Leder

Et snev av håp

Mari Skurdal

Da stjerneøkonomene og ekteparet Thomas Piketty og Julia Cagé nylig gjestet København, hadde de med seg en tjukk bok og et budskap om at det er håp for venstresida. Boka de har skrevet sammen, «Den politiske konflikts historie», bygger på et enormt arbeid. De to har gått gjennom alle franske valg siden den franske revolusjonen, begivenheten som er opphavet til at vi deler politikken i en høyre- og venstrefløy. I det enorme datamaterialet oppdaget Piketty og Cagé noe overraskende at forståelsen av politikk som en todeling er feil. Det er riktig at de rikeste stemmer på høyresida. Men fattige på landsbygda og i byene gjør ikke alltid felles sak. Når de gjør det, står venstresida sterkt, og fra 1950- til 1990-tallet stemte arbeidervelgere i by og land ganske likt. Siden har de skilt lag. I dag stemmer franske arbeidervelgere utenfor urbane områder på nasjonalkonservative partier. Og håpet, hvor er det? Urbane og rurale arbeidervelgere har funnet sammen før og kan gjøre det igjen.

«Fattige på landsbygda og i byene gjør ikke alltid felles sak.»

Mønsteret ekteparet fant i Frankrike, at partier på venstresida mister grepet om arbeiderklassen på bygda, går igjen i land etter land og seinest i USA. Folk uten høyere utdanning, bosatt utenfor de store byene, sluttet i stort monn opp om Donald Trump. Også i Norge fins et betydelig sjikt som er imot sentralisering, for kontroll over krafta og levedyktige bygder og som vil at det skal være verdighet i vanlig arbeid. De siste åra har de vandret fra Senterpartiet til Industri- og næringspartiet, noen til Rødt og i det siste til Fremskrittspartiet. De stemte fram dagens regjering, selv om begeistringen har stilnet siden.

Avisa Information rapporterte fra bokbadet med Piketty og Cagé da de gjestet Danmark. En dame i salen forteller journalisten at selv om hun ikke har lest de 800 sidene ennå, føler hun at hun har det. Det er som med «Titanic», forteller hun. Hun har aldri sett filmen, men vet at de kysser i baugen. Litt på samme måte er det med fortellingen om at en venstreside som forlater arbeiderklassen, blir forlatt av den i neste runde. Historien er etter hvert vel kjent. Nå gjelder det å formulere populære politiske alternativer som forener arbeidervelgerne i by og land igjen.

Leder

På ære og samvit­tighet

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene.

Mari Skurdal

Etikk når det passer

Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhets­medier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte medie­sakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken. Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier.

Mari Skurdal

Offentlig sløsing

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer.

Bjørgulv Braanen