Leder

Ytre høyres fiendebilde

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen?

«Ytre høyres omtale av mediene siver inn i hele samfunnet.»

På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver. De følelsesladde innleggene hopper over et sentralt spørsmål: Hvorfor skulle medier og politi holde tilbake slik informasjon?

Ytre høyres måte å omtale mediene på er i ferd med å sive inn i hele samfunnet. Konsekvensen er undergraving av noen av de få offentlige arenaene som ikke er eid og styrt av Maga-bevegelsens allierte tek-milliardærer. Norske medier har selvsagt både slagsider og mangler, men håpet er at bredden av publikasjoner til sammen kan tilføre offentligheten ulike perspektiver og vesentlig informasjon. En levende debatt om vinkling og valg av temaer, begreper og kilder hører med i et sunt ordskifte. Den intensiverte hakkingen på medier per se er det vanskelig å se at andre enn ytre høyre tjener på.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.