Leder

Over hodet på ukrainerne

Mari Skurdal

Et halvt år før andre verdenskrig var over, møttes Sovjetunionens leder Josef Stalin og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Moskva og delte Europa mellom seg. På et stykke papir, angivelig en serviett, noterte Churchill ned at Sovjet skulle få 90 prosent innflytelse i Romania, mens vestlige land fikk tilsvarende i Hellas. Ungarn, Jugoslavia og Bulgaria delte stormaktene noe jevnere mellom seg. Målet var å etablere en sikkerhetsorden i Europa når krigen var over. Churchill kalte avtalen «naughty», fordi den ble inngått over hodene på berørte land. Den såkalte prosentavtalen sementerte sovjetisk innflytelse i Øst-Europa. Når den årlige sikkerhetskonferansen i München starter i dag, ryster en liknende stormaktsavtale europeiske statsledere. USAs og Russlands presidenter har snakket sammen på telefon og blitt enige om å møtes for å lage en fredsavtale i Ukraina så raskt som mulig.

«Trumps fredsavtale kan bli det Ukraina og Europa har fryktet.»

Verken ukrainske myndigheter, EU eller europeiske statsledere er tiltenkt noen rolle i forhandlingene. Og allerede før Donald Trump og Vladimir Putin setter seg ned sammen i Saudi-Arabia, er spørsmålet om et ukrainsk Nato-medlemskap ryddet av veien. USA mener Ukraina bare må si farvel til områder Russland tilranet seg tidlig i krigen, herunder Krim. I tillegg sier forsvarsminister Pete Hegseth at USA ikke vil håndheve av avtalen; det må Europa stå for selv. I Russland feires planen som en seier. Landet har hevdet at målet med krigen er å hindre et ukrainsk Nato-medlemskap, og nå får russerne gjennomslag før samtalene i det hele tatt er i gang. På spørsmål om ikke Ukraina bør ha en rolle, svarte Trump at det var «et interessant spørsmål» og indikerte at president Volodymyr Zelenskyj uansett snart kan være ute av politikken.

Donald Trumps fredsavtale kan bli akkurat det Ukraina og Europa har fryktet: en inngått over hodene på ukrainere og som igjen sementerer en russisk interessesfære i Europa. «Vi kan ikke akseptere det, som et uavhengig land, avtaler inngått uten oss», sa Zelenskyj i går. Det har han helt rett i. Spørsmålet er om USA bryr seg om hva han sier.

Leder

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal

Hengemyr

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser. En ytterligere utfordring for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse. Tidligere kriger USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11.

Bjørgulv Braanen