Leder

Påvirkning i det skjulte

Aldri før har så mye penger blitt pøst inn i norsk valgkamp, og aldri før har så mye av valgkampen foregått på sosiale medier. Partiene bruker millioner både på å produsere innhold til sosiale medier og på å gi det ekstra spredning ved å betale for det, men også andre aktører bruker store summer på å spre politiske budskap i feeden din. Blant dem er skiinstruktør, influenser og nå dokumentarfilmskaper Sindre Wiig Nordby, som har brukt over 500.000 kroner på politisk reklame på Meta de siste 90 dagene. Mye har gått til å promotere den mye omtalte filmen «Hvor blir det av pengene», og det meste er betalt av Simon Simonnæs, eieren av et lite restaurant- og eiendomsimperium, opplyser Nordby til Dagens Næringsliv.

«Det er ingen grunn til at norske politikere skal vente.»

Men ikke alle er like åpne om hvor pengene kommer fra. For hvem har betalt de 350.000 kronene som er brukt til å spre videoer med titler som «Juge-Jonas gir seg aldri med jugingen» fra Facebook- og Instagram-kontoen Virale videoer? Det greier ikke DNs journalister å finne ut, på tross av Metas egne retningslinjer om at slike annonser skal inneholde informasjon om hvem som har betalt for dem. DNs jakt etter personen bak stopper med et telefonnummer til en tilsynelatende intetanende snekker i Ytre Enebakk og en e-postadresse med brukernavnet Occultus Spiritus.

Jakta på Occultus Spiritus viser at det er store svakheter i Metas system for å sikre åpenhet og ansvarliggjøring rundt politisk markedsføring. Det er derfor positivt at EU nå skjerper inn reglene, og pålegger plattformene å merke hvert enkelt sponsede innlegg med hvem som betaler for annonsen og hvordan annonsen målrettes mot ulike grupper. Både Meta og Google mener kravene blir for vanskelige å følge, og har svart med at de kommer til å forby politisk reklame på sine plattformer i EU. Etter alt å dømme vil de samme reglene bli gjeldende her, gjennom EØS-avtalen. Men det er ingen grunn til at norske politikere skal vente på det. Annonseverktøyene til tech-plattformene er kraftfulle systemer som både viser seg vanskelige å regulere og enkle å utnytte til å manipulere offentligheten før et valg.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.