Leder

Lesing på vikende front

Det amerikanske magasinet The Atlantic skriver i sin nyeste utgave om universitetsstudenter som sliter med å lese hele bøker. Magasinet har snakket med 33 professorer på noen av verdens toppuniversiteter, og alle rapporterer om et markant fall i studentenes evner til å lese lengre tekster. Noen er fortsatt glimrende lesere, men de blir færre. Selv på litteraturstudiet ved Columbia-universitetet går det studenter som ikke klarer å holde tritt med lesingen, forteller en professor. Ikke bare leser studentene mindre på fritida. De forteller at de også har gått gjennom utdanningen fram til universitetsnivå uten å ha blitt avkrevd å lese én eneste bok fra start til slutt. I 1976 oppga 40 prosent av high school-elever i USA at de hadde lest minst seks bøker av pur lyst og glede sist år. I 2022 var tallet nede på ti. Når skolen i tillegg har sluttet å forvente at elever kan ferdiglese en roman eller lengre litterær tekst i løpet av skoleløpet fram til høyere utdanning, blir totalen leste lengre tekster nærmest null for det overveldende flertall.

«Leselyststrategier fungerer bare for yngre barn.»

Vanligvis er ikke amerikanske forhold overførbare til norske. I dette tilfellet er det likevel mye norske lærere på videregående skoler og i høyere utdanning vil nikke anerkjennende til. Selv om læreplanene sier at elever skal lese skjønnlitteratur, er det mange lærere som gir opp prosjektet i møte med ukonsentrerte elever og setter på filmen i stedet. Da får alle med seg hovedtrekkene i historien og kan få til noe på tilhørende oppgaver. Samtidig blir flere elever dårligere rustet for høyere utdanning etter endt skoleløp. Leselyststrategier fungerer bare for yngre barn, som ennå ikke er sugd inn i smarttelefonen.

En av professorene The Atlantic intervjuet, fortalte at han hvert år spør studentene sine hva som er favorittboka deres. Tidligere har flere nevnt britiske og amerikanske klassikere, men den siste tida er det stadig flere som trekker fram barnebøker som Percy Jackson-serien, forteller han. Hva mister vi hvis vi leser mindre? Evnen til konsentrasjon, selvsagt, men også evnen til å forstå komplekse saksfelt. Hvis vi mener lesing er så viktig som offentlige uttalelser tyder på, må noe gjøres.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.