Leder

Europeisk elektrosjokk

Mari Skurdal

Den franske presidenten Emmanuel Macron kaller Donald Trumps tilbakekomst som president for et elektrosjokk. Det er ingen dårlig diagnose. Europeiske statsledere har vent seg til å tenke at det transatlantiske samarbeidet vil forbli godt nærmest uansett hva, men er nå rystet i sine grunnvoller. Hva er Nato-alliansen verdt, om USA truer med å ta Grønland? Er samarbeid i det hele tatt riktig ord, når Trump forhandler om Ukrainas framtid med okkupanten Russland uten at ukrainere eller europeere blir konsultert? Grunnlaget for etterkrigstidas transatlantiske allianse har vært USAs militære og økonomiske dominans. Amerikanerne har bestemt det meste. Øvrige Nato-land har likevel følt de har noe å si. Nå river Trump bort duken som har dekket over maktforholdene. I Nato er USA herren og de øvrige allierte vasaller.

«Sikkerhets­garantien fra USA har aldri vært gratis.»

Et elektrosjokk trenger ikke ta livet av deg. Det kan hjelpe deg å få tilbake normal hjerterytme. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hva Trump-administrasjonen vil foreta seg, men noe står klart: Natos sikkerhetsgarantier gjelder ikke lenger. Dessuten støtter Trumps folk konsekvent likesinnede politiske grupperinger i Europa. Det betyr at europeiske land må ta ansvar for egen sikkerhet. Og det betyr at USA kan blande seg inn i europeisk politikk på nye måter framover. Under sikkerhetskonferansen i München holdt USAs visepresident J.D. Vance en konfronterende tale hvor han sa Europas indre fiender bekymret ham mer enn Russland og Kina. Et av problemene han trakk fram var Tysklands såkalte brannmur mot ytre høyre, som holder Alternativ für Deutschland utenfor politisk makt. Hvor lur strategien er, kan man strides om, men det er likevel oppsiktsvekkende at USA blander seg så direkte inn i en allierts anliggende.

For Norges del er det bare å konstatere at interessepolitikken er tilbake på den internasjonale arenaen. Nye allianser må smis, og for Norges del nordisk samarbeid det mest naturlige. Sikkerhetsgarantien fra USA har uansett aldri vært gratis, men trukket Norge inn i kriger vi aldri burde deltatt i. Dem er det ingen grunn til å savne.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal