Leder

Ytre høyres fiendebilde

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen?

«Ytre høyres omtale av mediene siver inn i hele samfunnet.»

På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver. De følelsesladde innleggene hopper over et sentralt spørsmål: Hvorfor skulle medier og politi holde tilbake slik informasjon?

Ytre høyres måte å omtale mediene på er i ferd med å sive inn i hele samfunnet. Konsekvensen er undergraving av noen av de få offentlige arenaene som ikke er eid og styrt av Maga-bevegelsens allierte tek-milliardærer. Norske medier har selvsagt både slagsider og mangler, men håpet er at bredden av publikasjoner til sammen kan tilføre offentligheten ulike perspektiver og vesentlig informasjon. En levende debatt om vinkling og valg av temaer, begreper og kilder hører med i et sunt ordskifte. Den intensiverte hakkingen på medier per se er det vanskelig å se at andre enn ytre høyre tjener på.

Leder

Nyori­en­tering

Det går tiår der ingenting skjer, og det går uker der hele tiår skjer. Sitatet, som tilskrives Vladimir Lenin, er såpass treffende for tida vi lever i, at til og med Høyre-leder Ine Eriksen Søreide nå har begynt å sitere kommunisten. Europa preges av geopolitisk uro, opprustning og krig, industrielle og økonomiske kriser. Dette setter også klimapolitikken under hardt press. Mange ble overrasket da Tysklands forbundskansler Friedrich Merz tidligere i februar kritiserte en av grunnpilarene i EUs klimapolitikk, nemlig kvotemarkedet. Han fikk støtte av Frankrike og Italia, som er kritiske til at EUs såkalte «grønne giv» svekker konkurransekrafta på kontinentet. Nå pågår en dragkamp om hvilken retning EUs grønne politikk skal ta framover. Også i Norge skjer det ting.

En farlig kampanje

Den britiske avisa The Guardian publiserte denne uka et intervju med to av dommerne i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag som for tida sanksjoneres av USA. Donald Trump har siden han overtok presidentembetet for litt over et år siden systematisk arbeidet for å svekke domstolen, etter at den utstedte arrestordre på israelske ledere for krigsforbrytelser under den siste Gaza-krigen. Til nå har USA sanksjonert elleve ansatte ved domstolen, inkludert sjefaktor og åtte dommere. Blant dem er kanadiske Kimberly Post. Hun har tidligere jobbet med FNs sanksjonsprogram, men ble likevel overrasket over hvor omfattende sanksjonene var. Hun mistet alle kredittkort, uansett hvor de var utstedt.

Etnisk rensing

I en kronikk i avisa Haaretz skriver Israels tidligere statsminister Ehud Olmert en kronikk med tittelen: «En bosetterdrevet kampanje for å etnisk rense palestinere er i gang på Vestbredden. Israels sikkerhetsapparat er medskyldig.» Olmert har også tidligere kritisert israelske myndigheter. For snart et år siden rykket han ut i samme avis og mente at Israels krig på Gaza var krigsforbrytelser. Nå retter han blikket mot Vestbredden, hvor militser av unge israelere herjer med palestinske innbyggere. De brenner oliventrær, forstyrrer landbruket, banker opp folk og tenner på boliger – alt uten inngripen fra israelsk politi, etterretning eller jødiske innbyggere. «I en stat som fungerer som den skal (og Israel har ikke vært en velfungerende stat på flere år), ville politiet, statsadvokatembetet, domstolene, regjeringen, statsministeren og presidenten ha stilt seg imot disse opprørerne», skriver Olmert. I stedet ser han det motsatte: en blanding av stille støtte og aktiv heiing.