Leder

Politisk verksted

Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut.

«Organisasjonsgraden må opp.»

Fagbevegelsen harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter. Uten organisering og tariffavtaler går arbeidslivet raskt tilbake til start, som LO-nestleder Sissel Skoghaug sa i går, med henvisning til andre land, som USA.

Det store spørsmålet på årets kongress er AFP-ordningen, der det er uenighet om veien videre. AFP var opprinnelig en tidligpensjon, en sliterpensjon for dem som måtte gå tidlig av, men har blitt en tilleggspensjon for alle. I stedet for å utjevne forskjeller bidrar dagens AFP til å øke dem. Et stort problem er også de mange som faller utenfor ordningen. Steinar Krogstad, den andre nestlederen, viste til at mange har ment at den norske modellen er skjør i konkurranse med andre land, men det var de nordiske landene som klarte seg best under finanskrisa. Modellen viste seg å være alt annet enn skjør. Også han la vekt på organisering. Kampen for heltid, mot midlertidighet og frislipp for innleie er sentralt for å opprettholde det organiserte arbeidslivet. Det er mye enklere å ha et fellesskap og levende klubber når folk er fast ansatt. Det er som Stig Holmås skriver: «Jeg etterlater mine barn dette diktet/ for at de skal lære å elske vindene, havet,/ den søte lukten av stor kjærlighet, –/ og fagforeningene. / Uten dem hadde vi ingenting.»

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.