Dagboka

Skirenn

I Oslo i helga var alle t-banestasjonane fulle av folk i gule vestar som stod og kukelurte på plattformene. Kvar gong eg passerte Majorstua, stod det ein gjeng på fem–seks vakter i ein sirkel og prata med kvarandre og slo i hel tid. Dette er ikkje vanleg. Vaktene er kalla inn for å halde styr på dei store folkemassane som skulle kome seg til den store folkefesten i Holmenkollen og attende. I fjor var det 30.000 menneske som tok seg ut i marka for å sjå på dei tradisjonsrike skirenna, og det var det arrangørane tok utgangspunkt i, då dei mønstra politi og vakter i hopetal. I år synte det seg ifølgje Aftenposten at berre 5–600 tok turen. Difor har ikkje t-banestasjonane vore fulle av folkemassar, men av malplasserte og einsame ordensvaktar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Tall

Kvantifisering er en dyd. Tidsskriftet Avsagd Hagle gikk kvantitativt (og ironisk) til verks på samtidslitteraturen. De telte opp hvor mange ganger ordene fugl, hånd og tre ble nevnt i en bok, noe som selvfølgelig sier en hel del om bokas kvalitet. En kan spørre seg hva som er igjen å kvantifisere etter det. På Stortinget kan en se for seg at kvantifisering allerede er en paradegrein. Men nå har den nådd nye høyder, med den KI-genererte nettsida overstortinget.no. Her er alle de 169 stortingsrepresentantene rangert fra mest aktiv til minst.

På flukt

I løpet av året skal befolkningen i Finnmark få en plan for hvordan og hvor de skal evakueres i tilfelle krig. Direktoratet for sivil beredskap har fått oppdraget fra regjeringen. Egentlig skal hele Norges befolkning få en slik plan om hva de skal foreta seg. Noen blir evakuert, andre skal ta imot evakuerte. Folket i Finnmark og Nord-Troms har blitt evakuert før. Høsten 1944 ble alle jaget fra sine hjem, og det aller meste av infrastruktur ble brent eller sprengt. Ingen av de som husket krigsårene, ser nok fram til noe lignende. Men blant annet i Nesseby, innerst i Varangerfjorden, har befolkningen etterlyst en plan.

Fylla

I hine harde dager hadde denne avisa en egen humorside en dag i uka kalt Tidens Fylde. Hvert år hadde de utpå vårparten slagordet «Aldri mer 18. mai» – en slags satirisk vri på «Aldri mer 9. april». Da jeg var liten, skjønte jeg ikke helt hva det handlet om, men i voksen alder har jeg skjønt det – kombinasjonen av tømmermenn etter overstadig feiring av nasjonaldagen og vanlig arbeidsdag kan være brutal. Årets nyhetsoppslag i mediene kan tyde på at ikke alt med måten vi feirer 17. mai på er lutter idyll: I Bergen reiste barnefamilier hjem fra sentrum på grunn av en overflod av veldig fulle folk, og legevakta måtte ha ekstra bemanning for å ta seg av skadde.