Dagboka

Skirenn

Aleksander Åsnes

I Oslo i helga var alle t-banestasjonane fulle av folk i gule vestar som stod og kukelurte på plattformene. Kvar gong eg passerte Majorstua, stod det ein gjeng på fem–seks vakter i ein sirkel og prata med kvarandre og slo i hel tid. Dette er ikkje vanleg. Vaktene er kalla inn for å halde styr på dei store folkemassane som skulle kome seg til den store folkefesten i Holmenkollen og attende. I fjor var det 30.000 menneske som tok seg ut i marka for å sjå på dei tradisjonsrike skirenna, og det var det arrangørane tok utgangspunkt i, då dei mønstra politi og vakter i hopetal. I år synte det seg ifølgje Aftenposten at berre 5–600 tok turen. Difor har ikkje t-banestasjonane vore fulle av folkemassar, men av malplasserte og einsame ordensvaktar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Taletid

Stavanger Aftenblad har telt opp kor mange gongar representantane i bystyret i Stavanger har vore på talarstolen i år og har avdekka store forskjellar mellom politikarane. Kort oppsummert viser oppteljinga: I gjennomsnitt er 38 av 67 bystyremedlemmar på talarstolen i kvart møte, tre politikarar frå Raudt, MDG og Venstre har halde flest innlegg, mens elleve politikarar ikkje har halde innlegg i år. Statsvitar Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger tar til orde for å slanka bystyret. Bystyret i Stavanger er stort samanlikna med mange andre kommunar. Men er taletid eit godt mål for korleis bystyret bør dimensjonerast? Bystyresalen vitnar om representasjon. Om Ap i Stavanger helst sender den karismatiske gruppeleiaren på talarstolen, mens fem andre Ap-politikarar har blitt sittande i ro, så er vel ikkje det nødvendigvis eit problem? Det kan vel tenkast at dei fem «tause» politikarane har andre kvalitetar som ei bystyregruppe også bør ha? Forhåpentlegvis gir dei stille politikarane innspela sine i andre kanalar og fora. Å vera bystyrerepresentant handlar om meir enn å gi frå seg innlegg og replikkar i bystyresalen ein gang i månaden. Stavanger er nyleg slått saman med Finnøy og Rennesøy.

Anne Kari Hinna

Målrettet

Forslaget om aldersgrense på sosiale medier skal bli «mer målrettet», skrev regjeringen i en pressemelding i går. Det vil si at spill og meldingstjenester også kan rammes av 16-årsgrensa, ikke kun sosiale medier. Spørsmålet om hvordan aldersgrensa skal håndheves, forblir ubesvart. Eller, faktaboksen i pressemeldingen svarer kanskje på det: «Det skal være opp til tilbyderne å finne gode løsninger for aldersverifisering.» Med andre ord skal selskapene – som eier og tjener på plattformene regjeringen anser som såpass skadelige at det trengs lovendring – få ansvaret og tilliten til å håndheve forbudet. Aldersverifisering skal oppfylle personvernkrav, står det videre. Skal også det være opp til tilbyderne å finne gode løsninger for? I Australia, det første landet til å innføre aldersgrense, finnes det flere løsninger. Ved ID-verifisering skanner plattformene passet til brukerne for å verifisere alder.

Sol Simona Nag

KI, du?

Hva driver utviklingen av kunstig intelligens (KI), og byggingen av datasentre Norge rundt? Du. Det inntrykket skapes i en NRK-artikkel som inneholder tvilsomme påstander. Det hevdes at «alle» vil ha KI, mange bruker det «nærmest hemningsløst», og «vår egen bruk av KI [har] mye av skylda for disse datasentrene». De to første påstandene mangler kildebelegg, og den siste «bekreftes» av daglig leder i Norsk datasenterindustri. Det er som å spørre en pølsemaker om han tror folk vil ha pølser. Det er riktig at bruken øker. Ifølge SSB har 69 prosent mellom 16 og 79 år brukt KI. Det er ikke «alle», selv ikke gjengitt med hermetegn.

Bjørn S. Kristiansen