Leder

På rett vei

Bjørgulv Braanen

Labour i Storbritannia under Keir Starmers ledelse lovte vel egentlig ingen skatteøkninger i valgkampen, men finansminister Rachel Reeves har nå likevel gått løs på det som karakteriseres som «hullet» i det britiske statsbudsjettet. Partiet har nå definitivt forlatt nedskjæringspolitikken, og både i fagbevegelsen, på venstresida og blant mange analytikere mottas den nye, mer investeringsvennlige politikken positivt. Skatteinngangen øker med til sammen 40 milliarder pund, eller 570 milliarder norske kroner, samtidig som de offentlige utgiftene øker betydelig. Den laveste satsen for kapitalbeskatning øker fra 10 til 18 prosent, mens den øverste stiger fra 20 til 24 prosent. Den største endringen, som vil gi det største bidraget til statskassa, er økning i arbeidsgiveravgifta med 1,5 prosentpoeng til 15 prosent. Regjeringen velger parallelt å øke bevilgningene til utdanning, helse og regioner, fylker og kommuner. Til tross for den tydelige sosiale profilen i budsjettet vil det ikke oppheve virkningen av 14 år med nedskjæringspolitikk. Det er likevel et klart skritt i riktig retning.

«Et klart skritt i riktig retning.»

I Norge har Ap/Sp-regjeringeni enda større grad ført en omfordelende politikk, i kontrast til tidligere regjeringers skattekutt for de rikeste og svekkelse av offentlig velferd. I et svar fra Finansdepartementet til Frp framgår det at regjeringen de fire siste årene har økt skatter og avgifter med til sammen 27 milliarder, der grunnrenteskatt og formuesskatt står for det meste av veksten. Formuesskatten har økt med 10,3 milliarder, mens regjeringen har kuttet omtrent det samme i inntektsskatten for folk flest. Skatten på utbytte har økt med 6,3 milliarder. Likevel har ikke skatten økt like mye for de rikeste som de borgerlige kuttet under Solberg. Landets rikeste er derfor bedre stilt i dag enn de var for 11 år siden. Skatteregningen for en aksjeformue på 25 millioner var 8 prosent høyere i 2013 enn i dag. «Solberg kuttet aksjeskattene mer enn Støre har økt dem», slår Finansavisen fast. Sett fra vanlige lønnsmottakeres ståsted blir det likevel stadig større politisk forskjell mellom dagens regjering og de borgerlige. Det understrekes av den siste økningen i overføringene til kommunene på 5 milliarder, med løfte om det samme neste år. Hvis vi legger til Ap og Sps løfte om å slå ring om sykelønna, øker den politiske avstanden ytterligere.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold