Leder

Sørgelig sorti for Eggum

LO-lederen må kunne stå foran sine egne på 1. mai. Uansett hvordan det stormer i offentligheten for øvrig, må lederen av Landsorganisasjonen føle seg trygg foran sine medlemmer. Derfor var det klart at Fellesforbundet-leder Jørn Eggums kandidatur til ledervervet i LO var over allerede da han avlyste sine 1. mai-taler. Det ble en brå stopp på veien mot enda større makt for en av fagbevegelsens mest markante ledere. Enkelte vil ha det til at politisk vinklet pressedekning, ikke minst fra TV 2, felte Eggum. Men det holder ikke å klage på pressa. Enhver vesentlig samfunnsaktør må legge til grunn at journalister kan ha andre politiske agendaer eller jakte på private feilgrep. Derfor bør man prøve å holde seg innenfor det anstendige. Som Einar Gerhardsen skriver i LOs praktiske håndbok i organisasjonsarbeid, «Tillitsmannen»: «De alminnelige mennesker er nå engang slik at de ofte dømmer en bevegelse etter den måten bevegelsens talsmenn og tillitsmenn opptrer på.»

«Det ble umulig å klappe inn Jørn Eggum.»

Også Fellesforbundets etiske retningslinjer siterer Gerhardsen og slår fast at «dette bør tillitsmannen huske både i sin private og offentlige framferd». Det betyr ikke at fagbevegelsens ledere ikke kan være mennesker av kjøtt og blod. Hadde Eggum blitt kjæreste med en tillitsvalgt i Fellesforbundet, hadde det at de hadde ulik posisjon i forbundet ikke vært en sak. Det stiller seg annerledes når forholdet holdes hemmelig, særlig etter at hun trer inn i forbundsstyret. Personer med stor makt blir sårbare av å holde seg med hemmeligheter. Utroskap er verken ulovlig eller uvanlig, men det kan oppstå problemer for en organisasjon som får slike relasjoner i sin midte. At det ble et problem for Eggum og Fellesforbundet, viser denne saken med all tydelighet. Han informerte ingen, selv da kvinnen ble sparket fra vervet sitt.

For en bevegelse som de siste årene er gjennomkurset i metoo, ble det umulig å klappe inn Jørn Eggum som LO-­leder om én uke. Det er synd det endte slik. Kampen om LOs fremste tillitsverv burde handle om politisk og faglig skikkethet, ikke private affærer. Da må bevegelsens tillitsvalgte ta Einar ­Gerhardsens ord på alvor.

Leder

Digitalt selvstyre

I mai i år deaktiverte Microsoft den offisielle e-postkontoen til Karim Khan, som er aktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Utestengelsen kommer som følge av at USA har besluttet å sanksjonere Khan for å ha utstedt arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Ifølge amerikansk lov kan staten få data utlevert fra tekselskapene, og den kan kreve at selskapene kaster ut brukere, også om de bor i Europa. Blokkeringen av Khans tilgang er et direkte angrep på Den internasjonale straffedomstolen, og dermed også nok et trist steg vekk fra en internasjonal orden basert på folkerett og menneskerettigheter. Utestengelsen fra Microsofts systemer gjør ICCs arbeid vanskeligere og sender et signal til enhver aktor eller dommer som vurderer å fatte beslutninger i strid med USAs interesser – vi kommer til å gå etter deg. Stengingen bør også få alarmklokkene til å ringe i norske bedrifter, kommuner og stat. For som Morgenbladet skrev sist uke: «Det er ingen prinsipiell forskjell mellom en ICC-aktor og for eksempel en norsk folkevalgt under disse bestemmelsene», med henvisning til det amerikanske lovgrunnlaget for blokkeringen av Khan.

Må åpne opp om donorer

Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk. Det slo Stortinget fast før helga, da representantene stemte over viktige endringer i parti­loven. Loven skal sikre allmennheten innsyn i finansieringen av politiske partier. De siste årene har vi imidlertid i økende grad sett konsekvensene av smutthull i lovverket. Aksjon borgerlig valgseier har som mål å fjerne formuesskatten. Som del av arbeidet har de donert millioner av kroner til Fremskrittspartiet over flere år. Andre borgerlige partier har takket nei til pengegaver fra aksjonsgruppa, fordi de ikke er kjent hvem som står bak donasjonene.

Røverstat

Israel er en militarisert røverstat som konsekvent tramper på folkeretten. Netanyahu-regjeringen motarbeider alle forsøk på å skape varige fredsløsninger gjennom framforhandlete avtaler og velger i stedet lovløshet og brutal makt­utøvelse, basert på landets militære ressurser, som USA bidrar med og langt på vei finansierer. Å slippe løs bomberegnet over Iran nærmest samtidig med at amerikanske forhandlere satt ved bordet med iranerne og bare noen timer etter at Trump hadde slått fast at USA var forpliktet til en diplomatisk løsning, viser at Netanyahu ikke skyr noen midler i sin folkerettsstridige aleinegang. Nå ser vi hvordan konsekvensene av Israels brutale framferd over mange år spilles ut. Netanyahu bidro aktivt til at USA under Trumps forrige periode trakk seg fra atomavtalen med Iran, som var et historisk gjennombrudd da den ble inngått i 2015. Nå fryktet Israel igjen en normalisering av forholdet til Iran og regionen for øvrig. Svaret ble å sende missiler og jagerfly i lufta, som torpederer muligheten for en fredelig utvikling og avtale.