Leder

Politisk verksted

Bjørgulv Braanen

Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut.

«Organisasjonsgraden må opp.»

Fagbevegelsen harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter. Uten organisering og tariffavtaler går arbeidslivet raskt tilbake til start, som LO-nestleder Sissel Skoghaug sa i går, med henvisning til andre land, som USA.

Det store spørsmålet på årets kongress er AFP-ordningen, der det er uenighet om veien videre. AFP var opprinnelig en tidligpensjon, en sliterpensjon for dem som måtte gå tidlig av, men har blitt en tilleggspensjon for alle. I stedet for å utjevne forskjeller bidrar dagens AFP til å øke dem. Et stort problem er også de mange som faller utenfor ordningen. Steinar Krogstad, den andre nestlederen, viste til at mange har ment at den norske modellen er skjør i konkurranse med andre land, men det var de nordiske landene som klarte seg best under finanskrisa. Modellen viste seg å være alt annet enn skjør. Også han la vekt på organisering. Kampen for heltid, mot midlertidighet og frislipp for innleie er sentralt for å opprettholde det organiserte arbeidslivet. Det er mye enklere å ha et fellesskap og levende klubber når folk er fast ansatt. Det er som Stig Holmås skriver: «Jeg etterlater mine barn dette diktet/ for at de skal lære å elske vindene, havet,/ den søte lukten av stor kjærlighet, –/ og fagforeningene. / Uten dem hadde vi ingenting.»

Leder

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen