Leder

Et snev av håp

Mari Skurdal

Da stjerneøkonomene og ekteparet Thomas Piketty og Julia Cagé nylig gjestet København, hadde de med seg en tjukk bok og et budskap om at det er håp for venstresida. Boka de har skrevet sammen, «Den politiske konflikts historie», bygger på et enormt arbeid. De to har gått gjennom alle franske valg siden den franske revolusjonen, begivenheten som er opphavet til at vi deler politikken i en høyre- og venstrefløy. I det enorme datamaterialet oppdaget Piketty og Cagé noe overraskende at forståelsen av politikk som en todeling er feil. Det er riktig at de rikeste stemmer på høyresida. Men fattige på landsbygda og i byene gjør ikke alltid felles sak. Når de gjør det, står venstresida sterkt, og fra 1950- til 1990-tallet stemte arbeidervelgere i by og land ganske likt. Siden har de skilt lag. I dag stemmer franske arbeidervelgere utenfor urbane områder på nasjonalkonservative partier. Og håpet, hvor er det? Urbane og rurale arbeidervelgere har funnet sammen før og kan gjøre det igjen.

«Fattige på landsbygda og i byene gjør ikke alltid felles sak.»

Mønsteret ekteparet fant i Frankrike, at partier på venstresida mister grepet om arbeiderklassen på bygda, går igjen i land etter land og seinest i USA. Folk uten høyere utdanning, bosatt utenfor de store byene, sluttet i stort monn opp om Donald Trump. Også i Norge fins et betydelig sjikt som er imot sentralisering, for kontroll over krafta og levedyktige bygder og som vil at det skal være verdighet i vanlig arbeid. De siste åra har de vandret fra Senterpartiet til Industri- og næringspartiet, noen til Rødt og i det siste til Fremskrittspartiet. De stemte fram dagens regjering, selv om begeistringen har stilnet siden.

Avisa Information rapporterte fra bokbadet med Piketty og Cagé da de gjestet Danmark. En dame i salen forteller journalisten at selv om hun ikke har lest de 800 sidene ennå, føler hun at hun har det. Det er som med «Titanic», forteller hun. Hun har aldri sett filmen, men vet at de kysser i baugen. Litt på samme måte er det med fortellingen om at en venstreside som forlater arbeiderklassen, blir forlatt av den i neste runde. Historien er etter hvert vel kjent. Nå gjelder det å formulere populære politiske alternativer som forener arbeidervelgerne i by og land igjen.

Leder

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Mari Skurdal

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.

Bjørgulv Braanen

Det finnes ingen plan

Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.

Ole Øyvind Sand Holth