Midt i musikkenIntervju

Midt i Mellem

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.

MELLEM: Leder/johtaja for Norske Kveners Forbund. Foto: Signy SteinbakkenMELLEM: Leder/johtaja for Norske Kveners Forbund. Foto: Signy Steinbakken

Hei! Det vil si … hvordan sier man «Hei, sjef!» på kvensk?

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Musikkmagasinet

Kommentar

Han er fri

Sturgill Simpsons kontrærimpuls har tatt ham med på en lang, besynderlig reise uten svar, men med minst ett repetert spørsmål: hvorfor ikke? I starten av denne uka var vandreren Simpson og hans band innom Sentrum Scene i Oslo, der de i tre timer satte døra på vidt gap for den søkende, velklingende virtuositeten. Og, jo da, tre timer med (rocke)konsert på en mandag er mye, særlig hvis du forventer outlaw-country à la Waylon Jennings og får et evig groove à la Grateful Dead. Men noen ganger kan du ikke gi publikum det de vil ha – du må gi dem det de trenger. Og denne trengte i hvert fall jeg. Etter americana-gjennombruddet midt på 2010-tallet, ble Sturgill Simpson plassert på en pidestall han raskt hoppet ned fra. Som han i 2019 sang med en viss forakt på «Fastest Horse in Town», låta som rundet av Oslo-konserten: Everybody’s trying to be the next someone. For Simpson vil ikke være det neste navnet på alles lepper; han er snarere besatt av å få til something, og dette noe kan ikke defineres utenfra, av andre.

Essay

Hva er klassisk musikk?

Et muntert forsøk på å nærme seg et av de store spørsmålene.

Ved veis ende

Roy Ayers (1940-2025)

Vibrafonisten, låtskriveren, bandlederen og produsenten Roy Ayers gikk bort i forrige uke. Etter det familien karakteriserte som lang tids sykdom, men også etter et langt, rikt liv. Han viste musikalske evner fra tidlig i barndommen av, sang i kirkekor og spilte blant annet steel-gitar i et latin-band(!). Men det var som vibrafonist han bemerket seg, fra jazzscenen i hjembyen Los Angeles fra tidlig sekstitall. Og med et gjennombrudd som «sidemann» med markante bidrag på en rad populære album med fløytisten Herbie Mann fra 1966 av, på Atlantic Records. Det var samme legendariske plateselskap som ga ut de første soloalbumene til Ayers (om vi ser bort fra en tjuvstartskive i 1963). Men ambisiøse og egenrådige Ayers tok snart kontroll over de fleste aspekter av karrieren selv, som produsent og bandleder for sitt Ubiquity – og ved tiårsskifte også uavhengig plateselskapssjef for Uno Melodic, med eksterne produksjoner som Sylvia Striplins sensuelle funk/soul-klassiker «You Can’t Turn Love Away».