Leder

For et bredt fredsini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet.

«Kanskje er forsvaret av FN-­pakta nok.»

To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet. Etter bombingen av Libya arrangerte initiativet en fredsmarsj, men har siden vært fraværende. Likevel er plattformen om å beskytte FN-pakta og dens forbud mot angrepskrig høyaktuell, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina og Israels og USAs angrep på Iran. Igjen står vi overfor bruk av militærmakt overfor en annen nasjon med alvorlige og uoversiktlige konsekvenser. Alle som ønsker en stabil og fredelig verden basert på folkerett og diplomati framfor bomber og regimeendring utenfra, bør nå finne sammen.

Spørsmålet er hvordan uenigheter innad på venstresida vil slå inn. Nato-garantien er i dag heftet med høy grad av usikkerhet, og det er årsaken til at både Norge og Europa ruster opp. SV og Rødt stiller seg bak forsvarsforliket fordi Norge må kunne forsvare seg selv, uavhengig av Nato. Det er helt greit å være uenig i partienes ståsteder, men det er samtidig verdt å huske på motstanden mot USAs angrep på Iran favner flere enn dem som er mot militarisering eller pasifister. Skal et nytt fredsinitiativ bli stort og bredt, kan det være lurt å bli enige om noen overordnede spørsmål framfor et for eller imot å bygge Norges forsvarsevne. Kanskje er det 20 år gamle forsvaret av FN-pakta nok. Det er dessverre også høyaktuelt.

Leder

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.

Forslag i bakrus

Fotball-VM er over for Norges del, men debatten om utvidede skjenketider er langt fra avblåst. Før sommeren fikk Arbeiderpartiet, med støtte fra de borgerlige partiene – minus KrF – støtte til en midlertidig endring av alkoholloven. Slik kunne kommunene selv velge om de ville tillatte skjenking etter klokka 03.00 i perioden VM pågår. Formålet var å tillate alkoholsalg under Norges kamper. Motstanderne i KrF, MDG, SV og Rødt pekte på hensynet til nattero, politiressurser, barn og unge, faren for mer vold og skadevirkningene av alkohol. En annen bekymring, som blant annet ble løftet fram av Rødts Mímir Kristjánsson, var at VM skulle bli brukt som et påskudd for en større omlegging av norsk alkoholpolitikk. Mens vi venter på den endelige evalueringen av det som må kalles et sosialt eksperiment, sier Venstres gruppeleder i Oslo Haakon Riekeles i et NRK-intervju at myten om at nordmenn ikke kan drikke med måte må legges dø.

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.