Leder

Amerikanske tilstander?

Minerva-redaktør Nils August Andresen har lest Aftenposten og reagerer på et intervju med forfatter Hilde Susan Jægtnes, som er norsk, men bosatt i USA. Nå er hun aktuell med boka «Anitra», en roman om Edvard Griegs fiktive barnebarn som ender opp med å skrive musikk til støtte for Benito Mussolinis fascistiske prosjekt. I intervjuet med Aftenposten sier Jægtnes at den norske 17. mai-feiringen ikke er inkluderende for norske minoriteter, og at mange majoritetsnordmenn er på grensa til det rasistiske. Minerva-redaktøren langer ut på Facebook: «Det er ikke så rart at venstreradikale forfattere synes Norge er et rasistisk land, at 17. mai er fælt og at det grusomt å være stolt av norske idrettsstjerner. Det ligger vel litt i stillingsbeskrivelsen», skriver han. Dagen før har han i et intervju med Morgenbladet om det politiske fenomenet postliberalisme omtalt den norske eliten som venstrevridd. «Å si at det er et slags urban-liberalt hegemoni i en del viktige organer og institusjoner, er en påstand som ikke er bisarr, og som må kunne diskuteres på en saklig måte», sier han til avisa.

«Stereo­typien har ikke rot i virkelig­heten.»

Nils August Andresen har erklært seg som en forkjemper av saklig debatt, men ser ut til å glemme egne prinsipper i møte med et intervjuobjekt han irriterer seg over. Da bygger han i stedet opp en dum venstrekarikatur, snarere enn å søke presisjon. For hvor er den venstresida som hater 17. mai og klager over norsk nasjonalisme? Den er ytterst marginal og ikke representert i noen politiske partier i Norge. I USA er det nasjonale ordskiftet preget av ytterliggående karakteristikker av meningsmotstandere, snarere enn debatt om politiske saker. Kulturimporten syns å ha nådd Minervas redaksjon: Eliten er venstrevridd, forfattere er venstrevridde, og ikke minst opererer de helt utenfor gjengse oppfatninger. Den stereotype framstillingen har ikke rot i virkeligheten. Selvfølgelig finnes det idiotiske oppfatninger på norsk venstreside, men det gjør det sannelig også på høyre fløy. Samtidsvinden blåser mot høyre og gir borgerlige kommentatorer ny selvtillit. Brukes den til å fremme tåpelige venstrekarikaturer som dem vi kjenner fra amerikansk offentlighet, taper vi alle.

Leder

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.

Bukken og havre­sek­ken

Landet vårt står åpenbart i en skikkelig kunnskapsskvis, for nok en gang viser det seg at kompetente ledere i Helse-Norge bare kan oppdrives i hovedstaden. Bare få måneder etter at kommunikasjonsdirektøren i Helse Nord skulle få millionlønn og fortsette og bo i Oslo, viser det seg at situasjonen er like prekær i Norges nest største by. Helse Bergens nye direktør Marit Lieng skal også pendle fra hovedstaden, og også hun får en lønn det bør gå an å leve av: 2,5 millioner kroner i året og ett års etterlønn ved fratredelse. I tillegg får hun pendlerleilighet i Bergen og årskort på flyreiser til og fra jobb. Senterparti-­politiker og lege Kjersti Toppe kritiserte avtalen på NRK tirsdag. Hun peker på at Lieng i tillegg fikk være hemmelig søker, selv om offentlighetsloven slår fast at jo høyere stillingen er, jo mer restriktive skal offentlige institusjoner være med å innvilge anonymitet.