Leder

Mediemakt på færre hender

Det norske ordet «konsern» har samme opphav som engelske «concern» – begge stammer fra concernere, middelalderlatin for å «blande (noe) sammen». På engelsk er det også et verb: to concern betyr å angå, vedrøre, men også bekymre – nesten synonymt med to worry. Det er leit at denne bibetydningen ikke finnes på norsk, for økt konsernmakt burde nettopp bekymre, særlig når utviklingen finner sted i feltet for det frie ord. Medietilsynets årlige rapport om det norske mediemangfoldet gir oss en urovekkende oppdatering på stoda: Nesten 90 prosent av driftsinntektene i avismarkedet kommer nå fra aviser eid av seks mediekonsern.

«Tre konsern kontrollerer 73 prosent av opplaget.»

Aller størst er Amedia, Schibsted og Polaris, som til sammen kontrollerer 73,1 prosent av avisopplaget – en økning fra 66,4 prosent i 2018. At andelen ikke er enda høyere, skyldes at Medietilsynet i den samme perioden har begynt å samle tall fra flere aviser. Særlig sterk er eierkonsentrasjonen i lokal- og regionalmarkedet, der Amedia kontrollerer 45,8 prosent av det samlede opplaget. Konsernet eier 106 aviser, men i realiteten er interessesfæren enda større, da ytterligere 18 titler er tilknyttet Amedia som «partneraviser». I dag kan denne utviklingen gå sin gang helt uten politisk inngripen; eierskapsbegrensningene i avismarkedet ble avviklet av Solberg-regjeringen i 2016, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ikke fulgt opp sitt eget valgløfte om å gjeninnføre dem.

I et nyttårsintervju med bransjeavisa Medier24 uttaler konsernsjef Siv Juvik Tveitnes i Schibsted Media at hun «forventer (…) flere eksempler på konsolidering i mediebransjen». Samme Tveitnes måtte før jul varsle sine ansatte om betydelige kutt og nedbemanninger i 2025. Redaksjonsklubbene svarte med å kreve at podkast-satsingen Podme – et millionsluk som finansieres over avisenes driftsbudsjetter – blir overtatt av eierstiftelsen Tinius. Forslaget ble kontant avvist. Eksempelet viser at tilknytning til et storselskap ikke bare er en «trygg havn» for avisene: Til syvende og sist er det redaksjonene som blir sittende igjen med regningen for konsernledelsens investeringseventyr i inn- og utland.

Leder

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå. Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte.