Leder

Europeisk elektrosjokk

Mari Skurdal

Den franske presidenten Emmanuel Macron kaller Donald Trumps tilbakekomst som president for et elektrosjokk. Det er ingen dårlig diagnose. Europeiske statsledere har vent seg til å tenke at det transatlantiske samarbeidet vil forbli godt nærmest uansett hva, men er nå rystet i sine grunnvoller. Hva er Nato-alliansen verdt, om USA truer med å ta Grønland? Er samarbeid i det hele tatt riktig ord, når Trump forhandler om Ukrainas framtid med okkupanten Russland uten at ukrainere eller europeere blir konsultert? Grunnlaget for etterkrigstidas transatlantiske allianse har vært USAs militære og økonomiske dominans. Amerikanerne har bestemt det meste. Øvrige Nato-land har likevel følt de har noe å si. Nå river Trump bort duken som har dekket over maktforholdene. I Nato er USA herren og de øvrige allierte vasaller.

«Sikkerhets­garantien fra USA har aldri vært gratis.»

Et elektrosjokk trenger ikke ta livet av deg. Det kan hjelpe deg å få tilbake normal hjerterytme. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hva Trump-administrasjonen vil foreta seg, men noe står klart: Natos sikkerhetsgarantier gjelder ikke lenger. Dessuten støtter Trumps folk konsekvent likesinnede politiske grupperinger i Europa. Det betyr at europeiske land må ta ansvar for egen sikkerhet. Og det betyr at USA kan blande seg inn i europeisk politikk på nye måter framover. Under sikkerhetskonferansen i München holdt USAs visepresident J.D. Vance en konfronterende tale hvor han sa Europas indre fiender bekymret ham mer enn Russland og Kina. Et av problemene han trakk fram var Tysklands såkalte brannmur mot ytre høyre, som holder Alternativ für Deutschland utenfor politisk makt. Hvor lur strategien er, kan man strides om, men det er likevel oppsiktsvekkende at USA blander seg så direkte inn i en allierts anliggende.

For Norges del er det bare å konstatere at interessepolitikken er tilbake på den internasjonale arenaen. Nye allianser må smis, og for Norges del nordisk samarbeid det mest naturlige. Sikkerhetsgarantien fra USA har uansett aldri vært gratis, men trukket Norge inn i kriger vi aldri burde deltatt i. Dem er det ingen grunn til å savne.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

Anna Krokene

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Mari Skurdal

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Mari Skurdal