Leder

Ytre høyres fiendebilde

Mari Skurdal

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen?

«Ytre høyres omtale av mediene siver inn i hele samfunnet.»

På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver. De følelsesladde innleggene hopper over et sentralt spørsmål: Hvorfor skulle medier og politi holde tilbake slik informasjon?

Ytre høyres måte å omtale mediene på er i ferd med å sive inn i hele samfunnet. Konsekvensen er undergraving av noen av de få offentlige arenaene som ikke er eid og styrt av Maga-bevegelsens allierte tek-milliardærer. Norske medier har selvsagt både slagsider og mangler, men håpet er at bredden av publikasjoner til sammen kan tilføre offentligheten ulike perspektiver og vesentlig informasjon. En levende debatt om vinkling og valg av temaer, begreper og kilder hører med i et sunt ordskifte. Den intensiverte hakkingen på medier per se er det vanskelig å se at andre enn ytre høyre tjener på.

Leder

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Ole Øyvind Sand Holth

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.

Mari Skurdal

Dypstaten

Stortinget vedtok i 2022 nye retningslinjer for godtgjørelse av ledere i statens selskaper. Målet til daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var å gå fra prat til handling i møte med eskalerende lederlønninger i statlige selskaper. Rammen for bonuser ble senket fra maks 50 prosent av fastlønna til 25, og det skulle ikke være noen automatikk i at styrene kompenserte lavere bonus med høyere fastlønn. Dessuten skulle toppledernes lønnsjusteringer ikke være høyere enn for andre ansatte – ikke bare i prosent, men i kroner. Avvik må begrunnes særskilt, var beskjeden fra Norges nasjonalforsamling. Hvordan har det gått? Styrene i selskaper som er hel- eller deleid av staten, gjør åpenbart akkurat som de vil. Slik sett fungerer de som en dypstat, i ordets mest konkrete betydning: et nettverk som opptrer som en stat i staten, og i strid med de statlige myndigheters ønske.

Mari Skurdal