Leder

Politisk verksted

Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut.

«Organisasjonsgraden må opp.»

Fagbevegelsen harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter. Uten organisering og tariffavtaler går arbeidslivet raskt tilbake til start, som LO-nestleder Sissel Skoghaug sa i går, med henvisning til andre land, som USA.

Det store spørsmålet på årets kongress er AFP-ordningen, der det er uenighet om veien videre. AFP var opprinnelig en tidligpensjon, en sliterpensjon for dem som måtte gå tidlig av, men har blitt en tilleggspensjon for alle. I stedet for å utjevne forskjeller bidrar dagens AFP til å øke dem. Et stort problem er også de mange som faller utenfor ordningen. Steinar Krogstad, den andre nestlederen, viste til at mange har ment at den norske modellen er skjør i konkurranse med andre land, men det var de nordiske landene som klarte seg best under finanskrisa. Modellen viste seg å være alt annet enn skjør. Også han la vekt på organisering. Kampen for heltid, mot midlertidighet og frislipp for innleie er sentralt for å opprettholde det organiserte arbeidslivet. Det er mye enklere å ha et fellesskap og levende klubber når folk er fast ansatt. Det er som Stig Holmås skriver: «Jeg etterlater mine barn dette diktet/ for at de skal lære å elske vindene, havet,/ den søte lukten av stor kjærlighet, –/ og fagforeningene. / Uten dem hadde vi ingenting.»

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.