Leder

Det brenner

Vi er i midten av mars. Et normalt år ville snøen dekket store deler av Norge, men lite er vanlig bare få måneder inn i dette året. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap varsler om fare for gress- og lyngbrann over hele landet. De ti årene vi legger bak, oss var de ti varmeste noen gang målt. Fjoråret var varmest av dem alle, og også det første som oversteg 1,5-gradersmålet FN har advart mot. Likevel innkalles det ikke til krisemøter om den overhengende faren for natur og mennesker klimaendringene utløser. Statsledere later til å være opptatt av helt andre ting. Ungarn har denne uka forbudt prideparader, og regjeringen varsler at politiet skal bruke ansiktsgjenkjenning for å ta dem som likevel skulle forville seg ut i gatene med et regnbueflagg. USA stanser europeere på grensa fordi de har uttalt seg kritisk om president Donald Trump på sosiale medier.

«Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig.»

En av Tyrkias mest populære opposisjonskandidater ble denne uka fengslet og demonstrasjoner forbudt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sikret sin egen fortsatte makt ved å ta et høyreekstremt parti tilbake i regjering. Partiets eneste krav var at krigføringen på Gaza skulle gjenopptas. Derfor bomber israelske styrker igjen bygninger og teltleirer på den trangt bebodde stripa av land, med USAs velsignelse. Bakkestyrker rykker nok en gang inn nord og sør i enklaven, og dødstallene er skyhøye. Israels forsvarsminister snakker om okkupasjon av Gaza. Og mens Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj besøkte Oslo torsdag, iverksatte Russland omfattende bombeangrep mot ukrainske byer som Odesa.

Verden står i brann, og vi kan alle kjenne oss små når problemene som tårner seg opp, blir for store. Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig. Det er likevel i det daglige arbeidet for bedre kår kimen til håp ligger. Folk flest jakter ikke krig og ødeleggelse, men ønsker gode samfunn, frisk luft, frihet og rettferdighet. Jobben er å forløse det potensialet i praktisk politikk, sånn at vi kan stanse den internasjonale framgangen til ytre høyre. Dette er ikke tida for velferdskutt og økte forskjeller. Både hjemlige ulmebranner og storbrannene ute krever at vi ikke gir opp, men står på for solidaritet og gode samfunn.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.