Dagboka

Skirenn

Aleksander Åsnes

I Oslo i helga var alle t-banestasjonane fulle av folk i gule vestar som stod og kukelurte på plattformene. Kvar gong eg passerte Majorstua, stod det ein gjeng på fem–seks vakter i ein sirkel og prata med kvarandre og slo i hel tid. Dette er ikkje vanleg. Vaktene er kalla inn for å halde styr på dei store folkemassane som skulle kome seg til den store folkefesten i Holmenkollen og attende. I fjor var det 30.000 menneske som tok seg ut i marka for å sjå på dei tradisjonsrike skirenna, og det var det arrangørane tok utgangspunkt i, då dei mønstra politi og vakter i hopetal. I år synte det seg ifølgje Aftenposten at berre 5–600 tok turen. Difor har ikkje t-banestasjonane vore fulle av folkemassar, men av malplasserte og einsame ordensvaktar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

For­bannet

Det er 60 år siden Englands herrelandslag hentet et trofé hjem til fotballøya. Kun to ganger tidligere har laget kommet seirende ut av en kvartfinale i mesterskapet. Skal de bryte forbannelsen, må de passere et historisk norsk landslag. For mangenordmenn har første halvdel av sommeren føltes som en feberdrøm. Etter en 28 år lang VM-tørke har de norske stjernene spilt på seg en selvtillit man aldri tidligere har skimtet i et norsk landslag. Til tross for en ripe i lakken da et reservepreget Norge tapte mot Frankrike, har fotballgutta vunnet 14 av de 15 siste tellende kampene. På veien har de lagd hakkemat av Italia i kvaliken, for å følge opp med seier mot Senegal, som nylig vant Afrikamesterskapet (men senere fratatt tittelen).

Eivin Kristensen Vangsnes

Braut

Noreg var eit av dei siste landa i Europa som innførte krav om å ha etternamn, og på andre halvdel av attenhundretalet var det vanleg å skifte namn. Til dømes om du flytta. I romanen «Bondestudentar» av Arne Garborg skiftar hovudkarakteren namn fleire gonger, fordi han er flau over namnet sitt. Fyrst heiter han Daniel Sørbrød, men på katedralskulen i Stavanger kallar bygutane han for surbrød, så han skiftar til Daniel Olsen. Så hamnar han i eit akademisk miljø av radikale og målmedvitne folk i Oslo, og dei lurer på om han ikkje har eit gardsnamn han kan bruke i staden for Olsen. «Braut heiter garden, og Braut bør De heite», slår den karismatiske Jens Rud fast, og slik vart det. Braut er ein gard på Jæren som har fått namn av bakekanten som den sterke havvinden frå vest lagar i landskapet, og det er her både Daniel og Erling Braut Haaland har namnet sitt frå.

Aleksander Åsnes

Psykose

Vis meg din i Instagram-algoritme, og jeg skal fortelle deg hvem du er, lyder et eldgammelt, amerikansk ordtak. På kort tidhar min feed gått fra en salig blanding av sosialistiske meme-kontoer, sprangridning, musikkjournalistikk og anti-aldringstips til å bli dominert av én mann. Erling Braut Haaland. Nå får jeg kontinuerlig opp reels av (for det meste amerikanske!) kontoer som viser alt fra tenårings-Haaland som rapper på jærsk og tar backflip på trampoline, til den tydelige bromancen han har med Englands suverene midtbanespiller, Jude Bellingham (de to formelig vokste opp sammen da de spilte på Borussia Dortmund, har jeg lært nå). Hva er poenget mitt med denne avsløringen? Jo, det er å vise hvilken kollektiv psykose vi som folk har gått inn i, nå som vi endelig er gode i herrefotball. Selv om jeg er oppdratt til å heie på United (Manchester United, altså), og ble påtvunget sengetøy med bilde av Solskjær på som barn, har jeg alltid fnyst av sporten. Følt meg litt kul og motkulturell når jeg har sagt at «jeg kunne ikke brydd meg mindre om fotball». Den pipa har fått en annen lyd. I dag har jeg googlet «can Sander Berge score goals» og «why is Neymar so immature» i arbeidstida og sett på klippet «Roy Keane ends Alfie Haalands career» (ikke for sarte sjeler).

Pernille Ekornrud Grøndal