Leder

Det brenner

Vi er i midten av mars. Et normalt år ville snøen dekket store deler av Norge, men lite er vanlig bare få måneder inn i dette året. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap varsler om fare for gress- og lyngbrann over hele landet. De ti årene vi legger bak, oss var de ti varmeste noen gang målt. Fjoråret var varmest av dem alle, og også det første som oversteg 1,5-gradersmålet FN har advart mot. Likevel innkalles det ikke til krisemøter om den overhengende faren for natur og mennesker klimaendringene utløser. Statsledere later til å være opptatt av helt andre ting. Ungarn har denne uka forbudt prideparader, og regjeringen varsler at politiet skal bruke ansiktsgjenkjenning for å ta dem som likevel skulle forville seg ut i gatene med et regnbueflagg. USA stanser europeere på grensa fordi de har uttalt seg kritisk om president Donald Trump på sosiale medier.

«Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig.»

En av Tyrkias mest populære opposisjonskandidater ble denne uka fengslet og demonstrasjoner forbudt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sikret sin egen fortsatte makt ved å ta et høyreekstremt parti tilbake i regjering. Partiets eneste krav var at krigføringen på Gaza skulle gjenopptas. Derfor bomber israelske styrker igjen bygninger og teltleirer på den trangt bebodde stripa av land, med USAs velsignelse. Bakkestyrker rykker nok en gang inn nord og sør i enklaven, og dødstallene er skyhøye. Israels forsvarsminister snakker om okkupasjon av Gaza. Og mens Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj besøkte Oslo torsdag, iverksatte Russland omfattende bombeangrep mot ukrainske byer som Odesa.

Verden står i brann, og vi kan alle kjenne oss små når problemene som tårner seg opp, blir for store. Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig. Det er likevel i det daglige arbeidet for bedre kår kimen til håp ligger. Folk flest jakter ikke krig og ødeleggelse, men ønsker gode samfunn, frisk luft, frihet og rettferdighet. Jobben er å forløse det potensialet i praktisk politikk, sånn at vi kan stanse den internasjonale framgangen til ytre høyre. Dette er ikke tida for velferdskutt og økte forskjeller. Både hjemlige ulmebranner og storbrannene ute krever at vi ikke gir opp, men står på for solidaritet og gode samfunn.

Leder

Ruttes fallitt

Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han.

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.