Leder

Olsens fallitt

Petter Olsen er sammen med broren Fred. Olsen arvinger etter Thomas Olsen, som ved siden av rederiet Fred. Olsen eide Akers Mekaniske Verksted. Fred. førte rederivirksomheten videre etter farens død, mens Petter etter flere rettssaker ble tilkjent eiendomsretten til familiens kunstsamling, med mange verker av Edvard Munch, som hadde landsted på Nedre Ramme, rett ved Olsen-familiens hovedsete i Hvitsten.

«Skatte­etaten sa nei.»

Petter og Fred. Olsen ble i 1996 kåret til Norges rikeste med en formue på 4,5 milliarder kroner. I dag er det ikke mye igjen av lillebrors rikdom. De siste tiårene har han brukt alle sine midler på å bygge opp Ramme gård, først med økologisk landbruk, deretter med en storstilt oppbygging av stedet som et kulturmål, med oppføring av en rekke bygninger i klassisk stil, et barokkhageanlegg, utendørs amfiteater, et underjordisk, moderne museum med plass for den rikholdige kunstsamlingen og et hotell med 42 rom, innredet med antikviteter og kunst. I fjor åpnet den restaurerte Villa Munch. Bostyrer Leif Petter Madsen sa i skifteretten denne uka at Ramme gård har kostet 1,7 milliarder kroner. Olsen har tidligere solgt Munchs «Skrik» for å finansiere prosjektet, men det som førte til hans fallitt, var Skatteetaten, som avviste at han hadde rett til fradrag for inngående moms, fordi investeringen var så stor at prosjektet aldri ville gå med overskudd. Det endte opp med et krav om tilbakebetaling av 115 millioner kroner. Da Olsen var i ferd med å komme til en avtale med sine kreditorer, dukket det opp nok et skattekrav, nå på 236 millioner kroner. Alle kreditorene var villig til å akseptere Olsens plan for rekonstruksjon, men Skatteetaten sa nei. Det er derfor ikke så rart at Olsen føler seg forfulgt av skattemyndighetene.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar skriver at det som førte til Olsens fall, var «en katastrofal feilinvestering i Hvitsten, nær Drøbak». Det kan man selvfølgelig si, men oppbyggingen av Ramme gård er samtidig et eksempel på et storstilt og ærgjerrig prosjekt, der Petter Olsen har brukt alle sine penger – og enda litt til – på å bygge opp et sted av stor nasjonal og kulturell betydning. Til tross for rederarvingens fallitt håper vi det er mulig å holde kunstsamlingen samlet og videreføre Ramme gård som det kulturelle minnesmerket det er.

Leder

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.