Leder

Europeisk elektrosjokk

Mari Skurdal

Den franske presidenten Emmanuel Macron kaller Donald Trumps tilbakekomst som president for et elektrosjokk. Det er ingen dårlig diagnose. Europeiske statsledere har vent seg til å tenke at det transatlantiske samarbeidet vil forbli godt nærmest uansett hva, men er nå rystet i sine grunnvoller. Hva er Nato-alliansen verdt, om USA truer med å ta Grønland? Er samarbeid i det hele tatt riktig ord, når Trump forhandler om Ukrainas framtid med okkupanten Russland uten at ukrainere eller europeere blir konsultert? Grunnlaget for etterkrigstidas transatlantiske allianse har vært USAs militære og økonomiske dominans. Amerikanerne har bestemt det meste. Øvrige Nato-land har likevel følt de har noe å si. Nå river Trump bort duken som har dekket over maktforholdene. I Nato er USA herren og de øvrige allierte vasaller.

«Sikkerhets­garantien fra USA har aldri vært gratis.»

Et elektrosjokk trenger ikke ta livet av deg. Det kan hjelpe deg å få tilbake normal hjerterytme. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hva Trump-administrasjonen vil foreta seg, men noe står klart: Natos sikkerhetsgarantier gjelder ikke lenger. Dessuten støtter Trumps folk konsekvent likesinnede politiske grupperinger i Europa. Det betyr at europeiske land må ta ansvar for egen sikkerhet. Og det betyr at USA kan blande seg inn i europeisk politikk på nye måter framover. Under sikkerhetskonferansen i München holdt USAs visepresident J.D. Vance en konfronterende tale hvor han sa Europas indre fiender bekymret ham mer enn Russland og Kina. Et av problemene han trakk fram var Tysklands såkalte brannmur mot ytre høyre, som holder Alternativ für Deutschland utenfor politisk makt. Hvor lur strategien er, kan man strides om, men det er likevel oppsiktsvekkende at USA blander seg så direkte inn i en allierts anliggende.

For Norges del er det bare å konstatere at interessepolitikken er tilbake på den internasjonale arenaen. Nye allianser må smis, og for Norges del nordisk samarbeid det mest naturlige. Sikkerhetsgarantien fra USA har uansett aldri vært gratis, men trukket Norge inn i kriger vi aldri burde deltatt i. Dem er det ingen grunn til å savne.

Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Bjørgulv Braanen

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.

Mari Skurdal