Utenfor Oslo kongressenter står det rundt 30 demonstranter og synger ut mot en fagkonferanse om kjønnsinkongruens: «Her kommer vi mot transfobi.»
En appellant som presenterer seg som Alma, styremedlem i PKI (Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens), fnyser og sukker i roperten. Hun sier at de som er på innsida, er forskningsfornektere som promoterer transfiendtlige pseudovitenskap.
– Og som om ikke det var nok, har de selveste Hillary Cass med seg.
Brenner for bedre behandling
En halvtime seinere sitter vi på innsida med selveste Cass. Barnelege, nyutnevnt baronesse – og hatobjekt.
I vår leverte hun Cass-rapporten, en gjennomgang av behandlingstilbudet for barn og unge med kjønnsinkongruens. Den konkluderer med at det er usikkerhet knyttet til effekten av og sikkerheten til behandlingen. Rapporten er blitt møtt med massiv kritikk fra dag én. I kjølvannet har Cass tatt et oppgjør med det hun i The Times har kalt disinformasjon og fullstendig ukorrekt gjengivelse av innholdet i rapporten.
Det har stormet rundt henne, og hun er nødt til å følge sikkerhetsråd. Vi styrer klar av glassdørene, så demonstrantene ikke ser henne.
Hun synes det er trist at de hevder at hun ønsker å innskrenke behandlingstilbudet.
– Det jeg virkelig brenner for, er at vi forbedrer tilgangen til behandling, sier Cass.
Barnelegen mener de barna og ungdommene som kjenner på et sterkt ubehag, fordi kjønnsidentitet deres ikke samsvarer med deres registrerte kjønn ved fødsel, har fått en dårlig deal.
– Alle mine anbefalinger for Storbritannia handler om å gjøre behandling mer tilgjengelig, sier hun.
Men den må bli mer holistisk, mener hun. Cass forteller at de lokale behandlingstjenestene svikter i å møte barn som utfordrer kjønnsnormer. I stedet for å høre deres historier, som man ville gjort med andre barn som sliter, blir de satt på ventelister for kjønnsbehandling. Ansvaret for dem plasseres hos kjønnsmedisinen.
– Mens de står på venteliste, bør noen behandle depresjonen deres, hjelpe dem med angsten deres. Hvis de ikke klarer å gå på skolen, bør noen besøke dem hjemme. Hvis det er snakk om autisme, bør de få en vurdering av det. Det er som om de er blitt forlatt av systemet, ikke fordi noen vil dem vondt, men fordi våre psykiske helsetjenester er overbelastet, sier Cass.
Flere angrere
Kjønnsinkongruens er et fagfelt i utvikling, står det i konferanseprogrammet.
Ambisjonen til arrangørene Harry Benjamin Ressurssenter og samarbeidspartner Oslo universitetssykehus er å gjøre opp status for de innsiktene fagfeltet har per nå og snakke om mulighetene videre. Blant foredragsholderne finner vi representanter for de nasjonale behandlingstjenesten i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Nederland.
Dette er fagfolk som har dårlig erfaring med at deres løsrevne sitater blir brukt av andre i en kulturkrig.
Derfor får vi heller ikke ta bilder inne i konferansesalen, og vi får ikke gjengi opplysninger som kommer fram der uten samtykke.
Selv om deltakerne har erfaring med et hardt ytringsklima, får vi samtidig inntrykk av at Cass-rapporten og liknende gjennomganger i de nordiske landene har åpnet opp den faglige samtalen. For eksempel om de som angrer, de som søker detransisjon.
Klassekampen tar opp dette med Anne Wæhre, leder for Den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet i Oslo.
– Dere har også pasienter som angrer behandling, som også kalles detransisjon. Tror du flere vil angre?
– Jeg tror ikke man kan legge skjul på det. I og med at man de siste årene har behandlet flere, vil det mest sannsynlig også komme flere som angrer behandling, sier hun etter konferansen.
Wæhre sier det er krevende avveining av hvor mange som angrer, opp mot hvor mange de behandler.
– Det er mange av dem vi har vært bekymret for, som er biologisk fødte jenter med debut av kjønnsinkongruens i tenårene, som ganske raskt har angret behandling, sier Wæhre
Ifølge Store norske leksikon hadde 70 prosent av henviste under 18 år kvinnelig fødselskjønn i 2022, mens det blant de over 18 år var en overvekt av pasienter med mannlig fødselskjønn.
Tallene er fra NBTK. Personer som har oppsøkt behandling andre steder, er i liten grad blitt registrert.
Stiller vanskelige spørsmål
Cass sier til Klassekampen at hun opplever en iver etter samarbeid mellom fagfolk og en vilje til å stille vanskelige spørsmål. Som er dette barnet trans, eller kan det være et barn som var så nervøs for å komme ut som homofil, og derfor måtte identifisere seg som trans?
– Før ville det være transfobisk å si det. Men nå kan vi snakke om at noe kan være riktig for ett barn, og noe annet kan være riktig for et annet.
