Leder

På rett vei

Bjørgulv Braanen

Labour i Storbritannia under Keir Starmers ledelse lovte vel egentlig ingen skatteøkninger i valgkampen, men finansminister Rachel Reeves har nå likevel gått løs på det som karakteriseres som «hullet» i det britiske statsbudsjettet. Partiet har nå definitivt forlatt nedskjæringspolitikken, og både i fagbevegelsen, på venstresida og blant mange analytikere mottas den nye, mer investeringsvennlige politikken positivt. Skatteinngangen øker med til sammen 40 milliarder pund, eller 570 milliarder norske kroner, samtidig som de offentlige utgiftene øker betydelig. Den laveste satsen for kapitalbeskatning øker fra 10 til 18 prosent, mens den øverste stiger fra 20 til 24 prosent. Den største endringen, som vil gi det største bidraget til statskassa, er økning i arbeidsgiveravgifta med 1,5 prosentpoeng til 15 prosent. Regjeringen velger parallelt å øke bevilgningene til utdanning, helse og regioner, fylker og kommuner. Til tross for den tydelige sosiale profilen i budsjettet vil det ikke oppheve virkningen av 14 år med nedskjæringspolitikk. Det er likevel et klart skritt i riktig retning.

«Et klart skritt i riktig retning.»

I Norge har Ap/Sp-regjeringeni enda større grad ført en omfordelende politikk, i kontrast til tidligere regjeringers skattekutt for de rikeste og svekkelse av offentlig velferd. I et svar fra Finansdepartementet til Frp framgår det at regjeringen de fire siste årene har økt skatter og avgifter med til sammen 27 milliarder, der grunnrenteskatt og formuesskatt står for det meste av veksten. Formuesskatten har økt med 10,3 milliarder, mens regjeringen har kuttet omtrent det samme i inntektsskatten for folk flest. Skatten på utbytte har økt med 6,3 milliarder. Likevel har ikke skatten økt like mye for de rikeste som de borgerlige kuttet under Solberg. Landets rikeste er derfor bedre stilt i dag enn de var for 11 år siden. Skatteregningen for en aksjeformue på 25 millioner var 8 prosent høyere i 2013 enn i dag. «Solberg kuttet aksjeskattene mer enn Støre har økt dem», slår Finansavisen fast. Sett fra vanlige lønnsmottakeres ståsted blir det likevel stadig større politisk forskjell mellom dagens regjering og de borgerlige. Det understrekes av den siste økningen i overføringene til kommunene på 5 milliarder, med løfte om det samme neste år. Hvis vi legger til Ap og Sps løfte om å slå ring om sykelønna, øker den politiske avstanden ytterligere.

Leder

Mangfold

I Vårt Land og Khrono har det i lengre tid gått en debatt om statstilskuddet til NLA Høgskolen etter at SV i sitt alternative budsjett for tredje år på rad har gått inn å for kutte den offentlige bevilgningen til skolen. NLA eies av kristne misjonsorganisasjoner og har rundt 3000 studenter og 300 ansatte fordelt på tre studiesteder: Bergen, Kristiansand og Oslo. Private høyskoler i Norge, som Handelshøyskolen BI, VID, MF, Lovisenberg diakonale høgskole og Høyskolen Kristiania, er akkreditert etter de samme kvalitetskravene fra Nokut som statlige universiteter. I et innlegg i Khrono påpeker rektorene ved VID, MF og NLA at en betydelig andel av norsk forskning innen profesjonsfag, humaniora, teologi, helse og utdanning og samfunnsvitenskap skjer ved disse institusjonene, som blant annet utdanner lærere og sykepleiere. Bakgrunnen for SVs kuttforslag – som ikke gikk igjennom i budsjettforhandlingene – er at NLA bygger på et verdidokument der det står at «ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken». Kritikerne av skolen mener dette er diskriminering av skeive, mens leder ved Studentparlamentet ved NLA, Maren Arntsen, i et innlegg i Khrono hevder at kutt i statstilskuddet er et angrep på ytringsfriheten, religionsfriheten og den akademiske friheten. KrFs Joel Ystebø går enda lenger og kaller i Vårt Land forslaget «forakt for kristen utdanning».

Bjørgulv Braanen

Langt fra samsnakket

Det kan godt hende at både SV og Miljøpartiet De Grønne får inn akseptable merknader i statsbudsjettet i samtaler med Arbeiderpartiet før fredag, når det skal opp til votering. I så fall vil Jonas Gahr Støre kunne fortsette som statsminister, og Norge unngår trøttende runder med forsøk på borgerlig regjeringsdannelse. Årets budsjettforhandlinger har uansett vist at Støres koalisjon har behov for mer samsnakking og færre sklitaklinger om de fem rødgrønne partiene skal kunne samles om budsjetter alle kan være stolte av framover. Det å snakke sammen, og ikke minst snakke seg sammen, er avgjørende for godt samarbeid. Det er også mulig å se for seg områder hvor partiene kan finne sammen, blant annet om landbruk, distriktspolitikk og velferd. Etter stortingsvalget foreslo Rødt at partiene utarbeidet en samarbeidsavtale som satte noen merkesteiner om politikk det var enighet om. Til VG sa partileder Marie Sneve Martinussen at én variant var å ha avtale på et enkelt politikkområde, for eksempel velferd.

Mari Skurdal

Godt budsjett

Det er vanskelige å hevde at budsjettforslaget, som Ap, Sp og Rødt er enige om og som SV og MDG har vært med på å forhandle fram, ikke representerer viktige gjennomslag for hele den rødgrønne koalisjonen. Kommune- og fylkesøkonomien er styrket med over 4 milliarder kroner, 14 passkontor opprettholdes, vi får en forpliktende tannhelsereform, fribeløpet for uføre økes, barnefamilier får ikke mindre sosialhjelp, økt CO₂-avgift på sokkelen, ingen gruvedrift på havbunnen, mindre bruk av innleie for å avvikle unntaket i helse og omsorg, folkehøyskolene beholder stipendandelen, og barnetrygda øker i takt med prisstigningen. MDG hadde åpenbart ambisjoner om å endre Norges olje- og gasspolitikk i partiets første budsjettforhandling. Det var ganske så urealistisk, gitt dagens flertall på Stortinget. Men MDG gikk så visst ikke tomhendt fra forhandlingene. Det var kanskje det partiet som oppnådde mest, som økt CO₂-avgift på sokkelen, nei til gruvedrift på havbunnen og milliardpakke for å styrke kollektivtilbudet og utrede nasjonalt månedskort. SV har også fått viktige seiere og har sagt seg fornøyd med gjennomslagene i velferdspolitikken.

Bjørgulv Braanen