Leder

Må åpne opp om donorer

Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk. Det slo Stortinget fast før helga, da representantene stemte over viktige endringer i parti­loven. Loven skal sikre allmennheten innsyn i finansieringen av politiske partier. De siste årene har vi imidlertid i økende grad sett konsekvensene av smutthull i lovverket.

«Frp har tatt imot pengene med åpne armer.»

Aksjon borgerlig valgseier har som mål å fjerne formuesskatten. Som del av arbeidet har de donert millioner av kroner til Fremskrittspartiet over flere år. Andre borgerlige partier har takket nei til pengegaver fra aksjonsgruppa, fordi de ikke er kjent hvem som står bak donasjonene. Fremskrittspartiet har imidlertid tatt imot pengene med åpne armer. Partiet har vist til at loven ikke krever det, når de har nektet å si hvem som står bak penge­gavene. I 2023 mottok partiet tolv millioner kroner fra aksjonsgruppa. Bare så langt i år har de mottatt fem millioner kroner. Så var også partiets tolv representanter de eneste som stemte mot å stramme inn loven. Heldigvis sikret flertallet at Frps rike onkler ikke vil forbli anonyme stort lenger.

Fra 1. juli må partiene rapportere i løpet av fire uker om hvem som står bak finansieringen, når pengegavene overstiger et visst beløp. Loven trer altså i kraft før høstens stortingsvalg, men vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Det er derfor lite sannsynlig at innstrammingen vil ha store konsekvenser for valget. Det er heller ingenting som stopper Aksjon borgerlig valgseier fra å donere flere anonyme millioner i løpet av juni måned. Det borgerlige lobbymaskineriet kan pumpe ufortrødent videre, enn så lenge. For den kreative donor vil det fortsatt være mulig å skjule opprinnelsen til pengegaver ved å donere gjennom flere ledd, også etter 1. juli. Innstrammingen er likevel et stort skritt i riktig retning. I mai ble det varslet at en helhetlig gjennomgang av partiloven står på trappene. Her kan ytterligere grep bli tatt for å sikre at partiloven etterlever sitt formål. For at folk flest skal ha tillit til demokratiet, må det være åpenhet om hvem som prøver å kjøpe seg til politisk makt.

Leder

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.