Leder

Et snev av håp

Mari Skurdal

Da stjerneøkonomene og ekteparet Thomas Piketty og Julia Cagé nylig gjestet København, hadde de med seg en tjukk bok og et budskap om at det er håp for venstresida. Boka de har skrevet sammen, «Den politiske konflikts historie», bygger på et enormt arbeid. De to har gått gjennom alle franske valg siden den franske revolusjonen, begivenheten som er opphavet til at vi deler politikken i en høyre- og venstrefløy. I det enorme datamaterialet oppdaget Piketty og Cagé noe overraskende at forståelsen av politikk som en todeling er feil. Det er riktig at de rikeste stemmer på høyresida. Men fattige på landsbygda og i byene gjør ikke alltid felles sak. Når de gjør det, står venstresida sterkt, og fra 1950- til 1990-tallet stemte arbeidervelgere i by og land ganske likt. Siden har de skilt lag. I dag stemmer franske arbeidervelgere utenfor urbane områder på nasjonalkonservative partier. Og håpet, hvor er det? Urbane og rurale arbeidervelgere har funnet sammen før og kan gjøre det igjen.

«Fattige på landsbygda og i byene gjør ikke alltid felles sak.»

Mønsteret ekteparet fant i Frankrike, at partier på venstresida mister grepet om arbeiderklassen på bygda, går igjen i land etter land og seinest i USA. Folk uten høyere utdanning, bosatt utenfor de store byene, sluttet i stort monn opp om Donald Trump. Også i Norge fins et betydelig sjikt som er imot sentralisering, for kontroll over krafta og levedyktige bygder og som vil at det skal være verdighet i vanlig arbeid. De siste åra har de vandret fra Senterpartiet til Industri- og næringspartiet, noen til Rødt og i det siste til Fremskrittspartiet. De stemte fram dagens regjering, selv om begeistringen har stilnet siden.

Avisa Information rapporterte fra bokbadet med Piketty og Cagé da de gjestet Danmark. En dame i salen forteller journalisten at selv om hun ikke har lest de 800 sidene ennå, føler hun at hun har det. Det er som med «Titanic», forteller hun. Hun har aldri sett filmen, men vet at de kysser i baugen. Litt på samme måte er det med fortellingen om at en venstreside som forlater arbeiderklassen, blir forlatt av den i neste runde. Historien er etter hvert vel kjent. Nå gjelder det å formulere populære politiske alternativer som forener arbeidervelgerne i by og land igjen.

Leder

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.

Mari Skurdal

Frykten for Trump

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) kom SV, MDG, Rødt og Venstre i forkjøpet i går og sikret flertall sammen med Sp, Høyre, Frp og KrF for å sette oljefondets etikkråd på pause inntil det foreligger nye etiske retningslinjer. Etikkrådet er oppnevnt av Finansdepartementet for å vurdere om investeringer i enkeltselskaper er i strid med de etiske retningslinjene og gi anbefaling om observasjon og utelukkelse av selskaper. Fagbevegelsen kritiserer Stoltenbergs omgående manøver i sterke ordelag. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp mener Arbeiderpartiet hever terskelen for å kaste selskaper ut av Oljefondets investeringsportefølje. «Er det slik at vårt mål om å oppnå høyest mulig avkastning skal settes høyere enn forpliktelsene vi har som nasjon til å sikre respekt for folkeretten? Hensynet til framtidige generasjoner ivaretas ikke av å investere våre felles sparepenger i å bygge en verden som ødelegger for våre barn og barnebarn», sier Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp. «Det er uakseptabelt å svekke prinsippene som skal sikre at vi ikke bidrar til okkupasjon, folkemord eller brudd på folkeretten. Vi sier tydelig nei til å prioritere profitt foran menneskeretter og internasjonal rett», slår Fagforbundets Helene Harsvik Skeibrok fast. Finansministerens kronargument for å sette Etikkrådet i bero er frykten for at det vil komme anbefalinger om å trekke seg ut av internasjonale selskaper som Microsoft, Apple og Google, som er sentrale i de globale indeksene.

Bjørgulv Braanen

Komplett høl i huet

Bare sju av ti norske kommuner tar inn eiendomsskatt, til tross for at Kommune-Norge sliter med regninger og renter og kutter over lav sko. Hovedstaden og flere omkringliggende kommuner styres av borgerlige konstellasjoner, som har som ideologisk prinsipp å ikke skattlegge eiendom. I Oslo beskriver Høyres byrådsleder Eirik Lae Solbergs kutt i eiendomsskatten nærmest som omfordelingspolitikk. «Mange opplever at det er trangere tider. Vi reduserer eiendomsskatten på bolig, slik at flere får beholde mer av egen inntekt», sa Solberg da forslaget til budsjett ble lagt fram tidligere i høst. Årets kutt i eiendomsskatten er på 161 millioner kroner.

Mari Skurdal