Leder

Mediemakt på færre hender

Det norske ordet «konsern» har samme opphav som engelske «concern» – begge stammer fra concernere, middelalderlatin for å «blande (noe) sammen». På engelsk er det også et verb: to concern betyr å angå, vedrøre, men også bekymre – nesten synonymt med to worry. Det er leit at denne bibetydningen ikke finnes på norsk, for økt konsernmakt burde nettopp bekymre, særlig når utviklingen finner sted i feltet for det frie ord. Medietilsynets årlige rapport om det norske mediemangfoldet gir oss en urovekkende oppdatering på stoda: Nesten 90 prosent av driftsinntektene i avismarkedet kommer nå fra aviser eid av seks mediekonsern.

«Tre konsern kontrollerer 73 prosent av opplaget.»

Aller størst er Amedia, Schibsted og Polaris, som til sammen kontrollerer 73,1 prosent av avisopplaget – en økning fra 66,4 prosent i 2018. At andelen ikke er enda høyere, skyldes at Medietilsynet i den samme perioden har begynt å samle tall fra flere aviser. Særlig sterk er eierkonsentrasjonen i lokal- og regionalmarkedet, der Amedia kontrollerer 45,8 prosent av det samlede opplaget. Konsernet eier 106 aviser, men i realiteten er interessesfæren enda større, da ytterligere 18 titler er tilknyttet Amedia som «partneraviser». I dag kan denne utviklingen gå sin gang helt uten politisk inngripen; eierskapsbegrensningene i avismarkedet ble avviklet av Solberg-regjeringen i 2016, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke fulgt opp sitt eget valgløfte om å gjeninnføre dem.

I et nyttårsintervju med bransjeavisa Medier24 uttaler konsernsjef Siv Juvik Tveitnes i Schibsted Media at hun «forventer (…) flere eksempler på konsolidering i mediebransjen». Samme Tveitnes måtte før jul varsle sine ansatte om betydelige kutt og nedbemanninger i 2025. Redaksjonsklubbene svarte med å kreve at podkast-satsingen Podme – et millionsluk som finansieres over avisenes driftsbudsjetter – blir overtatt av eierstiftelsen Tinius. Forslaget ble kontant avvist. Eksempelet viser at tilknytning til et storselskap ikke bare er en «trygg havn» for avisene: Til syvende og sist er det redaksjonene som blir sittende igjen med regningen for konsernledelsens investeringseventyr i inn- og utland.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.