Leder

På rett vei

Bjørgulv Braanen

Labour i Storbritannia under Keir Starmers ledelse lovte vel egentlig ingen skatteøkninger i valgkampen, men finansminister Rachel Reeves har nå likevel gått løs på det som karakteriseres som «hullet» i det britiske statsbudsjettet. Partiet har nå definitivt forlatt nedskjæringspolitikken, og både i fagbevegelsen, på venstresida og blant mange analytikere mottas den nye, mer investeringsvennlige politikken positivt. Skatteinngangen øker med til sammen 40 milliarder pund, eller 570 milliarder norske kroner, samtidig som de offentlige utgiftene øker betydelig. Den laveste satsen for kapitalbeskatning øker fra 10 til 18 prosent, mens den øverste stiger fra 20 til 24 prosent. Den største endringen, som vil gi det største bidraget til statskassa, er økning i arbeidsgiveravgifta med 1,5 prosentpoeng til 15 prosent. Regjeringen velger parallelt å øke bevilgningene til utdanning, helse og regioner, fylker og kommuner. Til tross for den tydelige sosiale profilen i budsjettet vil det ikke oppheve virkningen av 14 år med nedskjæringspolitikk. Det er likevel et klart skritt i riktig retning.

«Et klart skritt i riktig retning.»

I Norge har Ap/Sp-regjeringeni enda større grad ført en omfordelende politikk, i kontrast til tidligere regjeringers skattekutt for de rikeste og svekkelse av offentlig velferd. I et svar fra Finansdepartementet til Frp framgår det at regjeringen de fire siste årene har økt skatter og avgifter med til sammen 27 milliarder, der grunnrenteskatt og formuesskatt står for det meste av veksten. Formuesskatten har økt med 10,3 milliarder, mens regjeringen har kuttet omtrent det samme i inntektsskatten for folk flest. Skatten på utbytte har økt med 6,3 milliarder. Likevel har ikke skatten økt like mye for de rikeste som de borgerlige kuttet under Solberg. Landets rikeste er derfor bedre stilt i dag enn de var for 11 år siden. Skatteregningen for en aksjeformue på 25 millioner var 8 prosent høyere i 2013 enn i dag. «Solberg kuttet aksjeskattene mer enn Støre har økt dem», slår Finansavisen fast. Sett fra vanlige lønnsmottakeres ståsted blir det likevel stadig større politisk forskjell mellom dagens regjering og de borgerlige. Det understrekes av den siste økningen i overføringene til kommunene på 5 milliarder, med løfte om det samme neste år. Hvis vi legger til Ap og Sps løfte om å slå ring om sykelønna, øker den politiske avstanden ytterligere.

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein