Leder

Over hodet på ukrainerne

Mari Skurdal

Et halvt år før andre verdenskrig var over, møttes Sovjetunionens leder Josef Stalin og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Moskva og delte Europa mellom seg. På et stykke papir, angivelig en serviett, noterte Churchill ned at Sovjet skulle få 90 prosent innflytelse i Romania, mens vestlige land fikk tilsvarende i Hellas. Ungarn, Jugoslavia og Bulgaria delte stormaktene noe jevnere mellom seg. Målet var å etablere en sikkerhetsorden i Europa når krigen var over. Churchill kalte avtalen «naughty», fordi den ble inngått over hodene på berørte land. Den såkalte prosentavtalen sementerte sovjetisk innflytelse i Øst-Europa. Når den årlige sikkerhetskonferansen i München starter i dag, ryster en liknende stormaktsavtale europeiske statsledere. USAs og Russlands presidenter har snakket sammen på telefon og blitt enige om å møtes for å lage en fredsavtale i Ukraina så raskt som mulig.

«Trumps fredsavtale kan bli det Ukraina og Europa har fryktet.»

Verken ukrainske myndigheter, EU eller europeiske statsledere er tiltenkt noen rolle i forhandlingene. Og allerede før Donald Trump og Vladimir Putin setter seg ned sammen i Saudi-Arabia, er spørsmålet om et ukrainsk Nato-medlemskap ryddet av veien. USA mener Ukraina bare må si farvel til områder Russland tilranet seg tidlig i krigen, herunder Krim. I tillegg sier forsvarsminister Pete Hegseth at USA ikke vil håndheve av avtalen; det må Europa stå for selv. I Russland feires planen som en seier. Landet har hevdet at målet med krigen er å hindre et ukrainsk Nato-medlemskap, og nå får russerne gjennomslag før samtalene i det hele tatt er i gang. På spørsmål om ikke Ukraina bør ha en rolle, svarte Trump at det var «et interessant spørsmål» og indikerte at president Volodymyr Zelenskyj uansett snart kan være ute av politikken.

Donald Trumps fredsavtale kan bli akkurat det Ukraina og Europa har fryktet: en inngått over hodene på ukrainere og som igjen sementerer en russisk interessesfære i Europa. «Vi kan ikke akseptere det, som et uavhengig land, avtaler inngått uten oss», sa Zelenskyj i går. Det har han helt rett i. Spørsmålet er om USA bryr seg om hva han sier.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen