Leder

Brutale beretninger

Mari Skurdal

Denne uka har en rapport fra organisasjonen Breaking the Silence avdekket hvordan israelske soldater opererer på Gazastripa i krigen som har rast siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023. Organisasjonen består av krigsveteraner fra den israelske hæren og har siden 2004 vist omverdenen hva unge soldater må gjøre i møte med palestinsk sivilbefolkning i områdene Israel har okkupert. Breaking the Silences overordnede mål er å stanse okkupasjonen. Akkurat dét framstår i dag lenger unna enn noen gang, noe også organisasjonens siste rapport viser. Den er basert på intervjuer med soldater som har tjenestegjort i Gaza, og som en av dem sier: «Saken er at IDF nå utfører befolkningens vilje – folk sier at ‘det ikke fins uskyldige i Gaza, og vi skal vise dem’.»

«Soldater måtte ­holde folk unna, gjerne ved å skyte dem.»

At slike holdninger kan oppstå etter er brutalt terrorangrep som berører så mange i Israel, er ikke vanskelig å forstå. En nasjonal hær er likevel nødt til å roe situasjonen og orientere de unge menneskene den sender inn i krigssoner, om krigens regler og ansvaret for å beskytte sivile. Skyhøye dødstall og omfattende bruk av bombing i tettbebygde områder viser at IDF har tatt få slike hensyn i de 1,5 årene krigen nå har vart. Det er like fullt rystende å lese soldatenes beretninger. Én beskriver den overordnede holdningen slik: «Det er ingen sivile i området. De er alle terrorister. Det er ingen uskyldige. Hvorfor skulle noen være 500 meter fra min tanks?» En annen forteller at de skøyt på alt mistenkelig. Ingen brydde seg om forskjellen mellom sivil infrastruktur og militære mål.

En del av arbeidet soldatene utførte, handlet om å fjerne folk og bygninger fra et stort område mot grensegjerdet, hvor Israel ønsker å opprette en buffersone. Soldater måtte holde folk unna, gjerne ved å skyte dem, samtidig som all bebyggelse ble jevnet med jorda. Buffersonen utvides fortsatt dag for dag. I går meldte den israelske avisa Haaretz at Israel gjør seg klare for å innlemme hele Sør-Gaza, inkludert byen Rafah, i en slik israelskstyrt sone. Da vil Gaza bli helt avskåret fra Egypt. Opp mot en halv million mennesker var bosatt i områdene Israel nå tar kontroll over.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen