Det norske ordet «konsern» har samme opphav som engelske «concern» – begge stammer fra concernere, middelalderlatin for å «blande (noe) sammen». På engelsk er det også et verb: to concern betyr å angå, vedrøre, men også bekymre – nesten synonymt med to worry. Det er leit at denne bibetydningen ikke finnes på norsk, for økt konsernmakt burde nettopp bekymre, særlig når utviklingen finner sted i feltet for det frie ord. Medietilsynets årlige rapport om det norske mediemangfoldet gir oss en urovekkende oppdatering på stoda: Nesten 90 prosent av driftsinntektene i avismarkedet kommer nå fra aviser eid av seks mediekonsern.
«Tre konsern kontrollerer 73 prosent av opplaget.»
Aller størst er Amedia, Schibsted og Polaris, som til sammen kontrollerer 73,1 prosent av avisopplaget – en økning fra 66,4 prosent i 2018. At andelen ikke er enda høyere, skyldes at Medietilsynet i den samme perioden har begynt å samle tall fra flere aviser. Særlig sterk er eierkonsentrasjonen i lokal- og regionalmarkedet, der Amedia kontrollerer 45,8 prosent av det samlede opplaget. Konsernet eier 106 aviser, men i realiteten er interessesfæren enda større, da ytterligere 18 titler er tilknyttet Amedia som «partneraviser». I dag kan denne utviklingen gå sin gang helt uten politisk inngripen; eierskapsbegrensningene i avismarkedet ble avviklet av Solberg-regjeringen i 2016, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke fulgt opp sitt eget valgløfte om å gjeninnføre dem.
I et nyttårsintervju med bransjeavisa Medier24 uttaler konsernsjef Siv Juvik Tveitnes i Schibsted Media at hun «forventer (…) flere eksempler på konsolidering i mediebransjen». Samme Tveitnes måtte før jul varsle sine ansatte om betydelige kutt og nedbemanninger i 2025. Redaksjonsklubbene svarte med å kreve at podkast-satsingen Podme – et millionsluk som finansieres over avisenes driftsbudsjetter – blir overtatt av eierstiftelsen Tinius. Forslaget ble kontant avvist. Eksempelet viser at tilknytning til et storselskap ikke bare er en «trygg havn» for avisene: Til syvende og sist er det redaksjonene som blir sittende igjen med regningen for konsernledelsens investeringseventyr i inn- og utland.