Leder

Amerikanske tilstander?

Minerva-redaktør Nils August Andresen har lest Aftenposten og reagerer på et intervju med forfatter Hilde Susan Jægtnes, som er norsk, men bosatt i USA. Nå er hun aktuell med boka «Anitra», en roman om Edvard Griegs fiktive barnebarn som ender opp med å skrive musikk til støtte for Benito Mussolinis fascistiske prosjekt. I intervjuet med Aftenposten sier Jægtnes at den norske 17. mai-feiringen ikke er inkluderende for norske minoriteter, og at mange majoritetsnordmenn er på grensa til det rasistiske. Minerva-redaktøren langer ut på Facebook: «Det er ikke så rart at venstreradikale forfattere synes Norge er et rasistisk land, at 17. mai er fælt og at det grusomt å være stolt av norske idrettsstjerner. Det ligger vel litt i stillingsbeskrivelsen», skriver han. Dagen før har han i et intervju med Morgenbladet om det politiske fenomenet postliberalisme omtalt den norske eliten som venstrevridd. «Å si at det er et slags urban-liberalt hegemoni i en del viktige organer og institusjoner, er en påstand som ikke er bisarr, og som må kunne diskuteres på en saklig måte», sier han til avisa.

«Stereo­typien har ikke rot i virkelig­heten.»

Nils August Andresen har erklært seg som en forkjemper av saklig debatt, men ser ut til å glemme egne prinsipper i møte med et intervjuobjekt han irriterer seg over. Da bygger han i stedet opp en dum venstrekarikatur, snarere enn å søke presisjon. For hvor er den venstresida som hater 17. mai og klager over norsk nasjonalisme? Den er ytterst marginal og ikke representert i noen politiske partier i Norge. I USA er det nasjonale ordskiftet preget av ytterliggående karakteristikker av meningsmotstandere, snarere enn debatt om politiske saker. Kulturimporten syns å ha nådd Minervas redaksjon: Eliten er venstrevridd, forfattere er venstrevridde, og ikke minst opererer de helt utenfor gjengse oppfatninger. Den stereotype framstillingen har ikke rot i virkeligheten. Selvfølgelig finnes det idiotiske oppfatninger på norsk venstreside, men det gjør det sannelig også på høyre fløy. Samtidsvinden blåser mot høyre og gir borgerlige kommentatorer ny selvtillit. Brukes den til å fremme tåpelige venstrekarikaturer som dem vi kjenner fra amerikansk offentlighet, taper vi alle.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.