Leder

Prideflagging på fast dag?

Mari Skurdal

Natt til lørdag ble alle regnbueflagg i Volda og Ørsta revet ned. Det er ikke første gang prideflagg rives ned eller skjendes. Slik ødelegges det som er ment å være en positiv markering for inkludering. Daværende Fri-leder Inge Alexander Gjestvang sa til NRK i 2021 at «Når de flaggene blir påtent eller revet ned eller klipt opp, sender det noen sterke negative signaler om at vi kanskje ikke er ønsket eller velkommen». Samme år endret Stortinget loven om flagging på kommunens offentlige bygninger, slik at det nå er mulig å heise prideflagg på kommunale flaggstenger uten at det foregår et relatert arrangement. Flere skoler og kommunehus har i årene etterpå flagget med regnbueflagget.

«Kanskje kan pridearrangører finne én dato?»

En utfordring er at det ikke er så enkelt å vite når flagget skal heises. Pride markeres over hele landet fra februar til november, med hovedvekt på sommermånedene. Juni blir kalt pridemåneden, selv om store byer har parader også på andre tidspunkt. Det fører til at regnbueflagget henger oppe på ulike tidspunkter og over lengre tid – ofte i flere uker. En Norstat-undersøkelse viste i 2021 at nesten halvparten av nordmenn mener at det «nå var blitt litt mye pride». Alle som har svart, er nok ikke motstandere av skeiv inkludering. Snarere får vi ta dem på ordet: Prideflaggingen varer rett og slett lenge, og vi har ingen tradisjon for så langvarige politiske markeringer. Flagg som henger ute om natta, er dessuten sårbare for sabotasje.

I fjor tok det konservative tidsskriftet Minerva til orde for å gjøre pride til offisiell flaggdag for å unngå at markeringen blir hjemsøkt av tilbakevendende, vonde debatter. Problemet er at Norge på offisielle flaggdager heiser det norske flagget. Likevel er forslaget om å begrense prideflagging på offentlige stenger til én dag godt. Kanskje kan pridearrangører finne sammen om én dato? Minerva foreslo 11. juni, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i 2009. En annen mulighet er 25. juni, dagen da terroren rammet feirende pridedeltakere i Oslo-natta for tre år siden. Enighet om én fast dag kan gi markeringen sterkere politisk kraft. Forhåpentligvis kan det også hindre trist og nedbrytende flaggsabotasje.

Leder

Kanni­ba­lisme

Det er noe dysfunksjonelt med styringsmodellen ved norske sykehus, der renter og avdrag på lån fra staten for å finansiere nybygg, fører til nedlegging av lokalsykehus, kutt i behandlingstilbud og reduksjon av antallet ansatte. Foretakstillitsvalgt for Fagforbundet i Helse Møre og Romsdal, Tore Schytte, kaller modellen for «kannibalisme». Foretaksstyret for Helse Førde har nå gitt grønt lys for å utrede nedlegging av ortopedisk avdeling på sykehuset i Lærdal og barseltilbudet og skadepoliklinikkene på Nordfjordeid og i Lærdal. Over 50 ansatte, leger, sykepleiere og jordmødre, står i fare for å miste jobben. Begrunnelsen for kuttene er ikke kvaliteten på tilbudet. Den ortopediske avdelingen i Lærdal, som tilbyr kne-, skulder og hofteoperasjoner, regnes blant de beste i landet. Helse Førde-direktør Arve Varden har understreket at kuttene ikke handler om manglende kvalitet, men inflasjon og økte rentekostnader.

Bjørgulv Braanen

Stol­ten­bergs gjenferd

I et intervju med Dagens Næringsliv forrige uke sier statsminister Jonas Gahr Støre at han «er pragmatisk innenfor den politikken Arbeiderpartiet har gått til valg på». Han forteller at han først vil lande flertall med partiene som har pekt på Ap-regjeringen, «men så er vi åpne for å finne andre flertall i andre saker». Formuleringer som dette sender nå fryktbølger inn i partiene på rødgrønn side. Ikke siden Stoltenbergs første og særdeles upopulære regjering gikk av i 2001, har landet vært styrt uten en politisk plattform. Styringsgrunnlaget til Støre-regjeringen består av en blanding av Hurdalsplattformen, et kortfattet dokument om politiske prioriteringer fra Sp gikk ut av regjering i januar, Aps partiprogram og budsjettavtalene i Stortinget. Sånt lukter det ansvarspulverisering av, og i realiteten står Støre ganske fritt til å plukke politikk.

Mari Skurdal

Kjepp i hjulet

Tyskland er som flere europeiske land presset av høye energikostnader, voksende byråkrati, lav innenlandsk etterspørsel, amerikanske tollbarrierer og synkende eksport til Kina. En rapport fra konsulentselskapet EY viser at antallet ansatte i tysk industri har falt med 245.000 de siste seks årene. Ved utgangen av juli sysselsatte tysk industri 114.000 færre enn for ett år siden. I den viktige bilindustrien har nærmere 52.000 mistet jobben i løpet av det siste året, en nedgang på nesten 7 prosent. De europeiske landene sliter også med balansen mellom EU-systemet og nasjonalstatene på flere tunge politikkområder som skaper konflikter, som innvandring og energiforsyning, men også med mengden reguleringer som daglig strømmer ut av EU-byråkratiet. De øker kostnadene for husholdningene og bedriftene. Fordi reglene og forordningene skal gjelde for alle land, uavhengig av politiske tradisjoner og nasjonale forutsetninger, skaper det en stivbeinthet som gjør at nasjoner, bransjer og regioner ikke kan opptre tilstrekkelig fleksibelt i møte med utfordringene Europa står overfor.

Bjørgulv Braanen