I Klassekampen 8. november svarer Utdanningsdirektoratet på vår kronikk «Kunnskapsløs kompetanse». Vi registrerer at også direktoratet ser at det er utfordringer med dagens OECD-inspirerte læreplaner.
Men de misforstår vårt argument når de hevder å være enige med oss i at «det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene». Vi mener at en slik balanse ikke vil være mulig å finne, ettersom kompetansemålbaserte læreplaner og læreplaner forankret i faglig innhold bygger på to helt forskjellige styringslogikker.
Kompetansemålene i dagens planer beskriver hva elevene skal «mestre» på ulike trinn – altså hva de skal kunne gjøre med kunnskapen de tilegner seg. Læreplanen i historie fellesfag fra 2006 satte for eksempel opp et mål om antikken der elevene skulle «kunne sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur eller annen kunst». Lærere og elever styres mot at målet ikke er å forstå innholdet, men å kunne gjøre sammenligninger og diskutere. Det er eleven som blir objektet i klasserommet, ikke faginnholdet.
Marginaliseringen av faginnholdet begynte med andre ord ikke med LK20; kompetansemålene ble peilet ut i forbindelse med opprettelsen av Utdanningsdirektoratet i 2004 og i den første læreplanen som direktoratet hadde ansvar for, LK06. Beskrivelser av faglig innhold røk ut, nye og vage kompetansemål kom inn. Med den siste læreplanen fra 2020 dras dette eksperimentet ut i det ekstreme, også i en internasjonal sammenheng. I de fleste av fagene i den norske grunnskolen er det nå svært uklart hva som skal være innholdet i undervisningen.
De siste årene har de fleste resultatene fra direktoratets eget kvalitetsvurderingssystem (NKVS) pekt nedover, og for tjueårsperioden som helhet står man i beste fall på stedet hvil. Den siste International Civic and Citizenship Education Study (ICCS) viser for eksempel at norske fjortenåringers kunnskap om demokrati har falt mest av alle deltakerlandene fra 2016 til 2022, og at norske elever skårer vesentlig lavere enn elevene i Sverige og Danmark.
Læreplaner med mål om faglig kunnskap viser på sin side forventningene samfunnet har til innholdet i undervisningen. Dette gir rom for beskrivelser av sentrale kunnskapstemaer som bør dekkes i de ulike fagene og av progresjon gjennom skoleløpet, samtidig som lærerne kan gjøre lokale tilpasninger innenfor rammene i planen.
Vi mener at den nødvendige balansen mellom styring og autonomi ikke kan realiseres gjennom dagens kompetansemålbaserte læreplantenkning. Dette er vel etablerte innsikter i læreplanforskningen. Verken vi, lærerne eller nye årskull av norske elever bør måtte vente på nye evalueringer av Utdanningsdirektoratets langvarige og etter hvert ekstreme eksperiment før vi setter ny kurs.