Leder

Sørgelig sorti for Eggum

LO-lederen må kunne stå foran sine egne på 1. mai. Uansett hvordan det stormer i offentligheten for øvrig, må lederen av Landsorganisasjonen føle seg trygg foran sine medlemmer. Derfor var det klart at Fellesforbundet-leder Jørn Eggums kandidatur til ledervervet i LO var over allerede da han avlyste sine 1. mai-taler. Det ble en brå stopp på veien mot enda større makt for en av fagbevegelsens mest markante ledere. Enkelte vil ha det til at politisk vinklet pressedekning, ikke minst fra TV 2, felte Eggum. Men det holder ikke å klage på pressa. Enhver vesentlig samfunnsaktør må legge til grunn at journalister kan ha andre politiske agendaer eller jakte på private feilgrep. Derfor bør man prøve å holde seg innenfor det anstendige. Som Einar Gerhardsen skriver i LOs praktiske håndbok i organisasjonsarbeid, «Tillitsmannen»: «De alminnelige mennesker er nå engang slik at de ofte dømmer en bevegelse etter den måten bevegelsens talsmenn og tillitsmenn opptrer på.»

«Det ble umulig å klappe inn Jørn Eggum.»

Også Fellesforbundets etiske retningslinjer siterer Gerhardsen og slår fast at «dette bør tillitsmannen huske både i sin private og offentlige framferd». Det betyr ikke at fagbevegelsens ledere ikke kan være mennesker av kjøtt og blod. Hadde Eggum blitt kjæreste med en tillitsvalgt i Fellesforbundet, hadde det at de hadde ulik posisjon i forbundet ikke vært en sak. Det stiller seg annerledes når forholdet holdes hemmelig, særlig etter at hun trer inn i forbundsstyret. Personer med stor makt blir sårbare av å holde seg med hemmeligheter. Utroskap er verken ulovlig eller uvanlig, men det kan oppstå problemer for en organisasjon som får slike relasjoner i sin midte. At det ble et problem for Eggum og Fellesforbundet, viser denne saken med all tydelighet. Han informerte ingen, selv da kvinnen ble sparket fra vervet sitt.

For en bevegelse som de siste årene er gjennomkurset i metoo, ble det umulig å klappe inn Jørn Eggum som LO-­leder om én uke. Det er synd det endte slik. Kampen om LOs fremste tillitsverv burde handle om politisk og faglig skikkethet, ikke private affærer. Da må bevegelsens tillitsvalgte ta Einar ­Gerhardsens ord på alvor.

Leder

Storeslem

Det er avlagt rekordmange forhåndsstemmer. Likevel er det en god del som fortsatt teller på knappene. På høyresida er det flere som frykter at Sylvi Listhaug skal bli statsminister ved et borgerlig flertall. Hos noen er frykten så stor at de vurderer å stemme Arbeiderpartiet fordi de foretrekker Jonas Gahr Støre som statsminister. I verste fall kan et borgerlig eksodus sende Venstre under sperregrensa. Civitas Kristin Clemet forsøker å bøte på dette problemet med en dårlig skjult oppfordring på sosiale medier til Frp om å peke på Erna Solberg som statsminister. Da kan liberale Høyre- og Venstre-velgere puste med magen og fortsatt stemme borgerlig.

Et vondt ekko

I forbindelse med Norgesdemokratenes konferanse om såkalt remigrasjon forrige helg intervjuet vi Ayusha Umme Awan, talsperson for Islamic Cultural Center på Grønland. Norgesdemokratene skulle vise en representant for det tyske, ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland rundt i den flerkulturelle Oslo-bydelen, og Awan sa de bare fikk komme, så skulle moskeen stille med vafler og samtale. Samtidig åpnet hun opp om hvordan miljøet rundt moskeen opplever trusler og angrep mot muslimer. Slikt gjør at folk blir redde for å utøve religionen sin, og Awan forteller om bekymrede telefoner, særlig fra småbarnsforeldre. Så langt er det mye vi ikke vet om mordet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar, som ble drept på Kampen i Oslo natt til søndag. Ut fra terrorsiktelsen og opplysninger fra politiet tyder mye likevel på at drapet var politisk motivert. Drapsmannen var så vidt myndig og bodde på en hybel der Juhar arbeidet som del av barnevernets ettervern.

Påvirkning i det skjulte

Aldri før har så mye penger blitt pøst inn i norsk valgkamp, og aldri før har så mye av valgkampen foregått på sosiale medier. Partiene bruker millioner både på å produsere innhold til sosiale medier og på å gi det ekstra spredning ved å betale for det, men også andre aktører bruker store summer på å spre politiske budskap i feeden din. Blant dem er skiinstruktør, influenser og nå dokumentarfilmskaper Sindre Wiig Nordby, som har brukt over 500.000 kroner på politisk reklame på Meta de siste 90 dagene. Mye har gått til å promotere den mye omtalte filmen «Hvor blir det av pengene», og det meste er betalt av Simon Simonnæs, eieren av et lite restaurant- og eiendomsimperium, opplyser Nordby til Dagens Næringsliv. Men ikke alle er like åpne om hvor pengene kommer fra. For hvem har betalt de 350.000 kronene som er brukt til å spre videoer med titler som «Juge-Jonas gir seg aldri med jugingen» fra Facebook- og Instagram-kontoen Virale videoer? Det greier ikke DNs journalister å finne ut, på tross av Metas egne retningslinjer om at slike annonser skal inneholde informasjon om hvem som har betalt for dem. DNs jakt etter personen bak stopper med et telefonnummer til en tilsynelatende intetanende snekker i Ytre Enebakk og en e-postadresse med brukernavnet Occultus Spiritus. Jakta på Occultus Spiritus viser at det er store svakheter i Metas system for å sikre åpenhet og ansvarliggjøring rundt politisk markedsføring.