Leder

Over hodet på ukrainerne

Mari Skurdal

Et halvt år før andre verdenskrig var over, møttes Sovjetunionens leder Josef Stalin og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Moskva og delte Europa mellom seg. På et stykke papir, angivelig en serviett, noterte Churchill ned at Sovjet skulle få 90 prosent innflytelse i Romania, mens vestlige land fikk tilsvarende i Hellas. Ungarn, Jugoslavia og Bulgaria delte stormaktene noe jevnere mellom seg. Målet var å etablere en sikkerhetsorden i Europa når krigen var over. Churchill kalte avtalen «naughty», fordi den ble inngått over hodene på berørte land. Den såkalte prosentavtalen sementerte sovjetisk innflytelse i Øst-Europa. Når den årlige sikkerhetskonferansen i München starter i dag, ryster en liknende stormaktsavtale europeiske statsledere. USAs og Russlands presidenter har snakket sammen på telefon og blitt enige om å møtes for å lage en fredsavtale i Ukraina så raskt som mulig.

«Trumps fredsavtale kan bli det Ukraina og Europa har fryktet.»

Verken ukrainske myndigheter, EU eller europeiske statsledere er tiltenkt noen rolle i forhandlingene. Og allerede før Donald Trump og Vladimir Putin setter seg ned sammen i Saudi-Arabia, er spørsmålet om et ukrainsk Nato-medlemskap ryddet av veien. USA mener Ukraina bare må si farvel til områder Russland tilranet seg tidlig i krigen, herunder Krim. I tillegg sier forsvarsminister Pete Hegseth at USA ikke vil håndheve av avtalen; det må Europa stå for selv. I Russland feires planen som en seier. Landet har hevdet at målet med krigen er å hindre et ukrainsk Nato-medlemskap, og nå får russerne gjennomslag før samtalene i det hele tatt er i gang. På spørsmål om ikke Ukraina bør ha en rolle, svarte Trump at det var «et interessant spørsmål» og indikerte at president Volodymyr Zelenskyj uansett snart kan være ute av politikken.

Donald Trumps fredsavtale kan bli akkurat det Ukraina og Europa har fryktet: en inngått over hodene på ukrainere og som igjen sementerer en russisk interessesfære i Europa. «Vi kan ikke akseptere det, som et uavhengig land, avtaler inngått uten oss», sa Zelenskyj i går. Det har han helt rett i. Spørsmålet er om USA bryr seg om hva han sier.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal