Leder

Europeisk elektrosjokk

Mari Skurdal

Den franske presidenten Emmanuel Macron kaller Donald Trumps tilbakekomst som president for et elektrosjokk. Det er ingen dårlig diagnose. Europeiske statsledere har vent seg til å tenke at det transatlantiske samarbeidet vil forbli godt nærmest uansett hva, men er nå rystet i sine grunnvoller. Hva er Nato-alliansen verdt, om USA truer med å ta Grønland? Er samarbeid i det hele tatt riktig ord, når Trump forhandler om Ukrainas framtid med okkupanten Russland uten at ukrainere eller europeere blir konsultert? Grunnlaget for etterkrigstidas transatlantiske allianse har vært USAs militære og økonomiske dominans. Amerikanerne har bestemt det meste. Øvrige Nato-land har likevel følt de har noe å si. Nå river Trump bort duken som har dekket over maktforholdene. I Nato er USA herren og de øvrige allierte vasaller.

«Sikkerhets­garantien fra USA har aldri vært gratis.»

Et elektrosjokk trenger ikke ta livet av deg. Det kan hjelpe deg å få tilbake normal hjerterytme. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hva Trump-administrasjonen vil foreta seg, men noe står klart: Natos sikkerhetsgarantier gjelder ikke lenger. Dessuten støtter Trumps folk konsekvent likesinnede politiske grupperinger i Europa. Det betyr at europeiske land må ta ansvar for egen sikkerhet. Og det betyr at USA kan blande seg inn i europeisk politikk på nye måter framover. Under sikkerhetskonferansen i München holdt USAs visepresident J.D. Vance en konfronterende tale hvor han sa Europas indre fiender bekymret ham mer enn Russland og Kina. Et av problemene han trakk fram var Tysklands såkalte brannmur mot ytre høyre, som holder Alternativ für Deutschland utenfor politisk makt. Hvor lur strategien er, kan man strides om, men det er likevel oppsiktsvekkende at USA blander seg så direkte inn i en allierts anliggende.

For Norges del er det bare å konstatere at interessepolitikken er tilbake på den internasjonale arenaen. Nye allianser må smis, og for Norges del nordisk samarbeid det mest naturlige. Sikkerhetsgarantien fra USA har uansett aldri vært gratis, men trukket Norge inn i kriger vi aldri burde deltatt i. Dem er det ingen grunn til å savne.

Leder

KI-krigen

Slik Golfkrigen i 1991 var den første tv-krigen, er det pågående angrepet på Iran den første KI-krigen. USA og Israel bruker kunstig intelligens til å samle etterretningsinformasjon, velge ut angrepsmål og planlegge bombetokter. Bare i løpet av krigens første tolv timer skal amerikanerne ha lyktes med å treffe nesten 900 iranske mål. Dét hadde ifølge The Guardian ikke vært mulig uten det Palantir-utviklede systemet Maven, som er integrert med Anthropics språkmodell Claude. Teknologien «forkorter drapskjeden», som det heter på militærsk; den plukker ut mål mange ganger raskere enn mennesker kan. Ulempen er at KI-verktøyene innimellom tar feil – slik de etter alt å dømme gjorde da en iransk jenteskole ble bombet forrige helg.

Bendik Wold

God 8. mars!

Den som tror kvinnesak tilhører fortida, kan ikke ha fulgt særlig godt med på nyhetene det siste året. Sak etter sak viser at misbruk og vold fortsatt er del av mange kvinners liv. Epstein-dokumentene avdekket at menn med penger og prominente posisjoner enten deltok i utnyttelse av unge kvinner eller aksepterte det glatt. Dokumentene viser også noe annet: at uformelle nettverk av menn hjelper hverandre til makt, posisjoner og penger. Kvinnebevegelsen kjempet i sin tid fram demokrati og stemmerett. Samtidig undergraver grupper av mektige menn i det skjulte demokratiske beslutningsorganer til fordel for egen makt og innflytelse, en vennetjeneste etter en annen.

Mari Skurdal

Vi må si nei til atomvåpen!

«Ja til atomvåpen» var tittelen på onsdagens lederartikkel i Norges største avis, VG. Dit har vi altså kommet, bare litt over ett år etter at den japanske organisasjonen Nihon Hidankyo fikk Fredsprisen for sitt arbeid for å forby atomvåpen. For før Norge tildelte Nobels fredspris til en kandidat som ivret for regimeendringskrig, så var det ikke så sjelden at den ble gitt til mennesker og organisasjoner som arbeidet for fred og nedrusting. Mange av dem jobbet for nedbygging, kontroll med og forbud mot nettopp atomvåpen, som Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen (Ican), Pugwash-bevegelsen, Leger mot atomkrig og Det internasjonale atomenergibyrået. Årsaken til at folk over hele kloden arbeider for å hindre atomopprustning og forby atomvåpen, er at disse våpnene utsletter hele befolkninger og legger jorda øde. Vi har skapt et våpen som kan bidra til vår egen utslettelse. De to amerikanske atombombene mot de japanske byene Hiroshima og Nagasaki drepte 120.000 mennesker.

Mari Skurdal