Leder

Prideflagging på fast dag?

Natt til lørdag ble alle regnbueflagg i Volda og Ørsta revet ned. Det er ikke første gang prideflagg rives ned eller skjendes. Slik ødelegges det som er ment å være en positiv markering for inkludering. Daværende Fri-leder Inge Alexander Gjestvang sa til NRK i 2021 at «Når de flaggene blir påtent eller revet ned eller klipt opp, sender det noen sterke negative signaler om at vi kanskje ikke er ønsket eller velkommen». Samme år endret Stortinget loven om flagging på kommunens offentlige bygninger, slik at det nå er mulig å heise prideflagg på kommunale flaggstenger uten at det foregår et relatert arrangement. Flere skoler og kommunehus har i årene etterpå flagget med regnbueflagget.

«Kanskje kan pridearrangører finne én dato?»

En utfordring er at det ikke er så enkelt å vite når flagget skal heises. Pride markeres over hele landet fra februar til november, med hovedvekt på sommermånedene. Juni blir kalt pridemåneden, selv om store byer har parader også på andre tidspunkt. Det fører til at regnbueflagget henger oppe på ulike tidspunkter og over lengre tid – ofte i flere uker. En Norstat-undersøkelse viste i 2021 at nesten halvparten av nordmenn mener at det «nå var blitt litt mye pride». Alle som har svart, er nok ikke motstandere av skeiv inkludering. Snarere får vi ta dem på ordet: Prideflaggingen varer rett og slett lenge, og vi har ingen tradisjon for så langvarige politiske markeringer. Flagg som henger ute om natta, er dessuten sårbare for sabotasje.

I fjor tok det konservative tidsskriftet Minerva til orde for å gjøre pride til offisiell flaggdag for å unngå at markeringen blir hjemsøkt av tilbakevendende, vonde debatter. Problemet er at Norge på offisielle flaggdager heiser det norske flagget. Likevel er forslaget om å begrense prideflagging på offentlige stenger til én dag godt. Kanskje kan pridearrangører finne sammen om én dato? Minerva foreslo 11. juni, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i 2009. En annen mulighet er 25. juni, dagen da terroren rammet feirende pridedeltakere i Oslo-natta for tre år siden. Enighet om én fast dag kan gi markeringen sterkere politisk kraft. Forhåpentligvis kan det også hindre trist og nedbrytende flaggsabotasje.

Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.