Leder

Mediemakt på færre hender

Det norske ordet «konsern» har samme opphav som engelske «concern» – begge stammer fra concernere, middelalderlatin for å «blande (noe) sammen». På engelsk er det også et verb: to concern betyr å angå, vedrøre, men også bekymre – nesten synonymt med to worry. Det er leit at denne bibetydningen ikke finnes på norsk, for økt konsernmakt burde nettopp bekymre, særlig når utviklingen finner sted i feltet for det frie ord. Medietilsynets årlige rapport om det norske mediemangfoldet gir oss en urovekkende oppdatering på stoda: Nesten 90 prosent av driftsinntektene i avismarkedet kommer nå fra aviser eid av seks mediekonsern.

«Tre konsern kontrollerer 73 prosent av opplaget.»

Aller størst er Amedia, Schibsted og Polaris, som til sammen kontrollerer 73,1 prosent av avisopplaget – en økning fra 66,4 prosent i 2018. At andelen ikke er enda høyere, skyldes at Medietilsynet i den samme perioden har begynt å samle tall fra flere aviser. Særlig sterk er eierkonsentrasjonen i lokal- og regionalmarkedet, der Amedia kontrollerer 45,8 prosent av det samlede opplaget. Konsernet eier 106 aviser, men i realiteten er interessesfæren enda større, da ytterligere 18 titler er tilknyttet Amedia som «partneraviser». I dag kan denne utviklingen gå sin gang helt uten politisk inngripen; eierskapsbegrensningene i avismarkedet ble avviklet av Solberg-regjeringen i 2016, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke fulgt opp sitt eget valgløfte om å gjeninnføre dem.

I et nyttårsintervju med bransjeavisa Medier24 uttaler konsernsjef Siv Juvik Tveitnes i Schibsted Media at hun «forventer (…) flere eksempler på konsolidering i mediebransjen». Samme Tveitnes måtte før jul varsle sine ansatte om betydelige kutt og nedbemanninger i 2025. Redaksjonsklubbene svarte med å kreve at podkast-satsingen Podme – et millionsluk som finansieres over avisenes driftsbudsjetter – blir overtatt av eierstiftelsen Tinius. Forslaget ble kontant avvist. Eksempelet viser at tilknytning til et storselskap ikke bare er en «trygg havn» for avisene: Til syvende og sist er det redaksjonene som blir sittende igjen med regningen for konsernledelsens investeringseventyr i inn- og utland.

Leder

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten».

Høyt spill om freds­pri­sen

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten.

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.