Leder

Må åpne opp om donorer

Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk. Det slo Stortinget fast før helga, da representantene stemte over viktige endringer i parti­loven. Loven skal sikre allmennheten innsyn i finansieringen av politiske partier. De siste årene har vi imidlertid i økende grad sett konsekvensene av smutthull i lovverket.

«Frp har tatt imot pengene med åpne armer.»

Aksjon borgerlig valgseier har som mål å fjerne formuesskatten. Som del av arbeidet har de donert millioner av kroner til Fremskrittspartiet over flere år. Andre borgerlige partier har takket nei til pengegaver fra aksjonsgruppa, fordi de ikke er kjent hvem som står bak donasjonene. Fremskrittspartiet har imidlertid tatt imot pengene med åpne armer. Partiet har vist til at loven ikke krever det, når de har nektet å si hvem som står bak penge­gavene. I 2023 mottok partiet tolv millioner kroner fra aksjonsgruppa. Bare så langt i år har de mottatt fem millioner kroner. Så var også partiets tolv representanter de eneste som stemte mot å stramme inn loven. Heldigvis sikret flertallet at Frps rike onkler ikke vil forbli anonyme stort lenger.

Fra 1. juli må partiene rapportere i løpet av fire uker om hvem som står bak finansieringen, når pengegavene overstiger et visst beløp. Loven trer altså i kraft før høstens stortingsvalg, men vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Det er derfor lite sannsynlig at innstrammingen vil ha store konsekvenser for valget. Det er heller ingenting som stopper Aksjon borgerlig valgseier fra å donere flere anonyme millioner i løpet av juni måned. Det borgerlige lobbymaskineriet kan pumpe ufortrødent videre, enn så lenge. For den kreative donor vil det fortsatt være mulig å skjule opprinnelsen til pengegaver ved å donere gjennom flere ledd, også etter 1. juli. Innstrammingen er likevel et stort skritt i riktig retning. I mai ble det varslet at en helhetlig gjennomgang av partiloven står på trappene. Her kan ytterligere grep bli tatt for å sikre at partiloven etterlever sitt formål. For at folk flest skal ha tillit til demokratiet, må det være åpenhet om hvem som prøver å kjøpe seg til politisk makt.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.