Leder

Europeisk elektrosjokk

Mari Skurdal

Den franske presidenten Emmanuel Macron kaller Donald Trumps tilbakekomst som president for et elektrosjokk. Det er ingen dårlig diagnose. Europeiske statsledere har vent seg til å tenke at det transatlantiske samarbeidet vil forbli godt nærmest uansett hva, men er nå rystet i sine grunnvoller. Hva er Nato-alliansen verdt, om USA truer med å ta Grønland? Er samarbeid i det hele tatt riktig ord, når Trump forhandler om Ukrainas framtid med okkupanten Russland uten at ukrainere eller europeere blir konsultert? Grunnlaget for etterkrigstidas transatlantiske allianse har vært USAs militære og økonomiske dominans. Amerikanerne har bestemt det meste. Øvrige Nato-land har likevel følt de har noe å si. Nå river Trump bort duken som har dekket over maktforholdene. I Nato er USA herren og de øvrige allierte vasaller.

«Sikkerhets­garantien fra USA har aldri vært gratis.»

Et elektrosjokk trenger ikke ta livet av deg. Det kan hjelpe deg å få tilbake normal hjerterytme. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hva Trump-administrasjonen vil foreta seg, men noe står klart: Natos sikkerhetsgarantier gjelder ikke lenger. Dessuten støtter Trumps folk konsekvent likesinnede politiske grupperinger i Europa. Det betyr at europeiske land må ta ansvar for egen sikkerhet. Og det betyr at USA kan blande seg inn i europeisk politikk på nye måter framover. Under sikkerhetskonferansen i München holdt USAs visepresident J.D. Vance en konfronterende tale hvor han sa Europas indre fiender bekymret ham mer enn Russland og Kina. Et av problemene han trakk fram var Tysklands såkalte brannmur mot ytre høyre, som holder Alternativ für Deutschland utenfor politisk makt. Hvor lur strategien er, kan man strides om, men det er likevel oppsiktsvekkende at USA blander seg så direkte inn i en allierts anliggende.

For Norges del er det bare å konstatere at interessepolitikken er tilbake på den internasjonale arenaen. Nye allianser må smis, og for Norges del nordisk samarbeid det mest naturlige. Sikkerhetsgarantien fra USA har uansett aldri vært gratis, men trukket Norge inn i kriger vi aldri burde deltatt i. Dem er det ingen grunn til å savne.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.

Mari Skurdal