Leder

Over hodet på ukrainerne

Mari Skurdal

Et halvt år før andre verdenskrig var over, møttes Sovjetunionens leder Josef Stalin og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Moskva og delte Europa mellom seg. På et stykke papir, angivelig en serviett, noterte Churchill ned at Sovjet skulle få 90 prosent innflytelse i Romania, mens vestlige land fikk tilsvarende i Hellas. Ungarn, Jugoslavia og Bulgaria delte stormaktene noe jevnere mellom seg. Målet var å etablere en sikkerhetsorden i Europa når krigen var over. Churchill kalte avtalen «naughty», fordi den ble inngått over hodene på berørte land. Den såkalte prosentavtalen sementerte sovjetisk innflytelse i Øst-Europa. Når den årlige sikkerhetskonferansen i München starter i dag, ryster en liknende stormaktsavtale europeiske statsledere. USAs og Russlands presidenter har snakket sammen på telefon og blitt enige om å møtes for å lage en fredsavtale i Ukraina så raskt som mulig.

«Trumps fredsavtale kan bli det Ukraina og Europa har fryktet.»

Verken ukrainske myndigheter, EU eller europeiske statsledere er tiltenkt noen rolle i forhandlingene. Og allerede før Donald Trump og Vladimir Putin setter seg ned sammen i Saudi-Arabia, er spørsmålet om et ukrainsk Nato-medlemskap ryddet av veien. USA mener Ukraina bare må si farvel til områder Russland tilranet seg tidlig i krigen, herunder Krim. I tillegg sier forsvarsminister Pete Hegseth at USA ikke vil håndheve av avtalen; det må Europa stå for selv. I Russland feires planen som en seier. Landet har hevdet at målet med krigen er å hindre et ukrainsk Nato-medlemskap, og nå får russerne gjennomslag før samtalene i det hele tatt er i gang. På spørsmål om ikke Ukraina bør ha en rolle, svarte Trump at det var «et interessant spørsmål» og indikerte at president Volodymyr Zelenskyj uansett snart kan være ute av politikken.

Donald Trumps fredsavtale kan bli akkurat det Ukraina og Europa har fryktet: en inngått over hodene på ukrainere og som igjen sementerer en russisk interessesfære i Europa. «Vi kan ikke akseptere det, som et uavhengig land, avtaler inngått uten oss», sa Zelenskyj i går. Det har han helt rett i. Spørsmålet er om USA bryr seg om hva han sier.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal