7. august 2009 startet Ehsan Arjemandi den lange reisa fra Pakistan hjem til familien i Norge. Trebarnsfaren satte seg på en buss i byen Mand i den pakistanske delen av Balutsjistan. Målet var Karachi. Derfra skulle han ta flyet hjem. Han var bare tre timers kjøring fra målet, så ble bussen stoppet.

Øyenvitner har fortalt om politifolk, soldater i uniform og sivilkledde etterretningsfolk som tok seg inn i bussen. Ehsan ble pekt ut. De kom bort til ham og dro ham opp av setet.

Ehsan forteller at han fikk et mørkt plagg over hodet og stramme håndjern. Så ble han ført ut av bussen og inn i en bil.

Han tenkte med en gang at dette kunne bli starten på et fengselsopphold med døden som utgang.

– Ville jeg komme ut i live? Og dersom jeg overlevde, ville jeg bli et vanlig menneske igjen?

Forsvant også fra folkeregisteret

Mannen som sitter foran oss i en svart genser, er et vanlig menneske med en høyst uvanlig historie: Den norske statsborgeren med balutsjisk opprinnelse har overlevd grov tortur og tolv års fangenskap i en rekke militærfengsler i Pakistan. Dette er første gang han gir et intervju om hva han opplevde.

I august 2009 reiste Ehsan Arjemandi til pakistanskkontrollert Balutsjistan for å undersøke meldinger om flere tusen savnede balutsjere, et folk med sitt eget språk og egen kultur, som har vært undertrykt i Pakistan siden landet ble opprettet i 1947.

Balutsjistan er en provins i det sørvestlige Pakistan, men navnet referer også til et område og en historisk region, som inkluderer deler av Pakistan, Iran og Afghanistan. Selv er han født i den iranske delen.

Vi sitter i en rolig sone på et offentlig kontor et sted på Østlandet. Når noen passerer, slutter Ehsan å snakke. Han vil ikke tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn nødvendig. Under avhørene i det pakistanske militærfengselet ble han presentert for bilder fra Norge. Han vet at pakistansk etterretning også følger med i Norge. Derfor skriver vi ikke hvor han bor.

Siden han kom ut av fangenskap, og landet i Norge 31. august 2021, har livet hans handlet om helt grunnleggende ting. Få et sted å bo, penger å leve av, og å sørge for at kropp og hjerne fungerer. Han har håndtert smerter og traumer på en imponerende måte. Vanskeligere har det vært å håndtere et tungrodd byråkrati.

– Jeg kan takke vennene mine for at jeg ikke har blitt alvorlig psykisk syk, sier Ehsan Arjemandi.

Han trekker særlig fram Espen Gran og Ellen Krystad, venner fra ungdomstida, som har fulgt ham opp, og skaffet ham avtaler på en lang rekke offentlige kontorer. Alle deler av velferdsstaten har ikke fungert like bra.

– Det som virkelig har fungert, er helsevesenet, sier Ehsan.

Skatteetaten, som administrerer folkeregisteret, er dem som har gitt ham mest motstand.

– De registrerte meg som utvandret. Det har skapt store problemer for meg, legger han til.

Varsler stevning

Ehsan Arjemandi var et navn i nyhetene – en norsk statsborger, bortført i Pakistan. Den pakistanske innenriksministeren bekreftet overfor NRK i juli 2010 at han var arrestert og i forvaring. Utenriksminister Jonas Gahr Støre forsikret at saken hadde høy prioritet. Så gikk årene. I Skatteetatens folkeregister ble han oppført med «ukjent bosted» etter at huseier varslet om at ingen lenger bodde på hans adresse. I 2018 fattet Skatteetaten vedtak om utflytting.

Da han kom hjem i 2021, sto han helt på bar bakke. Han hadde fortsatt norsk statsborgerskap, men han var ikke registrert i Norge. Det gjorde det vanskelig for ham å bosette seg i en kommune, få tilgang på bolig, fastlege og banktjenester. Uføretrygda han hadde mottatt før han reiste til Pakistan i 2009, hadde han ikke lenger rett på. Studiegjelda hadde hopet seg opp, og uten nødvendig botid, kunne han ikke søke om gjeldssanering. Han hadde også mistet pensjonspoeng og har ingen utsikter til mer enn minstepensjon.

Venner og støttespillere hjalp ham slik at han kom inn i folkeregisteret igjen. Men rettighetene han mistet som følge av det lange, ufrivillige oppholdet i utlandet, har han fortsatt ikke fått tilbake.

Det siste og endelige vedtaket fra Skatteetaten kom 3. mai 2022. Der har de vurdert betydningen av at Ehsan ble fengslet i Pakistan i to setninger: «Skattekontoret anser at man må bedømme saken ut ifra de faktiske forhold, i dette tilfelle at klager oppholdt seg i utlandet siden 2009, selv om oppholdet skyldes frihetsberøvelse. Vedtaket om utflytting anses dermed korrekt.»

Nå har Ehsan gjennom advokatfirmaet Schjerven Hansen varslet at han vil stevne Skatteetaten dersom ikke vedtaket omgjøres. Det har de anledning til, heter det i stevningsvarselet.

– Ehsan burde aldri blitt registrert som utflyttet, sier advokatfullmektig Gjendine Sjøberg Martinsen i advokatfirmaet.

Hun viser til forvaltningsloven § 35 som regulerer muligheten til å omgjøre vedtak som må anses ugyldig.

– Å registrere en person som utflyttet kan man gjøre dersom vedkommende har flyttet til utlandet frivillig og har bolig der. Sånn er det ikke i Ehsans sak, legger hun til.

Martinsen viser til at personer som er ufrivillig tilbakeholdt i utlandet på grunn av negativ sosial kontroll, har mer lempelige regler og mener at Ehsan, som er offer for tortur, ikke kan ha et dårligere vern.

Personer som fengsles i Norge, regnes som bosatt der de hadde sitt bosted på innsettelsestidspunktet. Det samme burde gjelde for Ehsan, argumenterer Martinsen. I tillegg viser hun til forbudet mot tortur i Grunnloven, og Norges ansvar for å følge opp torturofre.

– Her har vi å gjøre med en norsk statsborger, som er tatt av et annet lands myndighet og blitt utsatt for grov tortur over lang tid. Norge er forpliktet til å beskytte torturutsatte, sier hun.

Ehsan Arjemandis sak fikk aldri oppmerksomhet på nivå med andre norske fanger i utlandet. Utenriksdepartementet har opplyst at de brukte 4,7 millioner kroner på å hjelpe de drapstiltalte leiesoldatene Tjostolv Moland og Joshua French ut av fangenskapet i Kongo. Lønninger og reisekostnader for diplomatene som var involvert, er ikke med i det regnestykket.

Løslatelsen av Ehsan Arjemandi kom i stand uten at norske myndigheter var involvert. Hans forbrytelse var menneskerettighetsaktivisme for det balutsjiske folket. Det var noe han bedrev på norsk jord, påpeker Martinsen.

– Norge har også et ansvar for å beskytte sine borgeres rett til å ytre sine meninger uten å være redde for å bli forfulgt av andre stater, legger hun til.

Skulle undersøke forsvinninger

Allerede som barn deltok Ehsan Arjemandi i protester mot det iranske regimet og deres undertrykkelse av balutsjere. 13 år gammel flyktet han over grensa til Afghanistan fra det som skal ha vært en dødsdom ilagt ham av det iranske regimet. Da hadde han også vært fengsla og torturert, forteller han.

Han kom til Norge 14 år gammel som enslig, mindreårig flyktning. Han bodde på ungdomshjem og siden i bofellesskap med norske venner. De beskriver ham som en sosial og omgjengelig ung mann med treffende replikker og god humor. De som gikk sammen med ham på videregående, husker en politisk nerd som slukte nyheter og bøker.

Mens vi intervjuer Ehsan på det rolige kontoret, viser han oss dramatiske nyhetsklipp fra byen Quetta i Balutsjistan, som bare er noen dager gamle. Flere hundre fredelige demonstranter nekter å flytte seg, selv om pakistansk politi åpner ild mot dem. Fredag 21. mars ble lederen av den balutsjiske solidaritetskomiteen Mahrang Baloch pågrepet. Hun fronter kampen mot vilkårlige arrestasjoner, tortur og drap begått av Pakistans sikkerhetsstyrker. De såkalte «forsvinningene».

«Norsk kultur er min kultur.»

— Ehsan Arjemandi (50)

Da Ehsan reiste til Pakistan i 2009, begynte fortellingene om disse forsvinningene for alvor å komme til overflata. Lik dukket opp i avsidesliggende fjellsider med kulehull i hodet og tydelige tegn på tortur. Massegraver ble funnet.

Så mange som 5000 kunne være forsvunnet, ifølge rettighetsorganisasjonen Voice of Missing Baluch Persons.

Balutsjere i Europa mente det var nødvendig å gjøre egne undersøkelser for at troverdigheten deres ikke skulle bli trukket i tvil. Ehsan ble spurt om å reise til dette området i Pakistan, spore opp familiene til de forsvunne og intervjue dem.

Som iranskfødt med norsk pass regnet han med at han ville være tryggere enn mange andre.

Samtidig var han sårbar. På dette tidspunktet var han uføretrygdet på grunn av en rekke kroniske sykdommer. Han var avhengig av flere medisiner hver dag. Og han hadde tre barn under ti år.

Da han ble pågrepet i bussen, visste Ehsan at han mest sannsynlig ville bli en i rekka av forsvunne. Han visste hvilke spor av tortur som var funnet på likene: Tånegler som var dratt av og kjønnsorganer med merker etter elektriske støt.

Den samme torturen skulle han gjennomgå.

Chili og bensin i endetarmen

Ehsan forteller at han drikker en hel melkekartong hver morgen. Det gjør han for å bli «løs i magen». Hvis ikke, begynner han å blø fra endetarmen når han går på do. Og da får han ikke stanset blødningen.

Det var i løpet av de første fem månedene at avhørene foregikk og det aller meste av torturen skjedde. Avhørene gikk om kvelden eller natta, forteller Ehsan.

– Jeg ble slått over hele kroppen. Så fikk jeg elektrisk støt i kjønnsorganene.

Da han kom hjem, var han avhengig av krykker på grunn av betennelser i bein og rygg. Han fikk implantater etter utslåtte tenner. Ehsan har delt relevant helseinformasjon med oss som bekrefter torturskadene.

– For leger og kirurger er jeg et studieobjekt, sier han lakonisk.

Særlig en skade er uvanlig for dem, og det er skaden han fikk i endetarmen etter at de førte chilipulver i den og siden spylte den med bensin. Å snakke om det, gjør at han gjenopplever smerten. For å slippe å si for mye, har vi fått lese et notat han har skrevet om alt han husker fra fangenskapet. Torturistene sa de skulle «vaske» endetarmen etter å ha ført inn chilipulver, forteller Ehsan i notatet.

Han trodde det skulle komme vann fra slangen, men det kom bensin.

Fram til da, var det mest smertefulle han hadde opplevd å bli skutt i armen. Det skjedde da han som 13-åring flyktet over grensa fra Iran til Afghanistan.

Chili og bensin i endetarmen var verre.

Å bli hengt opp ned var også noe av det verste, forteller han.

– Når blodet strømmer til hodet, da føles det som om hodet skal sprekke.

Han måtte henge til han besvimte. Det kunne ta fem timer, forteller han.

Så ble det pause til han gjenvant bevisstheten, før han ble hengt opp ned på nytt med en vannbøtte under hodet.

For hvert svar torturistene var misfornøyd med, senket de hodet hans ned i vannet til han ikke fikk puste. Så dro de hodet ut av vannbøtta igjen.

Etter tre måneder trakk de ut tåneglene på begge føttene, forteller han. Det gikk infeksjon i sårene. Etter dette, stoppet de med fysisk tortur. De gikk over til å nekte ham søvn og nekte ham å sitte, forteller han.

Pakistans ambassade svarer på anklagene lenger ned i saken.

Viste bilder fra Oslo

Ehsan forteller at det ble lagt fram flere bilder fra Norge under avhørene. Blant annet fra en demonstrasjon i Oslo som han frontet i 2006. Den samlet balutsjere i Norge og var rettet mot Pakistans daværende president Pervez Musharraf, som var på offisielt besøk. Ehsan uttalte seg til NRK med fullt navn og bilde.

Han tror det var da han kom i søkelyset til den pakistanske etterretningstjenesten (ISI).

Torturistene ville vite mest mulig om hans balutsjiske nettverk og forsøkte å kople ham til de militære greinene av den balutsjiske motstanden. Han gjentok gang på gang at han var en menneskerettighetsaktivist.

– Til slutt konkluderte de med at jeg ikke hadde gjort noe ulovlig i Pakistan. De trodde på det jeg sa, eller de klarte ikke å bevise noe annet, sier Ehsan Arjemandi.

Han ble informert av sjefen for militærbasen der han var fengslet om at statusen hans var endret fra «anti-state-element» til «political prisoner».

Etter dette ble han ikke slått, han fikk lese bøker og gamle aviser, og han fikk noe medisinsk behandling. Men han fikk fortsatt ikke se sollys. Fengselscellene han bodde på, var stort sett så små at det ikke gikk å strekke ut beina. Hvis han ble tatt ut av cella, var det alltid med bind for øynene.

Han var en høyprofilert fange. Derfor ble han flyttet rundt elleve ganger til ulike militære fengsler. Det var for å unngå at for mange fanger ble kjent med identiteten hans, forteller han.

Ifølge Ehsan hadde Pakistan skaffet seg et problem. De hadde anholdt en norsk borger uten lov og dom og torturert ham. Utleverte de ham til Norge, ville det få politiske konsekvenser. Å drepe ham ville heller ikke gå ubemerket hen.

De trengte en utvei. Løsningen ble å løslate Ehsan mot garantier om at han skulle holde kjeft.

– Jeg måtte signere på at jeg ikke skulle snakke om hva jeg hadde opplevd. De tvang meg til å lese det høyt mens de filmet meg, forteller han.

At han nå velger å snakke, handler om at han tror saken hans er foreldet. Han viser også til at opprøret i Balutsjistan nå har tatt en ny og mer dramatisk vending. Han tror Pakistan har nok å tenke på, om de ikke også skal forfølge hans gamle sak.

I gjeld til UD

Det sto ingen stor velkomstkomité klar da han landet på Gardermoen 31. august 2021, midt i korona-tida. Det var broren hans, hans daværende advokat Randi Hagen Spydevold og TV 2. Da han slapp ut av militærfengselet, hadde han en enkel kjortel og plastsandaler. I Karachi sørget en representant fra norsk UD for at han fikk skjorte og bukse og overnatting på hotell. Først i flyet, da han var i norsk luftrom, kom lettelsen.

– Jeg kjente det i kroppen. Det var et trykk som forsvant, sier Ehsan.

Etter tolv år, der han hadde hatt bind for øynene det meste av tida, var ikke synet like godt som før. Like fullt var synsinntrykkene voldsomme og overraskende for ham.

– Alle gikk rundt med smarttelefoner. Det hadde jeg ikke sett før.

Det var så mye å oppdatere seg på. Donald Trump, for eksempel.

– Han var ferdig med sin første presidentperiode før jeg visste hvem han var, sier Ehsan.

«De fikk ikke gleden av å knekke meg.»

— Ehsan Arjemandi (50)

«I forbindelse med hjemreise i 2021 måtte han selv betale for utgifter som påløp. Deler av beløpet, kroner 50.441,56, ble betalt som et lån fra ambassaden i Islamabad», opplyser kommunikasjonsrådgiver i UD Mathias Rongved.

Utgiftene gjaldt hotell og kost fram til avreise. Men den største utgiftsposten var et gebyr Pakistanske myndigheter krevde: 400 amerikanske dollar for hvert år han hadde vært uten gyldig visum i landet. Ambassaden opplyste at de ikke hadde lovhjemmel til å dekke dette.

I tillegg til gjelda han har til UD, skylder han staten studielån. Det betyr at Statens innkrevingssentral trekker 2100 kroner fra kontoen hans hver måned.

Det trekker de fra en økonomi som egentlig ikke går rundt. Fordi han har mistet botid i Norge, og mistet retten til uføretrygd, er inntekten hans mer enn halvert.

Han får 12.000 kroner i måneden i arbeidsavklaringspenger (AAP), og 3000 kroner i bostøtte fra Husbanken. Husleia er på 14.100 kroner. I tillegg kommer utgifter til strøm, internett, mat og bensin. Utgiftene til livsopphold deler han med sønnen på 20 år, som også mottar AAP. Dattera på 25 er bare hos Ehsan i helgene. I uka bor hun i en tilrettelagt bolig. Begge barna har en kronisk gensykdom og har store hjelpebehov.

Torturofferet og menneskerettighetsforkjemperen Ehsan Arjemandi er også en omsorgsperson.

Tenkte på norsk

Sønnen har influensa og ligger og sover på et eget rom når vi besøker Ehsan i den lille leiligheten hans. Dattera er også syk og sover på stua. Når hun våkner, roper hun på pappa. Han var der da hun sovnet, og et lite øyeblikk er hun redd for at han ikke er hjemme. Ehsan går ut i stua og forsikrer om at han bare er på kjøkkenet.

På komfyren putrer en gryte med en kyllingrett. I en anne gryte trekker han te av oreganoblader.

– Kom og få, så blir du frisk, sier han.

Ehsan er blitt et vanlig menneske etter fangenskap. Det vanlige livet hans handler i stor grad om å ta vare på sin egen og barnas helse.

Det mellomste barnet er etablert på egen hånd, men det yngste og det eldste har behov for hjelp. Begge har en sjelden sykdom kalt PNPO defekt. Gjennom hele oppveksten har de hatt hyppige epileptiske anfall.

Ehsan og barnas mor var på vei til å gå fra hverandre da han ble bortført. Hun har bodd i utlandet med barna det mest av tida hans i fangenskap.

I 2022 reiste han for å hente de to syke barna til Norge. De var da nådd myndighetsalder og kunne bli med ham. I Norge har de fått riktig diagnose og behandling for sykdommen. Anfallene har tatt slutt.

Sønnen er elev i en kombinasjonsklasse for ungdommer med kort botid i Norge. Dattera har ikke de samme kognitive evnene.

Hun fungerer på nivå med et førskolebarn. Hver dag øver hun på bokstavene og tegner og synger på et dagsenter. Ehsan snakker bare norsk med henne. Det har vært hans hjertespråk siden han kom til Norge som 14-åring. Han avtjente førstegangstjenesten med stolthet.

Da han ble tatt til fange, tok han et valg: å bare tenke på norsk. Dermed ville heller ikke torturistene forstå hva han sa, dersom noe glapp ut av ham.

– Norsk kultur er min kultur, sier Ehsan.

I fangenskap hjalp det å tenke som en nordmann, forteller han.

– Her i Norge er det ikke forskjell på folk. Vi behandler folk likt.

I fengselet ga han offiserene klar beskjed om at torturen som foregikk der, var ulovlig. Han ba dem skjerpe seg og kalte dem «okkupanter». Han sa at han ikke var redd for å dø.

– De fikk ikke gleden av å knekke meg.

Hjemme i Norge fikk idealene hans om norske verdier en knekk. Det var vondt for ham da han fikk vite om all oppmerksomheten Moland og French fikk da de ble tatt til fange i Kongo samme år som han. Han ble opprørt da han hørte om all innsatsen Norge la ned for å få Joshua French ut av kongolesisk fengsel åtte år seinere. Da var Ehsan fortsatt fengslet.

Han stiller spørsmål ved om hans hudfarge og navn bidro til at hans sak fikk lavere prioritet.

– Det er noe av det som har gjort aller mest vondt, sier han.

Dattera har kommet inn på kjøkkenet og drikker teen sin med en stor skje honning.

– Pappa, når kan jeg få sånn babydokke?

Hun har funnet fram et bilde på mobilen hans av en dokke som ser ut som en ekte baby.

– Vi må spare, svarer Ehsan.

– Hvis vi slutter å spise kjeks, da kan vi kanskje få råd.

Denne reportasjen er laget med støtte fra Klassekampens Venner.