Dagboka

Skirenn

Aleksander Åsnes

I Oslo i helga var alle t-banestasjonane fulle av folk i gule vestar som stod og kukelurte på plattformene. Kvar gong eg passerte Majorstua, stod det ein gjeng på fem–seks vakter i ein sirkel og prata med kvarandre og slo i hel tid. Dette er ikkje vanleg. Vaktene er kalla inn for å halde styr på dei store folkemassane som skulle kome seg til den store folkefesten i Holmenkollen og attende. I fjor var det 30.000 menneske som tok seg ut i marka for å sjå på dei tradisjonsrike skirenna, og det var det arrangørane tok utgangspunkt i, då dei mønstra politi og vakter i hopetal. I år synte det seg ifølgje Aftenposten at berre 5–600 tok turen. Difor har ikkje t-banestasjonane vore fulle av folkemassar, men av malplasserte og einsame ordensvaktar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Helt Konge

Blant de ting kong Haakon har gjort i sine 35 år som «mellomleder i en mellomstor statlig bedrift», før opprykket, var å være reingjeter i Karasjok. Dette skjedde rundt påsketider i 2000, og kronprinsen gikk inn i jobben med liv og lyst. Reineier Kirsten Berit Gaup var vertskap og sto for opplæringen. Spesielt fornøyd var hun med kronprinsens omgang med lasso, et av reindriftas viktigste verktøy. Gaup var opptatt av etiketten og hadde pugget «Deres kongelige høyhet». Men i iveren over sin dyktige elev glemte hun seg og utbrøt «Du er så god med lassoen, du, at du burde vært drengen min, du». Litt seinere på dagen spurte Aftenposten om kronprinsen kom til å reflektere over jobbtilbudet. Mediene ventet spent på svar, for uansett hva han sa om drenge-yrket, så kunne det bli feil. Men daværende kronprins smilte bredt og utbrøt: «Som deres sikkert veit, så har jeg tenkt å bli konge, jeg». På kronprinsens rundtur i Finnmark og Svalbard hadde ryktene begynt å gå om han hadde funnet seg kjæreste, en enslig mor fra Sørlandet. Kvikk i replikken var også jenta som guidet kronprinsen på scooterkross-banen. Da mediene spurte hva hun syns om den kjekke mannen, svarte kun kvikt: «Æ synes han skulle funnet seg en samejente, for eksempel meg».

Ole Magnus Rapp

Leid jord

Har man, som undertegnede, lest litt historie, vet man at Norge, i kontrast med flere land i Europa, har vært et land preget av selveiende bønder. I mange land var bondebefolkningen i stor grad leilendinger, det vil si at en adelsperson, eller kanskje kirka, eide jorda. Og så måtte de som drev den, betale en del av produksjonen til eieren. I vikingtida var Norge stort sett befolka av selveiende bønder. Så bredte leilendingsvesenet om seg etter 1300-tallet, før landet fra 1700-tallet og utover igjen ble preget av selveiende bønder. Men de siste 50 årene har det snudd – riktignok på en litt annen måte enn forrige gang. Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne nylig opplyse at mens leid jord utgjorde bare 15 prosent av jordbruksarealet i 1969, hadde det steget til hele 50 prosent i 2025.

Pål Hellesnes

Samisk

I disse dager er det 70 år siden Kirke- og undervisningsdepartementet nedsatte en komité for «å utrede samespørsmålet». Åtte menn ble plukket ut, og førstekonservator Asbjørn Nesheim ved Norsk Folkemuseum i Oslo var leder. I komiteen var blant annet lensmannen i Kautokeino, ordføreren i Porsanger, lappefogden i Nordland og formann i Samisk selskap i Oslo. Et forslag om å ta inn en samisk kvinne ble avslått av departementet av budsjettmessige hensyn. Bakgrunnen var en bekymring fra kringkastingssjef Kaare Fostervoll for de «mangeartede problemene som knytter seg til samenes sosiale og kulturelle stilling i vårt land». Komiteen utredet og kom med konkrete forslag av økonomisk og kulturell art, samt helsesituasjonen og boligforhold. Dette var nybrottsarbeid, og den 89 sider lange rapporten var ny lesning for mange.

Ole Magnus Rapp