En ung mann sitter på Slottsplassen i Oslo, på kne, med hendene i bønn. Slik har han sittet i flere uker, uten å si et ord. Det er vinter, og lufta er tåkete. Foran ham på bakken ligger et stort Palestina-flagg og et lite skilt som leser «ceasefire now». Med store bokstaver. Jannik Abel fanger øyeblikket med kameraet så stille hun kan.
Et slikt øyeblikk er kjernen i Abels kunstnerskap: den stille protesten. Det siste året har kunstneren fotografert det hun anser som den største folkebevegelsen i Norges historie: folkebevegelsen mot folkemord, som hun kaller den. De som hver uke siden 7. oktober i fjor har tatt til gatene i protest mot Israels krigføring i Gaza, på Vestbredden og nå i Libanon.
Men det var ikke der Jannik Abel skulle ende opp, midt blant tusenvis av demonstranter. Det var i skogen hun skulle være, der det var helt stille. Men plutselig sa skogen ifra: «Her kan du ikke være lenger. Nå må du bidra.» Og da var det ingen vei tilbake.
Abels verden
Jannik Abel har en sterk følelse av at kunsten valgte henne. At hun vokste opp på et gallerigulv i Oslo, har også spilt sin rolle. Abels tippoldeforeldre startet nemlig Norges første galleri tilbake i 1864. Og tradisjonen gikk i arv. Som barn løp Abel rundt på bakrommet til foreldrenes galleri og bevitnet kunstnere som leverte verk og kunder som kjøpte dem.
Mye skulle tilsi at Abel hadde alt hun trengte – penger, kunst og kultur. Likevel var det noe som manglet.
– Jeg var veldig ensom. Vi hadde to foreldre som ble forlovet etter én uke og gift etter tre. Så de måtte bli kjent med hverandre mens de levde.
Hun vokste opp med en søster som betød mye for henne, men Abel ble også nødt til å skape sin egen verden. Ofte satt hun i trappene i det store huset og lyttet gjennom gulvet på de voksne.
– Det å få øyekontakt i min familie betydde at du var i trøbbel. Så det tok lang tid før jeg turte å se folk inn i øynene. Jeg brukte mer tid til å se rundt meg.
Det var det som gjorde at Abel begynte med fotografi og etter hvert med gatekunst.
– I stedet for å se på mennesker så jeg på omgivelsene. Så blokkerte jeg ut alle andre.
Mellom kunsten og skogen
I 1994 flyttet Abel til San Francisco for å studere fotografi. Da hun kom tilbake til Norge, etablerte hun seg som kunstner i Oslo. Men etter hvert var det noe med bylivet som ikke stemte. Abel søkte ofte til skogen for ro, og etter hvert ble naturen en del av kunsten. Til slutt fant hun et hus på Nesodden, langt inne i skogen.
Ikke et sekund har Abel angret.
– Min beste venn er naturen. Det folk kaller for livet, opplever jeg i skogen.
I 2019 ble livet snudd på hodet da Abels søster tok sitt eget liv. Da ble naturen redningen. Abel fant ut at ved å skru på sansene, kunne hun dempe følelsene sine.
– Det å være i så akutt sorg er så vondt at du kan ikke være i de følelsene hele tida. I den unntakstilstanden var det å jobbe fysisk ekstremt viktig.
Den vinteren bestemte Abel seg for å bo ute. Og hver vinter siden har hun gjort det. Hun tar med seg telt, tenner bål og reiser ut mot havet, gjerne på øyene langs Nordlandskysten.
Hvorfor akkurat vinteren? Det handler om to ting, forteller Abel.
– For det første er jeg helt aleine. Og så får jeg følelsen av ikke å være den sterkeste. Det er det naturen som er. Og det tror jeg vi mennesker har godt av å bli minnet på.
Blir hun ikke redd – helt aleine, langt opp i det nordlige mørket, i flere minusgrader? Kunstneren er mest redd i møte med mennesker, forteller hun.
– I naturen kan det være kaldt, det kan være storm. Men det er ikke noe ondsinnet i det.
Når naturen sier stopp
Sorgen over søstera ga Abel en helt ny kontakt med naturen. Så nært at folk av og til hever øyenbrynene når hun forteller om det.
