Leder

For et bredt fredsini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet.

«Kanskje er forsvaret av FN-­pakta nok.»

To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet. Etter bombingen av Libya arrangerte initiativet en fredsmarsj, men har siden vært fraværende. Likevel er plattformen om å beskytte FN-pakta og dens forbud mot angrepskrig høyaktuell, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina og Israels og USAs angrep på Iran. Igjen står vi overfor bruk av militærmakt overfor en annen nasjon med alvorlige og uoversiktlige konsekvenser. Alle som ønsker en stabil og fredelig verden basert på folkerett og diplomati framfor bomber og regimeendring utenfra, bør nå finne sammen.

Spørsmålet er hvordan uenigheter innad på venstresida vil slå inn. Nato-garantien er i dag heftet med høy grad av usikkerhet, og det er årsaken til at både Norge og Europa ruster opp. SV og Rødt stiller seg bak forsvarsforliket fordi Norge må kunne forsvare seg selv, uavhengig av Nato. Det er helt greit å være uenig i partienes ståsteder, men det er samtidig verdt å huske på motstanden mot USAs angrep på Iran favner flere enn dem som er mot militarisering eller pasifister. Skal et nytt fredsinitiativ bli stort og bredt, kan det være lurt å bli enige om noen overordnede spørsmål framfor et for eller imot å bygge Norges forsvarsevne. Kanskje er det 20 år gamle forsvaret av FN-pakta nok. Det er dessverre også høyaktuelt.

Leder

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.