Dagboka

Skirenn

Aleksander Åsnes

I Oslo i helga var alle t-banestasjonane fulle av folk i gule vestar som stod og kukelurte på plattformene. Kvar gong eg passerte Majorstua, stod det ein gjeng på fem–seks vakter i ein sirkel og prata med kvarandre og slo i hel tid. Dette er ikkje vanleg. Vaktene er kalla inn for å halde styr på dei store folkemassane som skulle kome seg til den store folkefesten i Holmenkollen og attende. I fjor var det 30.000 menneske som tok seg ut i marka for å sjå på dei tradisjonsrike skirenna, og det var det arrangørane tok utgangspunkt i, då dei mønstra politi og vakter i hopetal. I år synte det seg ifølgje Aftenposten at berre 5–600 tok turen. Difor har ikkje t-banestasjonane vore fulle av folkemassar, men av malplasserte og einsame ordensvaktar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Omkom

Mens dei fleste av oss hadde fri langfredag, var arbeidarar på jobb på det store verftsområdet på Stord. Ein av dei som var på jobb på langfredag, omkom. Han jobba med å riva gamle offshoreinstallasjonar. Mannen var i 40-åra frå Litauen, og arbeidde hos ein av underleverandørane til Aker Solutions. Han hadde jobba i selskapet sidan 2019. Arbeidstilsynet og politiet jobbar framleis med å granska kva som forårsaka ulykka.

Anne Kari Hinna

Mot nord

Interessen for Arktis øker, og mange ønsker å delta i mulighetene som åpner seg i nord når isen rundt Nordpolen smelter. Også oppslutningen rundt Svalbardtraktaten øker. Siste nye medlem er De forente arabiske emirater som denne uka har undertegnet traktaten og blitt traktatland nummer 49. Landene som er enige i traktaten, utgjør nå nær en firedel av alle verdens land, blant dem både Nord-Korea, Venezuela, Østerrike, Sør-Afrika, Russland, Kina og India. Emiratenes assisterende minister for energi og bærekraft, Abdulla Balalaa, fortalte i går til flere internasjonale medier at de ønsker å bidra i forskningsprosjekter i Arktis. Svalbardtraktaten kom i 1920, som et resultat av fredskonferansen etter første verdenskrig. Svalbard var til da ingenmannsland.

Ole Magnus Rapp

Mononoke

Mang en seer har latt seg begeistre av animasjonsfilmen «Princess Mononoke», som snart har 30-årsjubileum. Filmen er signert det japanske animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli og sjefstegner Hayao Miyazaki. Handlingen er satt til den Muromachi-perioden i japansk historie (1336–1573), og følger den unge prinsen Ashitaka på en reise for å lege en forbannelse kastet over den ene armen hans. På reisa blir han innviklet i en konflikt mellom en guddommelig skog og en nærliggende landsby, og møter også en jente som er oppdratt av ulver. Den visuelt medrivende fortellingen har alt – menneskets forhold til det okkulte, kapitalismekritikk og kjærlighet. Og svært grafiske voldsskildringer. Den visuelt storslagne og medrivende fortellingen var inspirert av Jugoslaviakrigenes (1991–1999) brutaliteter, blant annet Srebrenica-massakren. Selv om Myazaki hadde kvaler med å lage en så voldelig barnefilm, skal han ha sagt at han følte på et ansvar for å vise barn hvor grusomme og grådige voksne kan være – og at det bare barn virkelig kan forstå hvor galt det kan være fatt i verden.

Pernille Ekornrud Grøndal