Det skjedde i de dager da en norsk strømmetjeneste lanserte en reklamekampanje som feiret kulturforakten på lysende flater over hele Oslo by: «Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se». Fargen er blå, tidsånden er kommersiell, og Love Island Australia sesong 5 er for tida TV2 Plays nest mest sette program.
Ja, omtrent samtidig tuslet jeg inn gjennom en tung dør på Nasjonalbiblioteket, der filmskaperen og forfatteren Dag Johan Haugerud innimellom benytter seg av lesesalen for å finne arbeidsro, omgitt av veggmalerier, mørkt treverk, massiv stein. Snart har Haugeruds tredje film av året premiere, og som de to andre i trilogien, «Sex» og «Drømmer», er «Kjærlighet» gjennomsyret av litteratur og av uanstrengte, tilfeldige samtaler om bøker i møter mennesker imellom, lagt fram slik at de åpner tanken og utvider dialogen. Avtalen vår var derfor å møtes for å snakke om bøkene i Haugeruds filmer, om den utpreget litterære måten han jobber med manusene på. Men om du skulle være et barn av TV2s tidsånd, så les videre likevel: Filmen «Kjærlighet» – kall den gjerne «Love» – har også en island sentralt i handlinga, halvøya Nesodden – og i filmen er ferja ut dit et åsted for store mengder tilfeldig sex. Det er dette du egentlig vil se.
Hovedpersonene i «Kjærlighet» er som de øvrige hovedpersonene i Haugeruds trilogi: løst forbundet, men viklet inn i hverandres liv – Marianne (Andrea Bræin Hovig) er lege, Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) er sykepleier ved samme urologiske avdeling. Livene deres krysser hverandre på flere måter i løpet av noen sommerdager, idet begge reiser fram og tilbake mellom Oslo og Nesodden, og begge finner ut at ferja er et egnet sted for å avtale sex med menn. Samtalene Marianne og Tor har med hverandre i filmen, deler også noen grunnleggende trekk med dialogen i «Drømmer» og «Sex»: Filmene insisterer på å folde ut samtalene som et åpent, fordomsfritt rom der alt kan betros, og der ingen bekjennelser umiddelbart blir slått ned på eller fordømt. Menneskene i trilogien er nysgjerrige på hverandre – de reagerer spontant og ærlig på gråsonerelasjonene Haugerud utforsker på lerretet, de er ikke frie for kritikk eller avvisning, men de synes samtidig å være drevet av genuin oppriktighet og vilje til å ombestemme seg. Det gjør at hver replikk har noe uventet ved seg – publikum kan ikke gjette hvilket utsagn som ligger bak neste sving – og at filmene gir stort rom for refleksjon. Kameraet fanger også denne dialogen med en konsentrert tålmodighet: Hver tenkepause, hver nøling og stotring gis vekt.
– Det jeg prøver, er å utvikle en slags tenkning i hverdagsspråket. Det er noe man kan gjøre på en annen måte enn i bøker. I boka har du flere muligheter til å fortelle, du kan ta i bruk indre dialog og andre virkemidler. I film må du alltid forholde deg til replikker som blir sagt i rommet. Ellers blir det ikke sagt, sier Haugerud.
– Flere av relasjonene i trilogien, for eksempel den lille familien i «Drømmer», virker varme og nære og sunne. Du lar dem bare være slik?
– Ja. Det er egentlig ingen konflikter i filmene mine. Det er ingen som sier nei, dette vil jeg ikke høre om, eller sånn kan det ikke være. Det er fordi en konflikt stort sett alltid stenger for tanken og dialogen.
– Akkurat her bryter du vel en hel masse regler for film.
– Jeg gjør kanskje det. Men jeg tenker at hvis man skal komme videre i filmen, så kan man ikke stoppe opp i konflikter. De er også forutsigbare. For meg er det morsommere å se noen som ikke reagerer med piggene ute.
Love ferry
Haugeruds filmer er altså tettpakket med litterære referanser, også i dialogen. Det er i grunnen sjelden man ser litteratur i film som annet enn rekvisitter skuespillerne poserer med; her får den en nesten opphøyd funksjon som skyver karakterenes indre prosesser videre. I «Sex» får en feier som synger i kristenkor utdelt Hannah Arendts «Vita Activa» av sangpedagogen, i «Drømmer» støter vi på en gruppe bortkomne sopplukkere i skogen, som bryter ut i deklamasjon av Gunnar Ekelöfs poesi for å holde mørkeredselen borte.
I «Kjærlighet» må vi nevne en av referansene som Haugerud røper ble tatt bort i klippen:
– Det er Edvard Hoem, «Kjærleikens ferjereiser». Den var en viktig inspirasjon. Egentlig åpnet filmen med at Marianne søler et glass vann over en Edvard Hoem-bok, fordi hun ikke har nattbord.