– Når jeg sier at fuglene hilser på meg, så gjør de helt klart det. Øyenstikkere setter seg på meg når jeg jobber.
Derfor gjør kunstneren aldri skade på naturen. Hun bruker kun det som har falt, være det trær, kongler eller kvister. Hver dag trekker Abel trær fra skogen og inn i utestudiet sitt. Det som ikke blir til kunst, blir til ved.
Men selv om Abel er varsom i møte med naturen, får hun beskjed når hun har tatt nok, når hun må gi noe tilbake.
Det var det som skjedde like etter terrorangrepet under pride i 2022. Abel, som selv er skeiv, hadde begynt å reflektere over at det som ble fotografert og skrevet om i ettertid, ikke stemte med det hun selv så.
«Jeg venter til det er stille inne i meg. Når jeg føler meg rolig, trykker jeg på knappen»
Og da skogen sa ifra at Abel måtte bidra, var det ingen vei tilbake.
– Den bare kastet meg ut rett og slett. Jeg fikk ikke den roa jeg pleide å ha.
Katastrofen
Det som begynte med en reaksjon på pride-terroren, utviklet seg til å bli et større prosjekt for å fotografere folkebevegelser. Vendepunktet kom under Fosen-demonstrasjonene i fjor da Abel overhørte en samtale mellom to journalister. «Ta bilde av de samene som gråter, og så kan vi gå», sa den ene.
– Jeg tenkte at «dette kan jeg ikke være med på», forteller Abel.
Dermed ble hun en del av aksjonistene. Som fotograf fulgte hun dem dag ut og dag inn. I oktober 2023 var demonstrasjonene i ferd med å gå mot slutten. Da skjedde noe som skulle forandre alt – både for Abel og for resten av verden. 7. oktober gikk Hamas til angrep på Israel. Svaret lot ikke vente på seg.
Abel har slitt med å finne ut hvilket ord hun skal bruke om det som har skjedd siden. Krig passer liksom ikke helt. Hun har landet på «katastrofen».
Da Abel sto utenfor Utenriksdepartementet i oktober i fjor og fotograferte de hundre menneskene som sto der, tenkte hun at dette kanskje ville vare i noen uker. Så ble uker til måneder. Plutselig er det gått ett år, og over 41.000 palestinske menneskeliv er gått tapt.
Hver uke har Abel tatt til gatene.
«Min beste venn er naturen»
En introvert aktivist
Samtidig som Abel har blitt det hun kaller å være «et sannhetsvitne mot urett», har hun jobbet med sitt største kunstprosjekt noensinne. I januar åpner separatutstillingen «Back to the Land» på Kunstnernes Hus i Oslo.
Å dokumentere demonstrasjoner er en stor kontrast fra den stille skogen.
– Jeg har hørt «la barna leve» millioner av ganger, ropt av tusenvis. Hvis ikke det går inn på deg, så vet jeg ikke.
For et introvert menneske tar det tid å hente seg inn igjen etter en demonstrasjon – ofte flere dager. Da går Abel ut i skogen.
– Jeg klarer ikke å være sosial eller gjøre noe annet i dagene etterpå. Da må det være helt stille.
Roa i kaoset
Selv om det koster, er det ikke noe alternativ for Abel å trekke seg tilbake. Det som startet som et prosjekt for å mobilisere motstand, handler nå om å ære de som fortsatt demonstrerer.
– Vi som vil stoppe dette, får det ikke til. Og de som kan, de vil ikke, sier Abel.
Derfor forsøker kunstneren å speile de som fortsatt er der. Abel vil vise at en demonstrasjon både er en motstandskamp og et møte mellom sorg og håp. Ofte leter hun etter øyeblikk der protest og hverdagsliv blander seg. Men det er ikke alltid Abel bruker blikket når hun fotograferer.
– Jeg venter til det er stille inne i meg. Når jeg føler meg rolig, trykker jeg på knappen.
Roa i kaoset. Det er det som får Abel til å føle at alt hun gjør, er en stille protest. Akkurat som mannen på Slottsplassen, den vinterdagen i desember. Det er ikke alt som trenger ord. Og av og til svikter ordene.
– Der tror jeg stille protester kan være viktig for mange av oss.
