Leder

Ærlig tale

Mari Skurdal

Da Frankrikes president Emmanuel Macron 2. mars i år kunngjorde at landet skal utvide og styrke sitt atomvåpenarsenal, la han ikke fingrene mellom. «Hvis vi må ta i bruk vårt arsenal, fins det ingen stat, uansett hvor mektig, som kan beskytte seg», sa han fra et podium foran en enorm fransk atomubåt på militærbasen Île Longue. Bare én slik båt har større kraft enn summen av alle bombene som falt under andre verdenskrig og tusen ganger krafta til de første atombombene, fortalte presidenten. Samtidig inviterte han europeiske allierte med på en dialog om videre samarbeid. Ifølge Macron innebærer det deltakelse i avskrekkingsøvelser, koordinering av signalgiving eller også «konvensjonell deltakelse fra allierte styrker i våre kjernefysiske aktiviteter» og «midlertidig utplassering av elementer fra våre strategiske luftstyrker i allierte land».

«Regjeringen arbeider ikke med en NOU.»

Man kan si mye om talen, men den framstår i det minste ærlig. Den sier at Frankrikes svar på svekkede avtaler om nedrusting, atominspeksjoner og internasjonalt fiendskap er styrking av egne atomvåpen, med mål om å avskrekke enhver motstander. Når Norge forrige uke sluttet seg til atomvåpendialogen franskmennene har invitert til, var vår statsminister langt mer ullen. I et intervju mandag framstiller han det hele som en mulighet til å få innsikt i Frankrikes vurderinger og atomvåpenkapasiteter, som om målet med dialogen bare er å lære mer. Det er kraftig å underspille det samarbeidet den franske presidenten har tatt initiativ til.

I det hele tatt framstår regjeringens kommunikasjon om omleggingen og opprustingen av norsk forsvar famlende. Truslene beskrives tydelig nok. Men flere av beslutningene den nye garderingsstrategien åpner for, tones ned eller bortforklares. Forsvarsminister Tore O. Sandvik sa for eksempel på en av Asias viktigste forsvarskonferanser at «Europa må engasjere seg mer i Stillehavet». Når han skal forklare hva han mener med det i et innlegg her i avisa, skriver han likevel bare at «det er viktig for oss å forstå hva det er som påvirker dynamikken i Stillehavsregionen». Men regjeringen arbeider ikke med en NOU. Den smir nye bånd med vidtrekkende konsekvenser. Det minste vi kan forvente, er ærlig tale om beslutningene som nå blir tatt.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen