Leder

Det brenner

Vi er i midten av mars. Et normalt år ville snøen dekket store deler av Norge, men lite er vanlig bare få måneder inn i dette året. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap varsler om fare for gress- og lyngbrann over hele landet. De ti årene vi legger bak, oss var de ti varmeste noen gang målt. Fjoråret var varmest av dem alle, og også det første som oversteg 1,5-gradersmålet FN har advart mot. Likevel innkalles det ikke til krisemøter om den overhengende faren for natur og mennesker klimaendringene utløser. Statsledere later til å være opptatt av helt andre ting. Ungarn har denne uka forbudt prideparader, og regjeringen varsler at politiet skal bruke ansiktsgjenkjenning for å ta dem som likevel skulle forville seg ut i gatene med et regnbueflagg. USA stanser europeere på grensa fordi de har uttalt seg kritisk om president Donald Trump på sosiale medier.

«Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig.»

En av Tyrkias mest populære opposisjonskandidater ble denne uka fengslet og demonstrasjoner forbudt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sikret sin egen fortsatte makt ved å ta et høyreekstremt parti tilbake i regjering. Partiets eneste krav var at krigføringen på Gaza skulle gjenopptas. Derfor bomber israelske styrker igjen bygninger og teltleirer på den trangt bebodde stripa av land, med USAs velsignelse. Bakkestyrker rykker nok en gang inn nord og sør i enklaven, og dødstallene er skyhøye. Israels forsvarsminister snakker om okkupasjon av Gaza. Og mens Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj besøkte Oslo torsdag, iverksatte Russland omfattende bombeangrep mot ukrainske byer som Odesa.

Verden står i brann, og vi kan alle kjenne oss små når problemene som tårner seg opp, blir for store. Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig. Det er likevel i det daglige arbeidet for bedre kår kimen til håp ligger. Folk flest jakter ikke krig og ødeleggelse, men ønsker gode samfunn, frisk luft, frihet og rettferdighet. Jobben er å forløse det potensialet i praktisk politikk, sånn at vi kan stanse den internasjonale framgangen til ytre høyre. Dette er ikke tida for velferdskutt og økte forskjeller. Både hjemlige ulmebranner og storbrannene ute krever at vi ikke gir opp, men står på for solidaritet og gode samfunn.

Leder

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.

Bukken og havre­sek­ken

Landet vårt står åpenbart i en skikkelig kunnskapsskvis, for nok en gang viser det seg at kompetente ledere i Helse-Norge bare kan oppdrives i hovedstaden. Bare få måneder etter at kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord skulle få millionlønn og fortsette og bo i Oslo, viser det seg at situasjonen er like prekær i Norges nest største by. Helse Bergens nye direktør Marit Lieng skal også pendle fra hovedstaden, og også hun får en lønn det bør gå an å leve av: 2,5 millioner kroner i året og ett års etterlønn ved fratredelse. I tillegg får hun pendlerleilighet i Bergen og årskort på flyreiser til og fra jobb. Senterparti-­politiker og lege Kjersti Toppe kritiserte avtalen på NRK tirsdag. Hun peker på at Lieng i tillegg fikk være hemmelig søker, selv om offentlighetsloven slår fast at jo høyere stillingen er, jo mer restriktive skal offentlige institusjoner være med å innvilge anonymitet.