Leder

De andre prinsippene

Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus. Samtidig som europeiske land smir nye bånd seg imellom, så pleies båndene over Atlanterhavet med klask på hverandres lår og endatil et brev fra kong Charles III.

«Nå er det makta som rår på den globale scenen.»

Etter sikkerhetskonferansen i München ristet mang en europeisk statsleder på hodet over det mulige endeliktet for den såkalte regelbaserte verdensorden. Men ikke før hadde kristenkonservative Fredrich Merz blitt kronet som valgvinner i Tyskland, før han inviterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu på besøk til tross for at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt en arrestordre på ham. Tyskland er som statspart i ICC forpliktet til å pågripe Netanyahu. Å gå mot Roma-traktatens forpliktelser underminerer et skjørt juridisk system for å straffeforfølge ansvarlige for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Men hva betyr vel det, når det er ens nære venner som står tiltalt?

Nå er det makta som rår på den globale scenen, og da har ikke folkerett og internasjonale domstoler gode kår. Smisk og smiger av den sterke mann later til å ha blitt den foretrukne politiske omgangsformen, mens Europa ser gjennom fingrene med angrep på verdier og institusjoner. Det passer utmerket for statslederne i Russland og Israel, som har gode dager. Taperne er de millionene av mennesker som utsettes for uhyrligheter mens de ansvarlige for lidelsene skåler med Vestens ledere.

Leder

Bazooka i bakhånd

I EU-kretser har det vært snakket om å avfyre en handelspolitisk «bazooka» som svar på Donald Trumps tolltrusler. Utskytningen ble stilt i bero da presidenten utsatte tollen i 90 dager. En del av EUs «rakettforsvar» er å sette sterkere begrensninger på de amerikanske tek-oligarkenes uhemmede og delvis lovløse virksomhet. Når Trump snakker om et handelsunderskudd til andre land, er ikke denne virksomheten inkludert. For varer har USA et handelsunderskudd, men for tjenester er det motsatt. Dagens Næringsliv siterer Polens utenriksminister Radoslaw Sikorsky, som har framholdt at hver gang noen bruker Uber, går en del av gebyret til USA. Hver gang vi ser en Netflix­-film, går det penger til USA.

Amerika

Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika. Du har gjort hans veldige grønne ­visjon til et inntørket kongrospinn rundt hodet på Frihetsgudinnen. Hippies med møllspist skjegg og mugg mellom tærne pakker sine vanmektige hyl inn i rytmer fra «Leaves of grass», dette duvende tonefall av hav.

Cimabue

Så drev de naglene igjennom kjøttet som skalv og sitret, knyttet seg. Og klang av jern mot kobber reiste seg og sang. De slo. Men tonen sank, til den forødte seg taust i treet. De la sten til støtte ved foten. Og en siste moden gang bar treet frukt – det bar! Og frukten hang – uendelig forløst hang den og møtte seg selv befridd og fullbrakt og velsignet i frøet, fruktens frukt og hjerte. Se! En meter over dem hang den og lignet et menneske som, spikret til et tre, har senket hodet og som oppgir ånden. Mens naglen lyser som en sol i hånden. Fra diktsamlingen «Dikt» (1951).