Leder

Ytre høyres fiendebilde

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen?

«Ytre høyres omtale av mediene siver inn i hele samfunnet.»

På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver. De følelsesladde innleggene hopper over et sentralt spørsmål: Hvorfor skulle medier og politi holde tilbake slik informasjon?

Ytre høyres måte å omtale mediene på er i ferd med å sive inn i hele samfunnet. Konsekvensen er undergraving av noen av de få offentlige arenaene som ikke er eid og styrt av Maga-bevegelsens allierte tek-milliardærer. Norske medier har selvsagt både slagsider og mangler, men håpet er at bredden av publikasjoner til sammen kan tilføre offentligheten ulike perspektiver og vesentlig informasjon. En levende debatt om vinkling og valg av temaer, begreper og kilder hører med i et sunt ordskifte. Den intensiverte hakkingen på medier per se er det vanskelig å se at andre enn ytre høyre tjener på.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.