Leder

Amerikanske tilstander?

Minerva-redaktør Nils August Andresen har lest Aftenposten og reagerer på et intervju med forfatter Hilde Susan Jægtnes, som er norsk, men bosatt i USA. Nå er hun aktuell med boka «Anitra», en roman om Edvard Griegs fiktive barnebarn som ender opp med å skrive musikk til støtte for Benito Mussolinis fascistiske prosjekt. I intervjuet med Aftenposten sier Jægtnes at den norske 17. mai-feiringen ikke er inkluderende for norske minoriteter, og at mange majoritetsnordmenn er på grensa til det rasistiske. Minerva-redaktøren langer ut på Facebook: «Det er ikke så rart at venstreradikale forfattere synes Norge er et rasistisk land, at 17. mai er fælt og at det grusomt å være stolt av norske idrettsstjerner. Det ligger vel litt i stillingsbeskrivelsen», skriver han. Dagen før har han i et intervju med Morgenbladet om det politiske fenomenet postliberalisme omtalt den norske eliten som venstrevridd. «Å si at det er et slags urban-liberalt hegemoni i en del viktige organer og institusjoner, er en påstand som ikke er bisarr, og som må kunne diskuteres på en saklig måte», sier han til avisa.

«Stereo­typien har ikke rot i virkelig­heten.»

Nils August Andresen har erklært seg som en forkjemper av saklig debatt, men ser ut til å glemme egne prinsipper i møte med et intervjuobjekt han irriterer seg over. Da bygger han i stedet opp en dum venstrekarikatur, snarere enn å søke presisjon. For hvor er den venstresida som hater 17. mai og klager over norsk nasjonalisme? Den er ytterst marginal og ikke representert i noen politiske partier i Norge. I USA er det nasjonale ordskiftet preget av ytterliggående karakteristikker av meningsmotstandere, snarere enn debatt om politiske saker. Kulturimporten syns å ha nådd Minervas redaksjon: Eliten er venstrevridd, forfattere er venstrevridde, og ikke minst opererer de helt utenfor gjengse oppfatninger. Den stereotype framstillingen har ikke rot i virkeligheten. Selvfølgelig finnes det idiotiske oppfatninger på norsk venstreside, men det gjør det sannelig også på høyre fløy. Samtidsvinden blåser mot høyre og gir borgerlige kommentatorer ny selvtillit. Brukes den til å fremme tåpelige venstrekarikaturer som dem vi kjenner fra amerikansk offentlighet, taper vi alle.

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».