Leder

Det brenner

Vi er i midten av mars. Et normalt år ville snøen dekket store deler av Norge, men lite er vanlig bare få måneder inn i dette året. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap varsler om fare for gress- og lyngbrann over hele landet. De ti årene vi legger bak, oss var de ti varmeste noen gang målt. Fjoråret var varmest av dem alle, og også det første som oversteg 1,5-gradersmålet FN har advart mot. Likevel innkalles det ikke til krisemøter om den overhengende faren for natur og mennesker klimaendringene utløser. Statsledere later til å være opptatt av helt andre ting. Ungarn har denne uka forbudt prideparader, og regjeringen varsler at politiet skal bruke ansiktsgjenkjenning for å ta dem som likevel skulle forville seg ut i gatene med et regnbueflagg. USA stanser europeere på grensa fordi de har uttalt seg kritisk om president Donald Trump på sosiale medier.

«Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig.»

En av Tyrkias mest populære opposisjonskandidater ble denne uka fengslet og demonstrasjoner forbudt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har sikret sin egen fortsatte makt ved å ta et høyreekstremt parti tilbake i regjering. Partiets eneste krav var at krigføringen på Gaza skulle gjenopptas. Derfor bomber israelske styrker igjen bygninger og teltleirer på den trangt bebodde stripa av land, med USAs velsignelse. Bakkestyrker rykker nok en gang inn nord og sør i enklaven, og dødstallene er skyhøye. Israels forsvarsminister snakker om okkupasjon av Gaza. Og mens Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj besøkte Oslo torsdag, iverksatte Russland omfattende bombeangrep mot ukrainske byer som Odesa.

Verden står i brann, og vi kan alle kjenne oss små når problemene som tårner seg opp, blir for store. Den daglige politikken kan framstå utilstrekkelig. Det er likevel i det daglige arbeidet for bedre kår kimen til håp ligger. Folk flest jakter ikke krig og ødeleggelse, men ønsker gode samfunn, frisk luft, frihet og rettferdighet. Jobben er å forløse det potensialet i praktisk politikk, sånn at vi kan stanse den internasjonale framgangen til ytre høyre. Dette er ikke tida for velferdskutt og økte forskjeller. Både hjemlige ulmebranner og storbrannene ute krever at vi ikke gir opp, men står på for solidaritet og gode samfunn.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.