Leder

En viktig dom

På tampen av 2024 kom Høyesterett med en viktig avklaring. Som følge av den får tre ansatte i Recoveryakademiet etterbetalt flere millioner kroner. Over år har de utført arbeid som selvstendige oppdragstakere for omsorgsselskapet. Som selvstendige har de selv måttet spare til pensjon, forsikringer, feriepenger og sjukepenger. Partene ble tidlig enige om at de tre var feilklassifisert som oppdragstakere, og at de i realiteten var arbeidstakere. Spørsmålet det har vært uenighet om, er hva denne feilklassifiseringen utgjør i kroner og øre.

«Det skal straffe seg å organisere seg vekk fra arbeidsgiver­ansvaret.»

Recoveryakademiet mente at etterbetalingen skulle ta utgangspunkt i hva de ville fått betalt hvis de var ansatt. Da ville timelønna vært lavere enn betalingen de fikk for å utføre oppdraget som selvstendig innleid. Derfor mente selskapet at differansen skulle trekkes fra i etterbetalingen. Fagforbundet, som representerte arbeidstakerne, mente på sin side at tillegg og feriepenger skulle beregnes uten å ta hensyn til at betalingen de tidligere hadde fått, var høyere enn timelønna. Flertallet i Høyesterett ga arbeidstakersida medhold. I tillegg argumenterte Recoveryakademiet for at deler av feriepengekravet var forelda. Her har Høyesterett fjernet all tvil. Dommen slår fast at foreldelsesfristen på tre år ikke gjelder, og at manglende utbetaling av feriepenger overføres fra år til år. For de tre omsorgsarbeiderne betyr dette at de får tilbakebetalt feriepenger for mer enn ti år. Dette er en gledelig seier. Det skal straffe seg å organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret.

Året vi nå har gått inn i, byr på stortingsvalg til høsten. Fremskrittspartiet har allerede varslet at det vil bli flere midlertidige ansettelser og mer bruk av vikarbyrå i norsk arbeidsliv hvis de kommer til makta. Ap/Sp-regjeringen har gjennomført viktige grep på arbeidslivsfeltet. Det skal ikke mer enn et valgnederlag til før noen av dem kan være en saga blott. Med det i bakhodet er det oppløftende å se at arbeidstakerne vinner fram i domstolene. Framover vil arbeidsgivere som feilklassifiserer sine ansatte måtte betale dyrt. Det skulle da også bare mangle.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.