Leder

Over hodet på ukrainerne

Mari Skurdal

Et halvt år før andre verdenskrig var over, møttes Sovjetunionens leder Josef Stalin og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Moskva og delte Europa mellom seg. På et stykke papir, angivelig en serviett, noterte Churchill ned at Sovjet skulle få 90 prosent innflytelse i Romania, mens vestlige land fikk tilsvarende i Hellas. Ungarn, Jugoslavia og Bulgaria delte stormaktene noe jevnere mellom seg. Målet var å etablere en sikkerhetsorden i Europa når krigen var over. Churchill kalte avtalen «naughty», fordi den ble inngått over hodene på berørte land. Den såkalte prosentavtalen sementerte sovjetisk innflytelse i Øst-Europa. Når den årlige sikkerhetskonferansen i München starter i dag, ryster en liknende stormaktsavtale europeiske statsledere. USAs og Russlands presidenter har snakket sammen på telefon og blitt enige om å møtes for å lage en fredsavtale i Ukraina så raskt som mulig.

«Trumps fredsavtale kan bli det Ukraina og Europa har fryktet.»

Verken ukrainske myndigheter, EU eller europeiske statsledere er tiltenkt noen rolle i forhandlingene. Og allerede før Donald Trump og Vladimir Putin setter seg ned sammen i Saudi-Arabia, er spørsmålet om et ukrainsk Nato-medlemskap ryddet av veien. USA mener Ukraina bare må si farvel til områder Russland tilranet seg tidlig i krigen, herunder Krim. I tillegg sier forsvarsminister Pete Hegseth at USA ikke vil håndheve av avtalen; det må Europa stå for selv. I Russland feires planen som en seier. Landet har hevdet at målet med krigen er å hindre et ukrainsk Nato-medlemskap, og nå får russerne gjennomslag før samtalene i det hele tatt er i gang. På spørsmål om ikke Ukraina bør ha en rolle, svarte Trump at det var «et interessant spørsmål» og indikerte at president Volodymyr Zelenskyj uansett snart kan være ute av politikken.

Donald Trumps fredsavtale kan bli akkurat det Ukraina og Europa har fryktet: en inngått over hodene på ukrainere og som igjen sementerer en russisk interessesfære i Europa. «Vi kan ikke akseptere det, som et uavhengig land, avtaler inngått uten oss», sa Zelenskyj i går. Det har han helt rett i. Spørsmålet er om USA bryr seg om hva han sier.

Leder

Det er viljen det står på

Under sitt besøk i Saudi-Arabia i forrige uke kom USAs president Donald Trump med en oppsiktsvekkende kritikk av sine forgjengeres utenrikspolitikk i Midtøsten. I en tale som først og fremst framsto som en eneste lang kjærlighetserklæring til verten, kronprins Mohmad bin Salman, kontrasterte Trump de glitrende skyskraperne i Riyadh med den miseren USA hadde etterlatt seg i blant annet Kabul og Bagdad, og som han mente skyldtes nykonservative «nasjonsbyggere» som «ødela langt flere nasjoner enn de bygget» og «intervenerte i komplekse samfunn som de ikke engang forsto selv». Denne kritikken er berettiget. Det har også fått myeoppmerksomhet at Trump ikke la turen om Israel på sitt Midtøsten-besøk, og at han den siste tida har gjort en rekke framstøt som bryter med Israels uttalte interesser i regionen. Det gjelder både de pågående forhandlingene med Iran om en ny atomavtale, og ikke minst beslutningen om å oppheve sanksjonene mot Syria, som Trump i sin tale i Riyadh innrømmet at hadde vært «brutale» og «kvestende» for sivilbefolkningen. Philip Gordon, utenrikspolitisk rådgiver for Kamala Harris, skriver i Financial Times at hans parti Demokratene har mye å lære av Trumps vilje til å «utfordre etablerte sannheter og overstige politiske barrierer i sin streben etter utenrikspolitiske mål» i Midtøsten. Gordon har rett i at Trump med sin vilje til å bryte med konvensjonene åpenbarer et handlingsrom også andre politikere med fordel kunne benyttet seg mer av. Desto mer rammende er det at Trump fortsetter å levere våpnene og den diplomatiske oppbakkingen som muliggjør Israels etniske rensing av Gaza.

Ole Øyvind Sand Holth

Gratulerer med dagen!

På dagens forside står nylig avgått LO-leder Peggy Hessen Følsvik foran graven til LO-toppene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henrettet av nazistene under krigen. Da krigen var over, ble levningene deres flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo sentrum. Ideen om samle gravene til Norges betydeligste kvinner og menn dukket opp i 1903, og maleren Hans Gude var den første som ble gravlagt i Æreslunden. Siden ble også dramatikeren Henrik Ibsen stedt til hvile her, i en storslått familiegrav. I 1925 ble kista til Rikard Nordraak, som komponerte melodien til Norges nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet», hentet hjem fra Berlin og plassert like ved graven til forfatteren bak teksten, dikterhøvdingen og politikeren Bjørnstjerne Bjørnson. Rundt en liten kolle finner du gravene til kunstnerne Christian og Oda Krohg, Erik Werenskiold og Edvard Munch og skuespillerinnen Johanne Dybwad, som har gitt navn til plassen foran Nationaltheatret.

Mari Skurdal

Klima­til­tak: skatt de rike

Ulikheten i verden har gått amok. Det samme kan vi si om klimaet. Menneskeskapte utslipp er i ferd med å forandre forholdene på jorda så dramatisk at deler av planeten er i ferd med å bli ulevelig for dyr, planter og mennesker. Menneskeskapt sier vi, men realiteten er at noen mennesker slipper ut mer enn andre. Ulikhetskrisa og klimakrisa henger nemlig tett sammen, og nylig utkom en forskningsrapport som viser omfanget. Forskere tilknyttet sveitsiske ETH Zürich har tallfestet hvordan konsentrert privat rikdom medvirker til ekstreme klimahendelser, og NTB gjengir de viktigste funnene.

Mari Skurdal