Leder

Amerikanske tilstander?

Mari Skurdal

Minerva-redaktør Nils August Andresen har lest Aftenposten og reagerer på et intervju med forfatter Hilde Susan Jægtnes, som er norsk, men bosatt i USA. Nå er hun aktuell med boka «Anitra», en roman om Edvard Griegs fiktive barnebarn som ender opp med å skrive musikk til støtte for Benito Mussolinis fascistiske prosjekt. I intervjuet med Aftenposten sier Jægtnes at den norske 17. mai-feiringen ikke er inkluderende for norske minoriteter, og at mange majoritetsnordmenn er på grensa til det rasistiske. Minerva-redaktøren langer ut på Facebook: «Det er ikke så rart at venstreradikale forfattere synes Norge er et rasistisk land, at 17. mai er fælt og at det grusomt å være stolt av norske idrettsstjerner. Det ligger vel litt i stillingsbeskrivelsen», skriver han. Dagen før har han i et intervju med Morgenbladet om det politiske fenomenet postliberalisme omtalt den norske eliten som venstrevridd. «Å si at det er et slags urban-liberalt hegemoni i en del viktige organer og institusjoner, er en påstand som ikke er bisarr, og som må kunne diskuteres på en saklig måte», sier han til avisa.

«Stereo­typien har ikke rot i virkelig­heten.»

Nils August Andresen har erklært seg som en forkjemper av saklig debatt, men ser ut til å glemme egne prinsipper i møte med et intervjuobjekt han irriterer seg over. Da bygger han i stedet opp en dum venstrekarikatur, snarere enn å søke presisjon. For hvor er den venstresida som hater 17. mai og klager over norsk nasjonalisme? Den er ytterst marginal og ikke representert i noen politiske partier i Norge. I USA er det nasjonale ordskiftet preget av ytterliggående karakteristikker av meningsmotstandere, snarere enn debatt om politiske saker. Kulturimporten syns å ha nådd Minervas redaksjon: Eliten er venstrevridd, forfattere er venstrevridde, og ikke minst opererer de helt utenfor gjengse oppfatninger. Den stereotype framstillingen har ikke rot i virkeligheten. Selvfølgelig finnes det idiotiske oppfatninger på norsk venstreside, men det gjør det sannelig også på høyre fløy. Samtidsvinden blåser mot høyre og gir borgerlige kommentatorer ny selvtillit. Brukes den til å fremme tåpelige venstrekarikaturer som dem vi kjenner fra amerikansk offentlighet, taper vi alle.

Leder

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen

Norgespris er nødvendig

Fra Senterpartiet gikk ut av regjering i vinter, gikk det bare noen få timer før Jonas Gahr Støre presenterte sin nye strømstøtteordning til husholdningene: Norgespris kom seint, men, for regjeringens del, godt. Støtteordningen gir forbrukere mulighet til å binde strømprisen til 50 øre per kilowattime, pluss avgifter. Innføringen parkerte et betent strømprisopprør og var avgjørende for å få regjeringen gjenvalgt. Men ikke alle er fornøyd. EØS-avtalens overvåkingsorgan Esa har utfordret støtteordningen i flere omganger. Til tross for at flere departementer har måttet bruke store ressurser og laget dokumenter på hundrevis av sider for å besvare Esas innsigelser siden innføringen i fjor, er ikke Esas byråkrater fornøyd.

Jo Røed Skårderud