Leder

Prideflagging på fast dag?

Mari Skurdal

Natt til lørdag ble alle regnbueflagg i Volda og Ørsta revet ned. Det er ikke første gang prideflagg rives ned eller skjendes. Slik ødelegges det som er ment å være en positiv markering for inkludering. Daværende Fri-leder Inge Alexander Gjestvang sa til NRK i 2021 at «Når de flaggene blir påtent eller revet ned eller klipt opp, sender det noen sterke negative signaler om at vi kanskje ikke er ønsket eller velkommen». Samme år endret Stortinget loven om flagging på kommunens offentlige bygninger, slik at det nå er mulig å heise prideflagg på kommunale flaggstenger uten at det foregår et relatert arrangement. Flere skoler og kommunehus har i årene etterpå flagget med regnbueflagget.

«Kanskje kan pridearrangører finne én dato?»

En utfordring er at det ikke er så enkelt å vite når flagget skal heises. Pride markeres over hele landet fra februar til november, med hovedvekt på sommermånedene. Juni blir kalt pridemåneden, selv om store byer har parader også på andre tidspunkt. Det fører til at regnbueflagget henger oppe på ulike tidspunkter og over lengre tid – ofte i flere uker. En Norstat-undersøkelse viste i 2021 at nesten halvparten av nordmenn mener at det «nå var blitt litt mye pride». Alle som har svart, er nok ikke motstandere av skeiv inkludering. Snarere får vi ta dem på ordet: Prideflaggingen varer rett og slett lenge, og vi har ingen tradisjon for så langvarige politiske markeringer. Flagg som henger ute om natta, er dessuten sårbare for sabotasje.

I fjor tok det konservative tidsskriftet Minerva til orde for å gjøre pride til offisiell flaggdag for å unngå at markeringen blir hjemsøkt av tilbakevendende, vonde debatter. Problemet er at Norge på offisielle flaggdager heiser det norske flagget. Likevel er forslaget om å begrense prideflagging på offentlige stenger til én dag godt. Kanskje kan pridearrangører finne sammen om én dato? Minerva foreslo 11. juni, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i 2009. En annen mulighet er 25. juni, dagen da terroren rammet feirende pridedeltakere i Oslo-natta for tre år siden. Enighet om én fast dag kan gi markeringen sterkere politisk kraft. Forhåpentligvis kan det også hindre trist og nedbrytende flaggsabotasje.

Leder

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

Lars Vegstein

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.

Mari Skurdal

Äntligen!

I flere år møtte den svenske journalisten Gert Fylking opp når Nobelprisen i litteratur ble annonsert og ropte et høylytt, men ironisk «Äntligen!». Poenget han ønsket å få fram, var at knapt et vanlig menneske hadde hørt om disse vinnerne. Når vi i dag tillater oss å låne Fylkings utrop, er det uten snev av ironi. For i går presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun noen riktig gode innholdslister over tekster, sanger og hendelser som skal supplere læreplanene i norsk grunnskole. Listene skal være veiledende, så det er opp til lærerne selv å vurdere hvor tungt de vil lene seg på dem. Det er likevel godt at det nå foreligger gode, håndgripelige oversikter over tekster, sanger og historiske hendelser egnet til å få landet vårt til å henge bedre sammen.

Mari Skurdal