Leder

Olsens fallitt

Petter Olsen er sammen med broren Fred. Olsen arvinger etter Thomas Olsen, som ved siden av rederiet Fred. Olsen eide Akers Mekaniske Verksted. Fred. førte rederivirksomheten videre etter farens død, mens Petter etter flere rettssaker ble tilkjent eiendomsretten til familiens kunstsamling, med mange verker av Edvard Munch, som hadde landsted på Nedre Ramme, rett ved Olsen-familiens hovedsete i Hvitsten.

«Skatte­etaten sa nei.»

Petter og Fred. Olsen ble i 1996 kåret til Norges rikeste med en formue på 4,5 milliarder kroner. I dag er det ikke mye igjen av lillebrors rikdom. De siste tiårene har han brukt alle sine midler på å bygge opp Ramme gård, først med økologisk landbruk, deretter med en storstilt oppbygging av stedet som et kulturmål, med oppføring av en rekke bygninger i klassisk stil, et barokkhageanlegg, utendørs amfiteater, et underjordisk, moderne museum med plass for den rikholdige kunstsamlingen og et hotell med 42 rom, innredet med antikviteter og kunst. I fjor åpnet den restaurerte Villa Munch. Bostyrer Leif Petter Madsen sa i skifteretten denne uka at Ramme gård har kostet 1,7 milliarder kroner. Olsen har tidligere solgt Munchs «Skrik» for å finansiere prosjektet, men det som førte til hans fallitt, var Skatteetaten, som avviste at han hadde rett til fradrag for inngående moms, fordi investeringen var så stor at prosjektet aldri ville gå med overskudd. Det endte opp med et krav om tilbakebetaling av 115 millioner kroner. Da Olsen var i ferd med å komme til en avtale med sine kreditorer, dukket det opp nok et skattekrav, nå på 236 millioner kroner. Alle kreditorene var villig til å akseptere Olsens plan for rekonstruksjon, men Skatteetaten sa nei. Det er derfor ikke så rart at Olsen føler seg forfulgt av skattemyndighetene.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar skriver at det som førte til Olsens fall, var «en katastrofal feilinvestering i Hvitsten, nær Drøbak». Det kan man selvfølgelig si, men oppbyggingen av Ramme gård er samtidig et eksempel på et storstilt og ærgjerrig prosjekt, der Petter Olsen har brukt alle sine penger – og enda litt til – på å bygge opp et sted av stor nasjonal og kulturell betydning. Til tross for rederarvingens fallitt håper vi det er mulig å holde kunstsamlingen samlet og videreføre Ramme gård som det kulturelle minnesmerket det er.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.