Leder

Amerikanske tilstander?

Minerva-redaktør Nils August Andresen har lest Aftenposten og reagerer på et intervju med forfatter Hilde Susan Jægtnes, som er norsk, men bosatt i USA. Nå er hun aktuell med boka «Anitra», en roman om Edvard Griegs fiktive barnebarn som ender opp med å skrive musikk til støtte for Benito Mussolinis fascistiske prosjekt. I intervjuet med Aftenposten sier Jægtnes at den norske 17. mai-feiringen ikke er inkluderende for norske minoriteter, og at mange majoritetsnordmenn er på grensa til det rasistiske. Minerva-redaktøren langer ut på Facebook: «Det er ikke så rart at venstreradikale forfattere synes Norge er et rasistisk land, at 17. mai er fælt og at det grusomt å være stolt av norske idrettsstjerner. Det ligger vel litt i stillingsbeskrivelsen», skriver han. Dagen før har han i et intervju med Morgenbladet om det politiske fenomenet postliberalisme omtalt den norske eliten som venstrevridd. «Å si at det er et slags urban-liberalt hegemoni i en del viktige organer og institusjoner, er en påstand som ikke er bisarr, og som må kunne diskuteres på en saklig måte», sier han til avisa.

«Stereo­typien har ikke rot i virkelig­heten.»

Nils August Andresen har erklært seg som en forkjemper av saklig debatt, men ser ut til å glemme egne prinsipper i møte med et intervjuobjekt han irriterer seg over. Da bygger han i stedet opp en dum venstrekarikatur, snarere enn å søke presisjon. For hvor er den venstresida som hater 17. mai og klager over norsk nasjonalisme? Den er ytterst marginal og ikke representert i noen politiske partier i Norge. I USA er det nasjonale ordskiftet preget av ytterliggående karakteristikker av meningsmotstandere, snarere enn debatt om politiske saker. Kulturimporten syns å ha nådd Minervas redaksjon: Eliten er venstrevridd, forfattere er venstrevridde, og ikke minst opererer de helt utenfor gjengse oppfatninger. Den stereotype framstillingen har ikke rot i virkeligheten. Selvfølgelig finnes det idiotiske oppfatninger på norsk venstreside, men det gjør det sannelig også på høyre fløy. Samtidsvinden blåser mot høyre og gir borgerlige kommentatorer ny selvtillit. Brukes den til å fremme tåpelige venstrekarikaturer som dem vi kjenner fra amerikansk offentlighet, taper vi alle.

Leder

Fire år med krig i Ukraina

Til uka er det fire år siden Russland invaderte nabolandet Ukraina. Det har vært fire år med dødelig skyttergravskrigføring langs østfronten, samtidig som Russland har angrepet store byer vest i Ukraina. I vinter har russerne blant annet angrepet kraftverk som forsyner hovedstaden Kyiv med elektrisitet, slik at titusenvis av boliger har stått uten oppvarming. Da blir det kaldt når temperaturen faller under 20 minus. Langs frontlinjene i øst har russerne hatt lite framgang i år. Etterretningskilder gjengitt i internasjonale medier sier at landet også sliter med rekruttering.

Vi betalte for tilgang

Hvor mange norske bistandskroner har gått til amerikanske tenketanker? Epstein-dokumentene har rettet søkelyset mot Norges store økonomiske bidrag til det Terje Rød-Larsen-ledede International Peace Institute (IPI), som var tett knyttet til den amerikanske milliardæren. Men IPI var langt fra aleine om å motta norsk støtte. Panorama nyheter, tidligere Bistandsaktuelt, skriver i en artikkel at mer enn 100 amerikanske forskningsinstitusjoner, tenketanker, konsulentfirmaer og interesseorganisasjoner er blitt støttet av norske bistandsmidler de siste 15 årene. I retur fikk vi tilgang til mektige personer. En rapport bestilt av UD fra 2012, gjengitt i samme artikkel, skriver at Norges betydelige økonomiske bidrag ga «statsråder, parlamentarikere og andre myndighetspersoner adgang til utenrikspolitiske eksperter, spesielt i Washington». I 2014 rapporterte avisa The New York Times at de største bidragsyterne til amerikanske tankesmier var Qatar, De forente arabiske emirater – og Norge. Det er altså ikke særegne, norske egenskaper som gjør at vi spiller en større rolle internasjonalt enn vår størrelse skulle tilsi.

Histo­rieløse løgner

USAs utenriksminister Marco Rubio fikk stående applaus for sin tale til sikkerhetskonferansen i München lørdag. De europeiske lederne som var samlet i salen, var åpenbart lettet over at han vektla fellesskapet mellom USA og Europa og uttrykte at det fantes en felles vei framover for det transatlantiske samarbeidet. I fjor sjokkerte visepresident J.D. Vance konferansen med en oppsiktsvekkende konfronterende tale, full av anklager mot Europa. I år oppførte konferansedeltakerne seg snarere som forslåtte unger, som reiste seg og klappet i rein lettelse over tegn til vennlighet fra en brutal farsfigur. Men sannheten er at det i talen til Rubio var lite å glede seg over.