Leder

Prideflagging på fast dag?

Mari Skurdal

Natt til lørdag ble alle regnbueflagg i Volda og Ørsta revet ned. Det er ikke første gang prideflagg rives ned eller skjendes. Slik ødelegges det som er ment å være en positiv markering for inkludering. Daværende Fri-leder Inge Alexander Gjestvang sa til NRK i 2021 at «Når de flaggene blir påtent eller revet ned eller klipt opp, sender det noen sterke negative signaler om at vi kanskje ikke er ønsket eller velkommen». Samme år endret Stortinget loven om flagging på kommunens offentlige bygninger, slik at det nå er mulig å heise prideflagg på kommunale flaggstenger uten at det foregår et relatert arrangement. Flere skoler og kommunehus har i årene etterpå flagget med regnbueflagget.

«Kanskje kan pridearrangører finne én dato?»

En utfordring er at det ikke er så enkelt å vite når flagget skal heises. Pride markeres over hele landet fra februar til november, med hovedvekt på sommermånedene. Juni blir kalt pridemåneden, selv om store byer har parader også på andre tidspunkt. Det fører til at regnbueflagget henger oppe på ulike tidspunkter og over lengre tid – ofte i flere uker. En Norstat-undersøkelse viste i 2021 at nesten halvparten av nordmenn mener at det «nå var blitt litt mye pride». Alle som har svart, er nok ikke motstandere av skeiv inkludering. Snarere får vi ta dem på ordet: Prideflaggingen varer rett og slett lenge, og vi har ingen tradisjon for så langvarige politiske markeringer. Flagg som henger ute om natta, er dessuten sårbare for sabotasje.

I fjor tok det konservative tidsskriftet Minerva til orde for å gjøre pride til offisiell flaggdag for å unngå at markeringen blir hjemsøkt av tilbakevendende, vonde debatter. Problemet er at Norge på offisielle flaggdager heiser det norske flagget. Likevel er forslaget om å begrense prideflagging på offentlige stenger til én dag godt. Kanskje kan pridearrangører finne sammen om én dato? Minerva foreslo 11. juni, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft i 2009. En annen mulighet er 25. juni, dagen da terroren rammet feirende pridedeltakere i Oslo-natta for tre år siden. Enighet om én fast dag kan gi markeringen sterkere politisk kraft. Forhåpentligvis kan det også hindre trist og nedbrytende flaggsabotasje.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen