Leder

Det brenner

Vi er i midten av mars. Et normalt år ville snøen dekket store deler av Norge, men lite er vanlig bare få måneder inn i dette året. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap varsler om fare for gress- og lyngbrann over hele landet. De ti årene vi legger bak, oss var de ti varmeste noen gang målt. Fjoråret var varmest av dem alle, og også det første som oversteg 1,5-gradersmålet FN har advart mot. Likevel innkalles det ikke til krisemøter om den overhengende faren for natur og mennesker klimaendringene utløser. Statsledere later til å være opptatt av helt andre ting. Ungarn har denne uka forbudt prideparader, og regjeringen varsler at politiet skal bruke ansiktsgjenkjenning for å ta dem som likevel skulle forville seg ut i gatene med et regnbueflagg. USA stanser europeere på grensa fordi de har uttalt seg kritisk om president Donald Trump på sosiale medier.

«Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig.»

En av Tyrkias mest populære opposisjonskandidater ble denne uka fengslet og demonstrasjoner forbudt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sikret sin egen fortsatte makt ved å ta et høyreekstremt parti tilbake i regjering. Partiets eneste krav var at krigføringen på Gaza skulle gjenopptas. Derfor bomber israelske styrker igjen bygninger og teltleirer på den trangt bebodde stripa av land, med USAs velsignelse. Bakkestyrker rykker nok en gang inn nord og sør i enklaven, og dødstallene er skyhøye. Israels forsvarsminister snakker om okkupasjon av Gaza. Og mens Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj besøkte Oslo torsdag, iverksatte Russland omfattende bombeangrep mot ukrainske byer som Odesa.

Verden står i brann, og vi kan alle kjenne oss små når problemene som tårner seg opp, blir for store. Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig. Det er likevel i det daglige arbeidet for bedre kår kimen til håp ligger. Folk flest jakter ikke krig og ødeleggelse, men ønsker gode samfunn, frisk luft, frihet og rettferdighet. Jobben er å forløse det potensialet i praktisk politikk, sånn at vi kan stanse den internasjonale framgangen til ytre høyre. Dette er ikke tida for velferdskutt og økte forskjeller. Både hjemlige ulmebranner og storbrannene ute krever at vi ikke gir opp, men står på for solidaritet og gode samfunn.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.