Leder

Prideflagging på fast dag?

Natt til lørdag ble alle regnbueflagg i Volda og Ørsta revet ned. Det er ikke første gang prideflagg rives ned eller skjendes. Slik ødelegges det som er ment å være en positiv markering for inkludering. Daværende Fri-leder Inge Alexander Gjestvang sa til NRK i 2021 at «Når de flaggene blir påtent eller revet ned eller klipt opp, sender det noen sterke negative signaler om at vi kanskje ikke er ønsket eller velkommen». Samme år endret Stortinget loven om flagging på kommunens offentlige bygninger, slik at det nå er mulig å heise prideflagg på kommunale flaggstenger uten at det foregår et relatert arrangement. Flere skoler og kommunehus har i årene etterpå flagget med regnbueflagget.

«Kanskje kan pridearrangører finne én dato?»

En utfordring er at det ikke er så enkelt å vite når flagget skal heises. Pride markeres over hele landet fra februar til november, med hovedvekt på sommermånedene. Juni blir kalt pridemåneden, selv om store byer har parader også på andre tidspunkt. Det fører til at regnbueflagget henger oppe på ulike tidspunkter og over lengre tid – ofte i flere uker. En Norstat-undersøkelse viste i 2021 at nesten halvparten av nordmenn mener at det «nå var blitt litt mye pride». Alle som har svart, er nok ikke motstandere av skeiv inkludering. Snarere får vi ta dem på ordet: Prideflaggingen varer rett og slett lenge, og vi har ingen tradisjon for så langvarige politiske markeringer. Flagg som henger ute om natta, er dessuten sårbare for sabotasje.

I fjor tok det konservative tidsskriftet Minerva til orde for å gjøre pride til offisiell flaggdag for å unngå at markeringen blir hjemsøkt av tilbakevendende, vonde debatter. Problemet er at Norge på offisielle flaggdager heiser det norske flagget. Likevel er forslaget om å begrense prideflagging på offentlige stenger til én dag godt. Kanskje kan pridearrangører finne sammen om én dato? Minerva foreslo 11. juni, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i 2009. En annen mulighet er 25. juni, dagen da terroren rammet feirende pridedeltakere i Oslo-natta for tre år siden. Enighet om én fast dag kan gi markeringen sterkere politisk kraft. Forhåpentligvis kan det også hindre trist og nedbrytende flaggsabotasje.

Leder

Et tydelig ret­nings­valg

To og en halv måned før stortingsvalget står de politiske motsetningene i Norge i skarpt relieff. Regjeringsalternativene er klart tegnet opp, og selv innen utenrikspolitikken er det forskjeller. Israels krigføring i Gaza og Israels og USAs angrep på Iran har slått sprekker i den utenrikspolitiske konsensusen som har vært rådende hele mellomkrigstida. Mens Ap-regjeringen har anerkjent en palestinsk stat og uttrykte at angrepene på Iran var i strid med folkeretten, har Høyre inntatt motsatt standpunkt. Partiet kritiserte anerkjennelsen av Palestina, og utenrikspolitisk talsperson Hårek Elvenes ga denne uka full støtte til Israels og USAs bombing av mål i Iran. Får Høyre med seg Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i regjering, vil politikken legges enda flere hakk i proisraelsk retning.

Banditt­velde

Twitter-kontoen @RealHirohito, en åpenbar referanse både til Donald Trumps Truth Social-konto og Hirohito, Japans guddommelige keiser under andre verdenskrig, sendte ut følgende melding noen timer etter USAs angrep på Iran natt til søndag: «Vi har akkurat gjennomført et suksessrikt angrep på Hawaii. Alle fly er nå ute av amerikansk luftrom. Et lass med BOMBER ble sluppet over målet, Pearl Harbor. Alle fly er nå trygt på vei hjem. Gratulerer til våre store japanske krigere. Det er ikke noen andre militære i verden som kunne ha gjort dette.

For et bredt freds­ini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet. To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet.