Leder

For et bredt fredsini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet.

«Kanskje er forsvaret av FN-­pakta nok.»

To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet. Etter bombingen av Libya arrangerte initiativet en fredsmarsj, men har siden vært fraværende. Likevel er plattformen om å beskytte FN-pakta og dens forbud mot angrepskrig høyaktuell, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina og Israels og USAs angrep på Iran. Igjen står vi overfor bruk av militærmakt overfor en annen nasjon med alvorlige og uoversiktlige konsekvenser. Alle som ønsker en stabil og fredelig verden basert på folkerett og diplomati framfor bomber og regimeendring utenfra, bør nå finne sammen.

Spørsmålet er hvordan uenigheter innad på venstresida vil slå inn. Nato-garantien er i dag heftet med høy grad av usikkerhet, og det er årsaken til at både Norge og Europa ruster opp. SV og Rødt stiller seg bak forsvarsforliket fordi Norge må kunne forsvare seg selv, uavhengig av Nato. Det er helt greit å være uenig i partienes ståsteder, men det er samtidig verdt å huske på motstanden mot USAs angrep på Iran favner flere enn dem som er mot militarisering eller pasifister. Skal et nytt fredsinitiativ bli stort og bredt, kan det være lurt å bli enige om noen overordnede spørsmål framfor et for eller imot å bygge Norges forsvarsevne. Kanskje er det 20 år gamle forsvaret av FN-pakta nok. Det er dessverre også høyaktuelt.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.