Leder

Et godt forslag

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har varslet store endringer i læreplanene i norsk skole. Vi er en nasjon og et felles folk, og det er det viktig at ungene lærer, sier Nordtun i et intervju med avisa Vårt Land. Hun ønsker at norske elever skal ha et sett felles referanser etter endt grunnutdanning. De bør kjenne nasjonalsangen, vite om vikingtid, andre verdenskrig og unionsoppløsning og kjenne til et utvalg sentrale litterære verker, dikt og sanger som er viktige å kjenne som del av det nasjonale fellesskapet. Dagens læreplaner kunne vært brukt i et hvilket som helst annet OECD-land, mener hun. Nordtuns utspill blir møtt med begeistring hos gruppa som utdanner lærere, som i en rekke innlegg har tatt til orde for å skrote kompetansemålbaserte læreplaner.

«Bakkens løsning åpner for en totrinnsrakett.»

I deler av Skole-Norge blir Nordtuns læreplanutspill møtt med langt mer skepsis. Fagfornyelsen er bare så vidt innført, og den tok årevis å lage. I et innlegg på Utdanningsnytt beskriver professor i norskdidaktikk Jonas Bakken en omstendelig, femårig prosess. «Hundrevis av fagfolk og dusinvis av ansatte i Utdanningsdirektoratet la ned et ukjent antall arbeidstimer i prosessen», skriver han – og dette er før forlag og skoler har startet arbeidet med å sette planene ut i live. Arbeidet Bakken beskriver, framstår unødvendig omfattende. Og blir planene egentlig bedre jo flere byråkrater som er borti dem? Åpenbart ikke. Men Bakken fremmer et forslag til løsning, som Nordtun absolutt bør se nærmere på.

Ifølge Jonas Bakken har Sverige en tradisjon for å legge ved ekstra kommentarmateriale til læreplanene. Her kan skoleverket utdype sentrale begreper, gi eksempler på egnede undervisningsmetoder og liste opp sentrale forfattere og tekster. Kari Nessa Nordtun viste med sin anbefaling om mobilfrie klasserom at hun evner å forsere tidkrevende prosesser. Bakkens løsning åpner for en totrinnsrakett mot en mer kunnskapsbasert fellesskole, som kan passe Nordtun godt. Først kan skolene utrustes med tydelig støttemateriale i de fagene som er mest sentrale for den nasjonale dannelsen. Så kan læreplanarbeidet gå sin langsomme gang ved siden av.

Leder

Digitalt selvstyre

I mai i år deaktiverte Microsoft den offisielle e-postkontoen til Karim Khan, som er aktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Utestengelsen kommer som følge av at USA har besluttet å sanksjonere Khan for å ha utstedt arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Ifølge amerikansk lov kan staten få data utlevert fra tekselskapene, og den kan kreve at selskapene kaster ut brukere, også om de bor i Europa. Blokkeringen av Khans tilgang er et direkte angrep på Den internasjonale straffedomstolen, og dermed også nok et trist steg vekk fra en internasjonal orden basert på folkerett og menneskerettigheter. Utestengelsen fra Microsofts systemer gjør ICCs arbeid vanskeligere og sender et signal til enhver aktor eller dommer som vurderer å fatte beslutninger i strid med USAs interesser – vi kommer til å gå etter deg. Stengingen bør også få alarmklokkene til å ringe i norske bedrifter, kommuner og stat. For som Morgenbladet skrev sist uke: «Det er ingen prinsipiell forskjell mellom en ICC-aktor og for eksempel en norsk folkevalgt under disse bestemmelsene», med henvisning til det amerikanske lovgrunnlaget for blokkeringen av Khan.

Må åpne opp om donorer

Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk. Det slo Stortinget fast før helga, da representantene stemte over viktige endringer i parti­loven. Loven skal sikre allmennheten innsyn i finansieringen av politiske partier. De siste årene har vi imidlertid i økende grad sett konsekvensene av smutthull i lovverket. Aksjon borgerlig valgseier har som mål å fjerne formuesskatten. Som del av arbeidet har de donert millioner av kroner til Fremskrittspartiet over flere år. Andre borgerlige partier har takket nei til pengegaver fra aksjonsgruppa, fordi de ikke er kjent hvem som står bak donasjonene.

Røverstat

Israel er en militarisert røverstat som konsekvent tramper på folkeretten. Netanyahu-regjeringen motarbeider alle forsøk på å skape varige fredsløsninger gjennom framforhandlete avtaler og velger i stedet lovløshet og brutal makt­utøvelse, basert på landets militære ressurser, som USA bidrar med og langt på vei finansierer. Å slippe løs bomberegnet over Iran nærmest samtidig med at amerikanske forhandlere satt ved bordet med iranerne og bare noen timer etter at Trump hadde slått fast at USA var forpliktet til en diplomatisk løsning, viser at Netanyahu ikke skyr noen midler i sin folkerettsstridige aleinegang. Nå ser vi hvordan konsekvensene av Israels brutale framferd over mange år spilles ut. Netanyahu bidro aktivt til at USA under Trumps forrige periode trakk seg fra atomavtalen med Iran, som var et historisk gjennombrudd da den ble inngått i 2015. Nå fryktet Israel igjen en normalisering av forholdet til Iran og regionen for øvrig. Svaret ble å sende missiler og jagerfly i lufta, som torpederer muligheten for en fredelig utvikling og avtale.