Da Frankrikes president Emmanuel Macron 2. mars i år kunngjorde at landet skal utvide og styrke sitt atomvåpenarsenal, la han ikke fingrene mellom. «Hvis vi må ta i bruk vårt arsenal, fins det ingen stat, uansett hvor mektig, som kan beskytte seg», sa han fra et podium foran en enorm fransk atomubåt på militærbasen Île Longue. Bare én slik båt har større kraft enn summen av alle bombene som falt under andre verdenskrig og tusen ganger krafta til de første atombombene, fortalte presidenten. Samtidig inviterte han europeiske allierte med på en dialog om videre samarbeid. Ifølge Macron innebærer det deltakelse i avskrekkingsøvelser, koordinering av signalgiving eller også «konvensjonell deltakelse fra allierte styrker i våre kjernefysiske aktiviteter» og «midlertidig utplassering av elementer fra våre strategiske luftstyrker i allierte land».
«Regjeringen arbeider ikke med en NOU.»
Man kan si mye om talen, men den framstår i det minste ærlig. Den sier at Frankrikes svar på svekkede avtaler om nedrusting, atominspeksjoner og internasjonalt fiendskap er styrking av egne atomvåpen, med mål om å avskrekke enhver motstander. Når Norge forrige uke sluttet seg til atomvåpendialogen franskmennene har invitert til, var vår statsminister langt mer ullen. I et intervju mandag framstiller han det hele som en mulighet til å få innsikt i Frankrikes vurderinger og atomvåpenkapasiteter, som om målet med dialogen bare er å lære mer. Det er kraftig å underspille det samarbeidet den franske presidenten har tatt initiativ til.
I det hele tatt framstår regjeringens kommunikasjon om omleggingen og opprustingen av norsk forsvar famlende. Truslene beskrives tydelig nok. Men flere av beslutningene den nye garderingsstrategien åpner for, tones ned eller bortforklares. Forsvarsminister Tore O. Sandvik sa for eksempel på en av Asias viktigste forsvarskonferanser at «Europa må engasjere seg mer i Stillehavet». Når han skal forklare hva han mener med det i et innlegg her i avisa, skriver han likevel bare at «det er viktig for oss å forstå hva det er som påvirker dynamikken i Stillehavsregionen». Men regjeringen arbeider ikke med en NOU. Den smir nye bånd med vidtrekkende konsekvenser. Det minste vi kan forvente, er ærlig tale om beslutningene som nå blir tatt.