– Å ja, selvfølgelig, når du sier det. «Kjærleikens ferjereiser» er også en bok om en ferje, og menneskemøter.
– Ja, jeg leste den på videregående. Jeg husker hvor lei meg jeg ble av den boka, for meg handlet den først og fremst om ensomhet. Det føltes som om menneskene var satellitter i hverandres sammenhenger.
Hoems roman «Kjærleikens ferjereiser» kom i 1974 og må være en av ml-romanene som best har tålt tidens tann. Den skildrer et knippe mennesker over tre dager som tar ferja fram og tilbake mellom ei vestlandsøy og fastlandet. Romanen oppholder seg i spennet mellom individ og samfunn – og Haugerud lar den speile filmen hans på flere måter.
– Jeg mener det fins et slags 70-tallsideal i filmene mine; en form for idealisme.
– Hva ligger i det?
– Det kan handle om nostalgi og min barndom, men sånn jeg opplevde det tiåret, lå det en slags idealisme over det hele, på alle livets områder. Vi møtte den på skolen og i barnelitteraturen; i «Aurora»-bøkene for eksempel. Moren studerte kunsthistorie, faren var hjemme og tok seg av barna. Jeg fikk intervjue Anne-Cath. Vestly en gang, og hun bekreftet at det var en gjennomtenkt strategi: Det skulle være et likestilt samfunn i bøkene hennes, det var politiske idealer hun mente man burde ta for gitt. Det er en veldig god strategi. Jeg mener vi er nødt til å insistere på visse ting. I dag lever vi i backlashet etter 70-tallet. Kjønnsrollene, som virket som de nærmest var oppløst den gangen, er sterkere nå enn noen gang.
En mer uttalt litterær referanse i «Kjærlighet» er den jødiske forfatteren Etty Hillesum; filmens Marianne leser en utgivelse med de etterlatte dagbøkene hennes. Hillesum ble drept i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Hun var jurist og oversetter, og på 1940-tallet levde hun et intenst og rastløst liv i Amsterdam med flere elskere, samtidig som hun snakket direkte til Gud – hun hadde konvertert til kristendommen og funnet en sterk gudstro.
«Jeg har en medfødt kjærlighet til menneskene. Til alle mennesker», leser Marianne høyt fra Hillesums dagbøker i filmen, under frokosten med en mann hun nylig har truffet, og Marianne forstår at hun ikke har noe sterkt ønske om fast partner selv heller.
– Hillesum skriver at hun har mye kjærlighet i seg, og at hun kan elske mange.
– Ja, og i dagboka er det tydelig at hun har mange seksuelle partnere. «Gud har skjenket meg mange menn». Hun satt i samme transittleir som Anne Frank i Holland, og skrev helt fram til dagen før hun ble sendt til Auschwitz. Hun har en gjennomgående kjærlighet til livet og menneskene, som bare blir sterkere jo vanskeligere situasjonen blir. For meg er det umulig å forstå hvordan hun kan fungere som hun gjør, i en sånn situasjon. Men det er en utrolig rik bok. Og hun er på en måte et ideal, både for Marianne og Tor i filmen. Etty Hillesum framstår som et menneske som er der for alle, hele tiden.
– Det er mye Gud i dagboka også?
– Det er mye Gud, ja. Hun er en jøde som konverterer til kristendommen og får et veldig sterkt gudsforhold. En viktig skikkelse i boka er en psykolog som er mye eldre enn henne og som hun har et erotisk forhold med, han var ganske kjent, og også kristen. Dessverre er den boka jeg har lest bare en tredjedel av alt sammen, resten er redigert og tatt bort, enten fordi det er for intimt, eller fordi de passasjene der hun skriver om familie ble for utleverende. Det er et litt interessant paradoks, synes jeg: Hun er et kjærlig menneske som har plass til alle, men bare ikke akkurat familien. De orker hun ikke. For veldig mange er det slik at det kan være familien som knebler deg aller mest i et liv.
Du kan romme alt
Etty Hillesums kjærlighet for alle bringer oss over til «Sex», den første filmen i trilogien, som Dag Johan Haugerud vant Nordisk råds filmpris for i høst. Også her kretser filmen rundt noen dager i to kollegers liv – de to feierne, spilt av Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise, betror seg til hverandre om hver sin omtumlende erfaring. Den ene (Røise) har plutselig hatt sex med en mann: Han ble overmannet av en sterk lyst hos en mannlig kunde dagen før, og hadde sex med ham. Han klarer ikke å se noe galt i det, bare en ny og storslagen erfaring – og blir overrumplet av den sterke reaksjonen fra kona. Den andre (Harr) har hatt en betydningsfull drøm. I drømmen er David Bowie der, og han ser på ham som om han er en kvinne – noe som oppleves frigjørende. «Det er akkurat som om jeg kan se ting på en annen måte bare fordi jeg er blitt sett på en annen måte», sier feieren etter å ha tenkt på drømmen i noen dager – blant annet etter et møte hos en sangpedagog.
Midt i timen hos sangpedagogen (Nasrin Khusrawi) plasserer Haugerud denne replikken i munnen hennes:
Har du hørt eller lest noe av Hannah Arendt? Hun skrev mye om frihet, da. Arendt skiller mellom det sosiale og det offentlige rommet. Det sosiale handler mye om å passe inn, om identitet og så videre. Men Arendt, hun sier at vi er så mye mer enn det. Vi er tenkende individer.
– Folk som kjenner Arendt godt, mener nok at jeg tillater meg en litt for lettvint bruk av Arendt. Jeg har vært mest opptatt av identitetsspørsmålet, og det skriver hun ikke om direkte. Men jeg tenker hun kan leses litt elastisk, at teorien om det offentlige og det sosiale rommet kan funke i mange sammenhenger. Hva er seksuell identitet? Kan man skille mellom seksuell identitet og seksualitet? Hvorfor er identitet blitt så viktig?
– Hannah Arendts beskrivelse av det offentlige rommet er et slags ideal: At det fins et rom i offentligheten der vi kan være tenkende, hele mennesker og ikke lukkes inn i kategorier. Det oppleves som at det nettopp er dette du hele tiden søker mot i dialogen din.
– Ja, en måte å skape det offentlige rommet på er jo å begynne i dialogen. De aller fleste dialoger i virkeligheten blir avbrutt fordi man trekker seg bort, tør ikke mer, vil ikke mer, orker ikke mer. Noe av poenget har vært å se hvor langt man kan holde en dialog i en scene uten at det er naturlig for noen å forlate situasjonen.
«For veldig mange kan det være familien som knebler deg aller mest.»
— Dag Johan Haugerud
– Men er det en slags utopi? Det er sjelden samtalene der ute i virkeligheten er så fordomsfrie som for eksempel den mellom de to feierkollegene i «Sex». Karakterene er utrolig modige i dialogen. De oppfyller heller ikke noen typiske forventninger til en mannsrolle det er naturlig å plassere dem inn i, de er følsomme og åpne for hverandre.
– Jeg tenker at alt er mulig. Bare man gjør det troverdig, så kan man påstå veldig mye. Film må ikke alltid vise hvordan ting skjer, men også hvordan verden skulle kunne være. Det er like interessant, det. Og så tenker jeg at man ikke bør undervurdere noen.
Den første forelskelsen
Ennå har vi ikke snakket om «Drømmer», som er den mest uttalt litterære av de tre filmene: Den er en film om tilblivelsen av en roman, ført i pennen av 17 år gamle Johanne (Ella Øverbye), som skriver ned opplevelsen av den første, intense forelskelsen – i den kvinnelige fransklæreren hun har på videregående. Hun viser manuset til farmoren (Anne Marit Jacobsen), som er poet, seinere får også moren (Ane Dahl Torp) lese det, og etter hvert en forlagsredaktør, før fortellingen til slutt blir gitt ut som bok. For hver gjennomlesning er det som om hennes egen, sterke erfaring blir litt mer fremmed for henne selv.
– Johanne får oppleve at det kastes veldig mange identitetsmerkelapper på fortellingen hennes etter hvert som den blir lest. Først er den en fortelling om et overtramp, i neste øyeblikk blir den kalt en feministisk liten perle, en sterk historie om skeiv oppvåkning. Hun kjenner seg ikke igjen i noen av dem.
– Sånn er det. Jeg tror nok at en sånn type seksuell oppvåkning og legning kan te seg på mange ulike måter, men iblant skjer det ved forelskelse. Et plutselig: Oi, jeg ble forelska i den personen. Da er det bare det som betyr noe. Det blir uproblematisk, fordi følelsene er så sterke at problemene rundt legningen oppløses og kommer i skyggen for denne sterke, positive følelsen.
– I alle de tre filmene insisteres det på at vi er mer enn den identiteten vi blir plassert i. Ligger det en kritikk av identitetspolitikk i dette, av en verden der gruppetilhørighet blir styrende for politiske standpunkt?
– Ja, det mener jeg det gjør. Jeg føler identitetsfokuset som begrensende, alltid. Det stenger for samtalen og handler mer om å forsvare en posisjon enn å faktisk tenke.
