Leder

De andre prinsippene

Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus. Samtidig som europeiske land smir nye bånd seg imellom, så pleies båndene over Atlanterhavet med klask på hverandres lår og endatil et brev fra kong Charles III.

«Nå er det makta som rår på den globale scenen.»

Etter sikkerhetskonferansen i München ristet mang en europeisk statsleder på hodet over det mulige endeliktet for den såkalte regelbaserte verdensorden. Men ikke før hadde kristenkonservative Fredrich Merz blitt kronet som valgvinner i Tyskland, før han inviterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu på besøk til tross for at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt en arrestordre på ham. Tyskland er som statspart i ICC forpliktet til å pågripe Netanyahu. Å gå mot Roma-traktatens forpliktelser underminerer et skjørt juridisk system for å straffeforfølge ansvarlige for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Men hva betyr vel det, når det er ens nære venner som står tiltalt?

Nå er det makta som rår på den globale scenen, og da har ikke folkerett og internasjonale domstoler gode kår. Smisk og smiger av den sterke mann later til å ha blitt den foretrukne politiske omgangsformen, mens Europa ser gjennom fingrene med angrep på verdier og institusjoner. Det passer utmerket for statslederne i Russland og Israel, som har gode dager. Taperne er de millionene av mennesker som utsettes for uhyrligheter mens de ansvarlige for lidelsene skåler med Vestens ledere.

Leder

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.

Forslag i bakrus

Fotball-VM er over for Norges del, men debatten om utvidede skjenketider er langt fra avblåst. Før sommeren fikk Arbeiderpartiet, med støtte fra de borgerlige partiene – minus KrF – støtte til en midlertidig endring av alkoholloven. Slik kunne kommunene selv velge om de ville tillatte skjenking etter klokka 03.00 i perioden VM pågår. Formålet var å tillate alkoholsalg under Norges kamper. Motstanderne i KrF, MDG, SV og Rødt pekte på hensynet til nattero, politiressurser, barn og unge, faren for mer vold og skadevirkningene av alkohol. En annen bekymring, som blant annet ble løftet fram av Rødts Mímir Kristjánsson, var at VM skulle bli brukt som et påskudd for en større omlegging av norsk alkoholpolitikk. Mens vi venter på den endelige evalueringen av det som må kalles et sosialt eksperiment, sier Venstres gruppeleder i Oslo Haakon Riekeles i et NRK-intervju at myten om at nordmenn ikke kan drikke med måte må legges dø.

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.