I «Hva skal vi med skolen?» (9. november) hevder Per-Odd Eggen at debatten vi og 70 andre lærerutdannere har reist om læreplanen «ser bort fra at innholdet i læreplanen er del av en større helhet». Det er neppe tilfellet, for den helheten er del av bakteppet for vår kritikk.
Fra midten av 2000-tallet er skolen styrt av Utdanningsdirektoratets læreplaner og gjennom eksamener, tester, undersøkelser og målinger i Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS). Dette systemet vokste frem som del av et ideologisk skifte fra 1990-årene, særlig OECDs visjoner om «kompetanser» i det framvoksende «kunnskapssamfunnet».
I 1996 skrev OECD at kunnskap var selve drivkraften for produktivitet, vi var på vei inn i en «kunnskapsbasert økonomi» og alle land måtte utvikle sin «humankapital» for å styrke økonomisk vekst, øke sysselsettingen og fremme sosial integrasjon. Visjonen ble hyllet av Tony Blair og Gerhard Schröder, som i 1998 skrev en felles erklæring om at «moderniseringens viktigste oppgave er å investere i humankapital: Å gjøre både individer og næringsliv rustet for framtidens kunnskapsbaserte økonomi.»
Budskapet slo inn i det norske skolepolitiske landskapet etter OECDs rapport om den norske skolesektoren i 1997, som ifølge rapporten var kostbar og leverte middelmådige resultater i en tid da humankapitalen var «essensiell» for økonomisk vekst. I 2000 manet den første Stoltenberg-regjeringen til innsats for å møte en «global kunnskapsøkonomi» der «kunnskap og ideer vil være vår viktigste kapital». Høsten 2001 erklærte den borgerlige Bondevik-regjeringen at: «Befolkningens verdier og holdninger, deres kunnskap og kompetanse, er […] den største ressurs Norge har i møtet med framtiden.»
Etter at norske elever skåret midt på treet på OECDs første PISA-undersøkelse i 2001, sluttet også SVs partileder og senere kunnskapsminister Kristin Halvorsen seg helhjertet til tidens hegemoniske skolediskurs: «Norges mest betydningsfulle kapital er verken på børs eller på havbunnen. Den sitter i hodene eller hendene på folk. […] Utdanning og kompetanseutvikling er den viktigste investeringen vi kan gjøre for framtida.» Opprettelsen av Utdanningsdirektoratet i 2004 var motivert av å sette denne OECD-inspirerte visjonen for den norske skolen ut i livet; en visjon som nå vant tverrpolitisk oppslutning.
Store deler av ansvaret for styringen av skolen ble nå løftet ut av departementet og inn i et direktorat. Utdanningsdirektoratet ble «det absolutte autoritative sentrum» på utdanningsfeltet, ifølge statsviteren Kjell Arne Røvik. Og det var vel forberedt: Kirke- utdannings og forskningsdepartementet hadde alt i 1998 startet et lederutviklingsprogram, og i 2000 utviklet de et masterprogram i samarbeid med BI, der temaene var «internasjonalisering», «kompetansens plass i økonomien» og «kunnskap og kompetanse som handelsvare». Den nyopprettede «Avdeling for analyse og internasjonalt arbeid» pleide kontakten med OECD og departementsråd Trond Fevolden kunne i 2001 fortelle den da ferske skolestatsråd Kristin Clemet at departementet gjennom de siste årene hadde gjennomgått en grunnleggende «mind change».
«Med tydeligere faglig innhold vil behovet for byråkratisk styring og kontroll bli mindre»
I 2003 ga statsråd Clemet siviløkonomen Petter Skarheim, tidligere avdelingsdirektør i Finansdepartementet, ansvaret for å forberede opprettelsen av et utdanningsdirektorat. Departementsråd Fevolden ble leder for prosjektets styringsgruppe, og året etter ble Utdanningsdirektoratet opprettet med Petter Skarheim som direktør, til få protester fra norske skolepolitikere som nå stod samlet rundt målsettingen om å bedre PISA-resultatene. Skarheim satt som utdanningsdirektør til 2016, da han etterfulgte sin tidligere sjef og støttespiller Trond Fevolden som departementsråd i Kunnskapsdepartementet.
Som Utdanningsdirektoratet skrev i sitt svar til oss 8. november, kom «mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning» inn i den norske skolen i forarbeidet til Kunnskapsløftet i 2006. Dette hang nøye sammen med innføringen av LK06 som en kompetansemålsbasert læreplan som skulle utvikle det OECD kalte elevenes «21st Century Skills». Tradisjonelt har innholdsbaserte læreplaner vært det viktigste redskapet for å styre skolen, men den internasjonale kompetansetenkningen var i stor grad frakoblet det faglige innholdet og krevde derfor nye styringsinstrumenter som fanget opp det forventede «læringsutbyttet».
Resultatindikatorene i NKVS ble verktøyet for den nye styringen av skolen. Departementet fastsatte målene, som at norske elever skulle skåre bedre på PISA-undersøkelsene, mens direktoratet utviklet resultatindikatorene som «skoleeier», «skoleleder» og, til syvende og sist, den enkelte lærer skulle måles på. Dette var helt i samsvar med prinsippene for New Public Management, som fra begynnelsen av 2000-tallet for alvor gjorde sitt inntog i norsk offentlig sektor.
NKVS koster årlig minst 2,6 milliarder kroner å drifte, og har vært gjenstand for mye kritikk. To evalueringer av NKVS har konkludert med at kvalitetsvurderingssystemet har fungert mer som instrument for byråkratisk styring og kontroll enn som verktøy for elevenes vekst og læring. De første nasjonale prøvene ble kritisert for langt på vei å være både kopier av PISA-undersøkelsen og av dårlig psykometrisk kvalitet. I 2023 oppdaget forskere ved Frischsenteret grunnleggende feil i analysene av de nasjonale prøvene, og at direktoratets publiserte resultater for hele perioden 2014–2021 var misvisende.
Utdanningsdirektoratets endring av innholdet i og styringen av den norske skolen har ført til en sterk overnasjonal påvirkning på læreplanen og en sterk byråkratisk styring av skolen. Direktoratets OECD-tilnærming brøt med lange dannelsestradisjoner i den norske skolen. Eksperimentet med kompetansemålbaserte læreplaner begynte med Kunnskapsløftet i 2006 og er drevet til det ekstreme i LK20, også sammenlignet med andre land. Når land som Sverige og England de siste årene har brutt med de kompetansemålsbaserte læreplanene, er det fordi de opplevde at læreplaner frakoblet faglig innhold og nasjonale kunnskapstradisjoner utgjorde en trussel mot kunnskapsnivået i skolen. 1990-tallsvisjonen om humankapital og kunnskapsøkonomi som en universalformel for framtiden har heller ikke samme overbevisningskraft i dag, etter finanskrise og med økende økonomiske ulikheter som forsterkes gjennom skolen.
Vi mener arbeidet med å utforme nye læreplaner til erstatning for de OECD-inspirerte kompetansemålsbaserte læreplanene bør begynne nå. Læreplanene handler om selve kjernen i skolens virksomhet. Siden 1987 har det i gjennomsnitt kommet nye læreplaner eller revisjoner hvert åttende år. Den neste læreplanen bør bryte med Utdanningsdirektoratets OECD-inspirerte målstyringslogikk og bli basert på et langt tydeligere faglig innhold. Da vil også behovet for byråkratisk styring og kontroll bli mindre, og regjeringens mål om en tillitsreform i sektoren vil framstå som mer realistisk.