«Drømmer» er ikke bare en film om en roman som blir til. Filmen skrives dessuten oppå en annen roman. Hele Johannes forelskelse igangsettes av en sterk leseopplevelse: I en bok på hytta finner hun den franske romanen «Det blir i familien» av Janine Boissard – en nokså ukjent bok i norsk sammenheng, om fire søstre utenfor Paris og deres ungdomsfrigjøring.
«Det er egentlig ingen konflikter i filmene mine.»
— Dag Johan Haugerud
– Jeg kom over den da jeg var barn, nokså tilfeldig. Den utkom i en utgave av Det beste, som lå rundt et sted. I Det beste-bøkene var det forkortede klassikere, og det pleide stort sett alltid å være med én kjærlighetshistorie. I den boka er det en av søstrene som har et seksuelt møte med en mye eldre person. Og grunnen til at jeg har den med i «Drømmer», er egentlig ganske praktisk: Det er kanskje den mest nærgående beskrivelsen av en ung jentes første forelskelse jeg har lest. Det ligger i måten hun beskriver det på: Hvordan man ikke klarer å holde seg unna, tolker alt i forelskelsens lys, opplevelsen av å ha en stor hemmelighet.
– Hvordan var det å lese den på nytt som voksen?
– Da var det som det ofte er: Man oppdager at det er ganske mye som ikke står der. Jeg har nok aldri vært så mottakelig for undertekst som jeg har vært under oppveksten. Lesingen setter i gang en fantasi som går langt utenfor grensene for boka. Men selv om man ikke finner det igjen etterpå, så er det likevel noe du kan påstå faktisk står der.
Terapeutens tale
«Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet» er tre frittstående filmer med hvert sitt persongalleri, som holder til i hver sin del av hovedstaden. Men én karakter vever de tre historiene sammen som et subtilt bindeledd: psykologen Bjørn (Lars Jacob Holm), som dukker opp i alle tre filmer.
I «Sex» ser vi ham bare gjennom et kafévindu, der han råder kona til den ene feieren, hun som føler seg bedratt etter mannens sexeskapade, til å «ta eierskap til narrativet». I «Drømmer» går Johanne til psykolog etter at boka hennes er kommet ut. «Du prøver å sette alt inn i et system», sier Johanne frustrert til Bjørn. I «Kjærlighet» er han en av mennene Tor møter på Nesoddferja – seinere i filmen kan man diskutere om Tor begår et overgrep mot ham.
– Du pirker borti noen problemer med den terapeutiske tenkemåten i disse filmene? Det virker ikke som psykologien er til stor hjelp for personene vi møter.
– Nei, det er nok noe i det. Jeg er såpass gammel at jeg kan huske en tid hvor det ikke var så vanlig å gå i terapi. I dag er det noe de fleste bare gjør. Og antagelig er det bra. Men siden psykologspråket er blitt en del av hverdagsspråket, blir det også normativt, det er definerende for hvordan man skal tenke og beskrive seg selv. Og jeg klarer ikke helt å kjøpe at det nødvendigvis er den riktige modellen å beskrive mennesker gjennom.
– Det er et trekk i tida at også helt sunne, normale reaksjoner på hendelser i livet ses som en diagnose.
– Ja. Men mye i livene våre er så sammensatt at du ikke kan lage en enkel modell for å beskrive det. Du kan gå veldig mange veier på en gang, i ulike møter, i løpet av en time. Verden kan for meg se annerledes ut når jeg snakker med deg også.
Og dermed er vi tilbake i det offentlige rommet, Arendts ideal om å møtes bortenfor det sosiale, bortenfor det som begrenser individualitet og åpen tenkning.
Om Bjørn er et bindeledd mellom filmene i form av en karakter, er rådhuset det i form av en bygning. Rådhuset i Oslo dukker opp både i «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet». I «Sex» er rådhusklokkene den siste lyden vi hører før rulleteksten. I «Drømmer» forlater Johanne psykologkontoret og går mot rådhuset i siste scene. Hun forlater et sosialt rom, og går mot et offentlig.
– Det var det som var tanken. Rådhuset er et symbol på fellesskap.
– Jeg festet meg også ved en av de aller siste replikkene i «Kjærlighet», som Mariannes venninne sier til henne. «Du trengs i kommunen». Det får en egen vekt. Hva legger du i det?
– Det kommer kanskje enda tydeligere fram i svaret hennes: Jeg er kommunen, sier hun. Det er filmens aller siste replikk. I det ligger det vel en bærende idé om at hvis du skal skape det offentlige rommet du ønsker, så må du gå inn og lage det. Det er å ta del i offentligheten.
Da lar vi dette også bli siste replikk i dette intervjuet, idet vi forlater Dag Johan Haugerud, sittende på en stol i en bygning som rommer den norske, nasjonale hukommelsen.
Offentligheten, det er oss. Vi er kommunen.
