Dagboka

Skirenn

Aleksander Åsnes

I Oslo i helga var alle t-banestasjonane fulle av folk i gule vestar som stod og kukelurte på plattformene. Kvar gong eg passerte Majorstua, stod det ein gjeng på fem–seks vakter i ein sirkel og prata med kvarandre og slo i hel tid. Dette er ikkje vanleg. Vaktene er kalla inn for å halde styr på dei store folkemassane som skulle kome seg til den store folkefesten i Holmenkollen og attende. I fjor var det 30.000 menneske som tok seg ut i marka for å sjå på dei tradisjonsrike skirenna, og det var det arrangørane tok utgangspunkt i, då dei mønstra politi og vakter i hopetal. I år synte det seg ifølgje Aftenposten at berre 5–600 tok turen. Difor har ikkje t-banestasjonane vore fulle av folkemassar, men av malplasserte og einsame ordensvaktar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Harald

Jeg liker egentlig ikke å seile, kunne kong Harald avsløre til Seilmagasinet i 2023. Det er jo oppsiktsvekkjande at ein mann som har hatt segling som sin viktigaste hobby store delar av livet, seier det. Plikt har truleg vore viktig i livet hans. Då dei norske mennene i 1905 tok stilling til om prins Carl av Danmark skulle bli konge, var dei samiske områda blant dei mest kongetru. I både Kautokeino og Tysfjord vart det ikkje ei einaste nei-røyst. Men i Karlsøy i Nord-Troms hadde Nordlys-grunnleggjaren Alfred Eriksen mobilisert sosialistiske fiskarbønder mot nessekongane. Der røysta 82,9 prosent nei. I Bygland i Setesdal var det den nasjonaldemokratiske motkulturen og målsaka som rådde, og 86,8 prosent røysta nei. Arne Garborg ville ha ein republikansk fristat etter sveitsisk modell. I artikkelen «Stundi er komi!» argumenterte han for at tida var inne for republikk. Han frykta at ein dansk prins ville styrkje dei urbane dansk-norske kreftene og svekkje dei norsk-norske. Klokka 18.48 fredag kveld passerte den avlidne kong Harald ni og ein halv meter frå inngangsdøra mi på Ullevål i ei lysebrun kiste. Det pøsregna, men heile den vesle Sognsveien var full av folk med blomar og flagg.

Aleksander Åsnes

Einars nei

For å få pause fra kommentariatets EU-mas om avstemning og islandssug har jeg hoppet av nettaviser til fordel for en bok. Etter å ha hørt Nasjonalbibliotekets utmerkede podkast «Strid» om de norske borgerkrigene i sommer, har jeg blitt inspirert til å lese Snorres kongesagaer. Der oppdaget jeg at det ikke er første gang det er folkeavstemning om sjølstyre på Island. Den gang var det Norge, som var sentralmakta Island ble lokket til å tilslutte seg. I Olav den Helliges saga vil Olav legge Island under seg. Han vet at islendingene er sta og selvstendige, så han må bruke list. Han tilbyr islendingene å bli hans menn, i bytte mot herlige gaver og mektig vennskap. Som en nærmest symbolsk markering av avtalen ber han om eierskap til den lille øya Grimsey på nordkysten av Island.

Jo Røed Skårderud

Nordover

Du må takle kulde og mørketid. Våpen og egen snøscooter tilhører stillingen. To helikoptre står klare og etatens båt er størst i havna. En av byens fineste boliger blir ditt hjem. Kongen kommer kanskje innom, i hvert fall er politikere fra Stortinget og regjering stadig på besøk. Stillingen som Sysselmester på Svalbard er ledig, og 15 interesserte har søkt. Nåværende statlig toppsjef på øygruppa Lars Fause takkes av etter å ha fullført to treårs åremål som er maksimal jobblengde.

Ole Magnus Rapp