etter de redaktør­styrte ­mediene.»

Det er antakelig flere årsaker til at tilliten til mediene synker blant unge, men sosiale medier ser ut til å spille en viktig rolle. Medieundersøkelsen viser, i likhet med andre undersøkelser, at unge i mye større grad får sine nyheter og politisk informasjon fra sosiale medier som Tiktok, Snapchat og Instagram enn tradisjonelle medier. Ifølge analysebyrået Kantar blir Tiktok det viktigste verktøyet for å nå unge velgere i årets valg. Mange unge voksne får nyheter kun gjennom sosiale medier og oppsøker ingen redaktørstyrte medier på egen hånd.

Ingen skal påstå at norske medier er perfekte. Det finnes blindsoner, og presseetiske overtramp forekommer. Men du kommer ikke til å like det som kommer etter de redaktørstyrte mediene. Med alle sine feil og mangler er norske medier forpliktet til å forholde seg til Vær varsom-plakaten og følge presseetiske standarder. Vi kan holdes ansvarlige. Når informasjonen til store deler av innbyggerne i stadig større grad kommer fra plattformer hvor ingen av disse reglene gjelder, som kontrolleres av tek-oligarker og utenlandske aktører med egne agendaer, vil det på sikt få store konsekvenser. Norske medier vil måtte jobbe hardt for å nå og bygge tillit i gruppene vi er i ferd med å miste. Norske myndigheter må bidra med trygge rammer for redaktørstyrte medier og regulering som sikrer et minimum av ansvarlighet fra de utenlandske, sosiale medieplattformene.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen