Leder

De andre prinsippene

Mari Skurdal

Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus. Samtidig som europeiske land smir nye bånd seg imellom, så pleies båndene over Atlanterhavet med klask på hverandres lår og endatil et brev fra kong Charles III.

«Nå er det makta som rår på den globale scenen.»

Etter sikkerhetskonferansen i München ristet mang en europeisk statsleder på hodet over det mulige endeliktet for den såkalte regelbaserte verdensorden. Men ikke før hadde kristenkonservative Fredrich Merz blitt kronet som valgvinner i Tyskland, før han inviterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu på besøk til tross for at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt en arrestordre på ham. Tyskland er som statspart i ICC forpliktet til å pågripe Netanyahu. Å gå mot Roma-traktatens forpliktelser underminerer et skjørt juridisk system for å straffeforfølge ansvarlige for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Men hva betyr vel det, når det er ens nære venner som står tiltalt?

Nå er det makta som rår på den globale scenen, og da har ikke folkerett og internasjonale domstoler gode kår. Smisk og smiger av den sterke mann later til å ha blitt den foretrukne politiske omgangsformen, mens Europa ser gjennom fingrene med angrep på verdier og institusjoner. Det passer utmerket for statslederne i Russland og Israel, som har gode dager. Taperne er de millionene av mennesker som utsettes for uhyrligheter mens de ansvarlige for lidelsene skåler med Vestens ledere.

Leder

Røverstat

Israel er en militarisert røverstat som konsekvent tramper på folkeretten. Netanyahu-regjeringen motarbeider alle forsøk på å skape varige fredsløsninger gjennom framforhandlete avtaler og velger i stedet lovløshet og brutal makt­utøvelse, basert på landets militære ressurser, som USA bidrar med og langt på vei finansierer. Å slippe løs bomberegnet over Iran nærmest samtidig med at amerikanske forhandlere satt ved bordet med iranerne og bare noen timer etter at Trump hadde slått fast at USA var forpliktet til en diplomatisk løsning, viser at Netanyahu ikke skyr noen midler i sin folkerettsstridige aleinegang. Nå ser vi hvordan konsekvensene av Israels brutale framferd over mange år spilles ut. Netanyahu bidro aktivt til at USA under Trumps forrige periode trakk seg fra atomavtalen med Iran, som var et historisk gjennombrudd da den ble inngått i 2015. Nå fryktet Israel igjen en normalisering av forholdet til Iran og regionen for øvrig. Svaret ble å sende missiler og jagerfly i lufta, som torpederer muligheten for en fredelig utvikling og avtale.

Bjørgulv Braanen

Autoritær vending

USAs president Donald Trump synes å være besatt av maskering. I tirader på hans eget sosiale medium Truth Social gjentar han monomant og med sin karakteristiske bruk av store bokstaver at «MASKS WILL NOT BE ALLOWED». Budskapet er rettet mot folk som protesterer mot politikken hans, som propalestinske studenter og dem som nå demonstrerer mot deportasjoner av innvandrere. Enkelte har hatt tildekkede ansikter, selv om de fleste ikke har det. Maskering forekommer derimot hyppig et annet sted: hos ansatte i immigrasjonsmyndighetene (ICE). ICE-ansatte arresterer nå papirløse i stor skala, og mange av dem gjør det kledd i sivil og med tildekkede ansikter. Trump har aldri vært noen ydmyk tjener av sannhet, etterrettelighet eller en konsistent moralsk linje.

Mari Skurdal

Den store styrke­prø­ven

Jens Stoltenbergs første store test som finansminister er å lose revidert nasjonalbudsjett gjennom Stortinget. Der har Arbeiderpartiet bare 48 mandater og er derfor avhengig av støtte fra Senterpartiet og SV for å få flertall. Likevel har Ap gått inn i forhandlingene med hevet pekefinger og formaninger om at Norge trenger et stramt budsjett – og uansett bør ikke et revidert budsjett justeres for mye. Budsjettpartnerne Sp og SV mener Ap i så fall farer med en svært selektiv definisjon av stramhet, for partiet har selv lagt inn Norgespris, en strømstøtteordning som koster om lag sju milliarder i året. Da er det lite rom igjen for samarbeidspartiene, er beskjeden fra Ap, og forhandlingene snegler seg av gårde. Sps reduksjon i matmomsen skal være særlig vanskelig å svelge. Likevel kan det godt hende Ap må gi etter for både Sp og SV, i hvert fall komme dem et godt stykke i møte.

Mari Skurdal