Leder

Rike unnlater å betale skatt

Bjørgulv Braanen

Mens rikfolks lobbyister og høyresidas partier og medier kappes om å gjøre anskrik om det forferdelige skatteregimet, kommer stadig rapporter og bøker som advarer mot de økende forskjellene.

I Vesten utgjør de superrikes makt et stadig større politisk problem. Det tærer på samfunnslimet, mens tilliten forvitrer.

I boka «Om frihet» skriver Timothy Snyder at loven i dag tjener tyranniet når den favoriserer en mikroskopisk minoritet av oligarker. Hvis USA skal bli et land av frie mennesker, må det gjøres noe fundamentalt med de gigantiske ulikhetene i formue og inntekt.

«Den rikeste én-prosenten eier 40 prosent av verdens rikdom.»

På oppdrag fra G20-landene har den franske økonomen Gabriel Zucman gått gjennom situasjonen internasjonalt med et forslag om minimumsskattlegging av de aller rikeste.

Danske Information skrev om Zucman-rapporten denne uka. Den viser at de superrike ikke bare har blitt markant rikere de siste 40 årene, skattesatsen de betaler, har også falt dramatisk.

I dag er det 16 personer som har formue på over 100 milliarder dollar, tusen milliarder norske kroner. Der finner vi Amazon-gründer Jeff Bezos, Elon Musk, Mark Zuckerberg og eieren av luksusvarekonsernet LVMH, Bernard Arnault. Ifølge IMF eier den rikeste én-prosenten 40 prosent av verdens rikdommer.

Supermilliardærene betaler den laveste skattesatsen av alle grupper i samfunnet. «Det er vanskelig å forstå at nettopp dem som er best i stand til å betale skatt, skal få lov til å betale mindre enn vanlige mennesker», sier Zucman.

De superrikes makt svekker demokratiet og begrenser folkevalgt makt. Økonomisk makt gir politisk makt. Milliardærene har skaffet seg kontroll over en hærskare advokater, lobbyister og medier som forsvarer deres interesser. Det er heller ingen tilfeldighet at flere av de superrike mogulene er tungt inne i mediene, som Bezos, Musk, Zuckerberg og Arnault.

I alle land foregår det nå en dramatisk og fortettet strid om selve utviklingsretningen for samfunnet. Skal politikken fortsatt bidra til utjevning og små sosiale og geografiske forskjeller, eller skal vi akseptere at de rikeste blir stadig rikere, på bekostning av det store flertallet.

Leder

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.

Mari Skurdal

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Bjørgulv Braanen

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».

Mari Skurdal