Cass forteller at da de startet arbeidet med rapporten, fortalte transorganisasjoner dem at noen av barna som venter på behandling, ville være trans, andre vil være barn med andre kompliserte problemer, som uttrykte sin nød gjennom sitt kjønnsuttrykk.
– Med mer politisk press utenfra har det endret seg, sier hun.
– Det har vært en tendens til å gå mer i hver sin bunker.
– Nå sier noen av forkjempergruppene at alle er transbarn, og at de ikke får den omsorgen de trenger. På den politiske høyresida sier de at trans er tull. At alt bare er sosial smitte og sosiale medier.
Cass understreker at ingenting av dette er sant.
– Sannheten er et rot i midten, sier hun.
Stemples som hatgruppe
Mens tonen mellom foredragsholderne inne på konferansen er god, er demonstrantene ute på trappa knallharde.
Appellanten Alma vifter med rapporten Klassekampen omtalte i forrige uke som er skrevet på oppdrag fra PKI. Skytset rettes mot Anne Wæhre, som leder den nasjonale behandlingstjenesten. De raser mot at hun var på en konferanse i Aten i regi av SEGM (Society for Evidence-Based Gender Medicine), som ifølge demonstrantene og rapporten er en hatgruppe.
Hun anklages for å fornekte forskning og for å ikke ville følge det demonstrantene mener er gullstanderen innen behandling Standards of Care fra WPATH (World Professional Association for Transgender Health)
– Jeg opplever jo ikke at SEGMs konferanse hadde noe med hat å gjøre. Jeg opplevde den som god, på samme måte som jeg også opplevde positive ting da jeg var på WPATH-konferansen i Lisboa uka før, sier Anne Wæhre.
Konklusjonen om at SEGM er en hatgruppe, er det amerikanske Southern Poverty Law Center som har trukket.
– Dette virker som en taktikk for å stanse vitenskapelig debatt.
Det sier Zehnya Abruzzese til Klassekampen. Hun er en av medstifterne av SEGM og er på konferansen som deltaker, ikke foredragsholder.
Hun er utdanna helseøkonom og har bakgrunnen fra forsikringsbransjen. Jobben hennes var å hjelpe bransjen med å identifisere dårlig begrunna medisinsk behandling, overbehandling og overdiagnostisering som kunne medføre skade på pasientene. Hun forteller at SEGM ble stiftet på bakgrunn av en bekymring for den raske økningen i barn og unge som fikk medisinsk og kirurgisk behandling for kjønnsdysfori.
– Da vi begynte å se på hva det var basert på, syntes vi kvaliteten på studiene var veldig problematisk. Så da dannet vi en gruppe for å oppfordre feltet kjønnsmedisin til å operere i henhold til prinsippene for evidensbasert medisin i likhet med ethvert annet område innen medisin.
Skal følges av forskning
Det er også det som er Hilary Cass sitt anliggende. Når Cass-rapporten konkluderer med at vi ikke vet nok om dagens behandling og anbefaler systematisk forskning på videre behandling, er det på bakgrunn av en gjennomgang av eksisterende forskingslitteratur.
Appellanten på trappa gjentar en kritikk som har fått ganske stort gjennomslag, nemlig at utvelgelseskriteriene har vært altfor strenge. Cass har unnlatt å vurdere en rekke relevante studier, heter det. Fullstendig feil, ifølge hovedpersonen selv.
– Studiene ble alle vurdert ved hjelp av et standard vurderingsverktøy. Vil ville brukt nøyaktig den samme metoden hvis vi skulle vurdert om COVID-vaksinering var trygt, eller om en ny medisin for blodtrykk var trygg, sier hun.
I Storbritannia skal all behandling med pubertetsblokkere inngå i en forskningsstudie fra starten av 2025. I Norge er det bestemt at behandlingen av kjønnsinkongruens blant barn og unge skal gjøres utprøvende. Anne Wæhres avdeling skal utrede hvordan man kan legge til rette for en klinisk prospektiv studie, noe Oslo universitetssykehus støtter.
– Vi mener at det enkleste vil være å gjøre en rein observasjonsstudie, hvor man fortsetter med behandling som det gjøres i dag, hvor de som inkluderes, er de som samtykker. Hvis man ikke samtykker til det, får man gjeldende behandling på samme måte, sier Wæhre.
Så hva har egentlig skjedd på kjønnsbehandlingsfeltet etter at Cass-rapporten kom og helseforetakene besluttet utprøvende behandling i Norge.
I praksis veldig lite. Anne Wæhre bekrefter at retningslinjene for behandling fra 2020 fortsatt følges.
– Er ikke de basert på WPATHs standards of care da?
– Jo, det er mye av det samme som står i WPATH. Så jeg forstår ikke hvorfor vi alltid får spørsmål om hvorfor vi ikke følger Standards of care, sier Anne Wæhre.
Hadde hun gått ut på trappa, ville hun nok fått det spørsmålet på nytt. Hvorfor hun ikke vil følge WPATH.
I stedet går hun og Hilary Cass sammen ut bakdøra på Oslo kongressenter.
Retting 3. november 2024: I en tidligere versjon av denne saken kalte vi PKI for Pasientorganisasjonen mot kjønnsinkongruens. PKI står for Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens.