Leder

De andre prinsippene

Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus. Samtidig som europeiske land smir nye bånd seg imellom, så pleies båndene over Atlanterhavet med klask på hverandres lår og endatil et brev fra kong Charles III.

«Nå er det makta som rår på den globale scenen.»

Etter sikkerhetskonferansen i München ristet mang en europeisk statsleder på hodet over det mulige endeliktet for den såkalte regelbaserte verdensorden. Men ikke før hadde kristenkonservative Fredrich Merz blitt kronet som valgvinner i Tyskland, før han inviterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu på besøk til tross for at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt en arrestordre på ham. Tyskland er som statspart i ICC forpliktet til å pågripe Netanyahu. Å gå mot Roma-traktatens forpliktelser underminerer et skjørt juridisk system for å straffeforfølge ansvarlige for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Men hva betyr vel det, når det er ens nære venner som står tiltalt?

Nå er det makta som rår på den globale scenen, og da har ikke folkerett og internasjonale domstoler gode kår. Smisk og smiger av den sterke mann later til å ha blitt den foretrukne politiske omgangsformen, mens Europa ser gjennom fingrene med angrep på verdier og institusjoner. Det passer utmerket for statslederne i Russland og Israel, som har gode dager. Taperne er de millionene av mennesker som utsettes for uhyrligheter mens de ansvarlige for lidelsene skåler med Vestens ledere.

Leder

Er det greit at jeg er jeg?

Homofile på baren Stonewall i New York gjorde 28. juni 1969 opprør mot politiets gjentatte trakasserier og arrestasjoner. Det regnes som startskuddet for den moderne homokampen, der skeive av alle kategorier har rettet ryggen og stått fram i stolthet over den de er. Svært mye er vunnet i tiårene vi har lagt bak oss. Et overveldende flertall av befolkningen har positive holdninger til lesbiske og homofile. Det er urovekkende at det er en liten økning i negative holdninger til transpersoner, men over 80 prosent er positive eller nøytrale.

Ukloke anklager

Det er viktig og gledelig at regjeringen forrige uke varslet et historisk forbud mot handel med Israels folkerettsstridige bosettinger. De ulovlige bosettingene på palestinsk jord huser over 600.000 bosettere, etter år med politisk drevet ekspansjon. At Norge vedtar et slikt forbud, sender et sterkt signal og vil kunne inspirere andre land til å følge etter. Mens det er grunn til å feire vedtaket, gir reaksjonene fra Israels støttespillere i Norge grunn til bekymring. Klarest i kritikken blant stortingspartiene er Fremskrittspartiet, som mener det er feil med forbud siden Israel er «Midtøstens eneste demokrati». Det er kuriøs argumentasjon.

Ap bør si nei

En av betydningene av ordet forlik er enighet. Skattekommisjonens rapport, som ble overlevert regjeringen i går, er ment å danne grunnlag for et bredt forlik i Stortinget. Likevel er noe av det mest iøynefallende de store uenighetene den avdekker. Utredningen har fått navnet «Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem», men det er nok snarere snakk om veier. For ulikt en ordinær NOU er Skattekommisjonen rapport pepret med uenighet. Til og med de såkalte ekspertmedlemmene, personer oppnevnt på faglig grunnlag og ikke av partiene, er rykende uenige.