Essay

Ingen ende ta

Jeff Buckley kunne sunget telefonkatalogen og likevel trollbundet publikum. I tillegg var han en briljant låtskriver, ifølge Sondre Lerche.

DE TO MOT VERDEN: Jeff Buckley og moren hans, en komplisert relasjon, den og. Foto: Magnolia PicturesDE TO MOT VERDEN: Jeff Buckley og moren hans, en komplisert relasjon, den og. Foto: Magnolia Pictures

Det er vanskelig å ikke tenke at våren 1995 representerte enklere tider, da jeg som 12-åring kunne spasere inn i platebutikken Akers Mic på Tårnplass 1 i Bergen, og bruke de 99 kronene jeg hadde spart opp til å kjøpe det som var månedens tilbudskampanje: amerikanske Jeff Buckleys debutalbum «Grace».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.