Leder

Mediemakt på færre hender

Det norske ordet «konsern» har samme opphav som engelske «concern» – begge stammer fra concernere, middelalderlatin for å «blande (noe) sammen». På engelsk er det også et verb: to concern betyr å angå, vedrøre, men også bekymre – nesten synonymt med to worry. Det er leit at denne bibetydningen ikke finnes på norsk, for økt konsernmakt burde nettopp bekymre, særlig når utviklingen finner sted i feltet for det frie ord. Medietilsynets årlige rapport om det norske mediemangfoldet gir oss en urovekkende oppdatering på stoda: Nesten 90 prosent av driftsinntektene i avismarkedet kommer nå fra aviser eid av seks mediekonsern.

«Tre konsern kontrollerer 73 prosent av opplaget.»

Aller størst er Amedia, Schibsted og Polaris, som til sammen kontrollerer 73,1 prosent av avisopplaget – en økning fra 66,4 prosent i 2018. At andelen ikke er enda høyere, skyldes at Medietilsynet i den samme perioden har begynt å samle tall fra flere aviser. Særlig sterk er eierkonsentrasjonen i lokal- og regionalmarkedet, der Amedia kontrollerer 45,8 prosent av det samlede opplaget. Konsernet eier 106 aviser, men i realiteten er interessesfæren enda større, da ytterligere 18 titler er tilknyttet Amedia som «partneraviser». I dag kan denne utviklingen gå sin gang helt uten politisk inngripen; eierskapsbegrensningene i avismarkedet ble avviklet av Solberg-regjeringen i 2016, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke fulgt opp sitt eget valgløfte om å gjeninnføre dem.

I et nyttårsintervju med bransjeavisa Medier24 uttaler konsernsjef Siv Juvik Tveitnes i Schibsted Media at hun «forventer (…) flere eksempler på konsolidering i mediebransjen». Samme Tveitnes måtte før jul varsle sine ansatte om betydelige kutt og nedbemanninger i 2025. Redaksjonsklubbene svarte med å kreve at podkast-satsingen Podme – et millionsluk som finansieres over avisenes driftsbudsjetter – blir overtatt av eierstiftelsen Tinius. Forslaget ble kontant avvist. Eksempelet viser at tilknytning til et storselskap ikke bare er en «trygg havn» for avisene: Til syvende og sist er det redaksjonene som blir sittende igjen med regningen for konsernledelsens investeringseventyr i inn- og utland.

Leder

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».