Leder

Sørgelig sorti for Eggum

LO-lederen må kunne stå foran sine egne på 1. mai. Uansett hvordan det stormer i offentligheten for øvrig, må lederen av Landsorganisasjonen føle seg trygg foran sine medlemmer. Derfor var det klart at Fellesforbundet-leder Jørn Eggums kandidatur til ledervervet i LO var over allerede da han avlyste sine 1. mai-taler. Det ble en brå stopp på veien mot enda større makt for en av fagbevegelsens mest markante ledere. Enkelte vil ha det til at politisk vinklet pressedekning, ikke minst fra TV 2, felte Eggum. Men det holder ikke å klage på pressa. Enhver vesentlig samfunnsaktør må legge til grunn at journalister kan ha andre politiske agendaer eller jakte på private feilgrep. Derfor bør man prøve å holde seg innenfor det anstendige. Som Einar Gerhardsen skriver i LOs praktiske håndbok i organisasjonsarbeid, «Tillitsmannen»: «De alminnelige mennesker er nå engang slik at de ofte dømmer en bevegelse etter den måten bevegelsens talsmenn og tillitsmenn opptrer på.»

«Det ble umulig å klappe inn Jørn Eggum.»

Også Fellesforbundets etiske retningslinjer siterer Gerhardsen og slår fast at «dette bør tillitsmannen huske både i sin private og offentlige framferd». Det betyr ikke at fagbevegelsens ledere ikke kan være mennesker av kjøtt og blod. Hadde Eggum blitt kjæreste med en tillitsvalgt i Fellesforbundet, hadde det at de hadde ulik posisjon i forbundet ikke vært en sak. Det stiller seg annerledes når forholdet holdes hemmelig, særlig etter at hun trer inn i forbundsstyret. Personer med stor makt blir sårbare av å holde seg med hemmeligheter. Utroskap er verken ulovlig eller uvanlig, men det kan oppstå problemer for en organisasjon som får slike relasjoner i sin midte. At det ble et problem for Eggum og Fellesforbundet, viser denne saken med all tydelighet. Han informerte ingen, selv da kvinnen ble sparket fra vervet sitt.

For en bevegelse som de siste årene er gjennomkurset i metoo, ble det umulig å klappe inn Jørn Eggum som LO-­leder om én uke. Det er synd det endte slik. Kampen om LOs fremste tillitsverv burde handle om politisk og faglig skikkethet, ikke private affærer. Da må bevegelsens tillitsvalgte ta Einar ­Gerhardsens ord på alvor.

Leder

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Ordre fra USA

Dropp rettsprosessen mot Jair Bolsonaro, eller merk konsekvensene: Det var nærmest slik man kunne tolke USAs president Donald Trump brev med en tolltrussel på 50 prosent til Brasils president Lula Da Silva onsdag forrige uke. Han listet riktignok opp flere grunner til at han ville innføre en så høy toll på varer fra Brasil. Men brevet til Lula, som han publiserte selv på Truth Social, var innledet med den pågående retts­saken mot Bolsonaro. Trump mener det foregår en «heksejakt» mot høyre­populisten. Mannen Trump forsvarer så heftig, står tiltalt for å ha ledet an i et kuppforsøk for å beholde makta etter valg­nederlaget mot venstreorienterte Lula. 8. januar 2023, en uke etter at Lula tiltrådte som president, stormet tusenvis av Bolsonaro-støttespillere presidentpalasset, nasjonalforsamlingen og høyesterett – ikke så ulikt hvordan Trump-tilhengerne stormet den amerikanske ­kongressen i januar 2021.

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere». Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand.