Leder

Olsens fallitt

Petter Olsen er sammen med broren Fred. Olsen arvinger etter Thomas Olsen, som ved siden av rederiet Fred. Olsen eide Akers Mekaniske Verksted. Fred. førte rederivirksomheten videre etter farens død, mens Petter etter flere rettssaker ble tilkjent eiendomsretten til familiens kunstsamling, med mange verker av Edvard Munch, som hadde landsted på Nedre Ramme, rett ved Olsen-familiens hovedsete i Hvitsten.

«Skatte­etaten sa nei.»

Petter og Fred. Olsen ble i 1996 kåret til Norges rikeste med en formue på 4,5 milliarder kroner. I dag er det ikke mye igjen av lillebrors rikdom. De siste tiårene har han brukt alle sine midler på å bygge opp Ramme gård, først med økologisk landbruk, deretter med en storstilt oppbygging av stedet som et kulturmål, med oppføring av en rekke bygninger i klassisk stil, et barokkhageanlegg, utendørs amfiteater, et underjordisk, moderne museum med plass for den rikholdige kunstsamlingen og et hotell med 42 rom, innredet med antikviteter og kunst. I fjor åpnet den restaurerte Villa Munch. Bostyrer Leif Petter Madsen sa i skifteretten denne uka at Ramme gård har kostet 1,7 milliarder kroner. Olsen har tidligere solgt Munchs «Skrik» for å finansiere prosjektet, men det som førte til hans fallitt, var Skatteetaten, som avviste at han hadde rett til fradrag for inngående moms, fordi investeringen var så stor at prosjektet aldri ville gå med overskudd. Det endte opp med et krav om tilbakebetaling av 115 millioner kroner. Da Olsen var i ferd med å komme til en avtale med sine kreditorer, dukket det opp nok et skattekrav, nå på 236 millioner kroner. Alle kreditorene var villig til å akseptere Olsens plan for rekonstruksjon, men Skatteetaten sa nei. Det er derfor ikke så rart at Olsen føler seg forfulgt av skattemyndighetene.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar skriver at det som førte til Olsens fall, var «en katastrofal feilinvestering i Hvitsten, nær Drøbak». Det kan man selvfølgelig si, men oppbyggingen av Ramme gård er samtidig et eksempel på et storstilt og ærgjerrig prosjekt, der Petter Olsen har brukt alle sine penger – og enda litt til – på å bygge opp et sted av stor nasjonal og kulturell betydning. Til tross for rederarvingens fallitt håper vi det er mulig å holde kunstsamlingen samlet og videreføre Ramme gård som det kulturelle minnesmerket det er.

Leder

Storeslem

Det er avlagt rekordmange forhåndsstemmer. Likevel er det en god del som fortsatt teller på knappene. På høyresida er det flere som frykter at Sylvi Listhaug skal bli statsminister ved et borgerlig flertall. Hos noen er frykten så stor at de vurderer å stemme Arbeiderpartiet fordi de foretrekker Jonas Gahr Støre som statsminister. I verste fall kan et borgerlig eksodus sende Venstre under sperregrensa. Civitas Kristin Clemet forsøker å bøte på dette problemet med en dårlig skjult oppfordring på sosiale medier til Frp om å peke på Erna Solberg som statsminister. Da kan liberale Høyre- og Venstre-velgere puste med magen og fortsatt stemme borgerlig.

Et vondt ekko

I forbindelse med Norgesdemokratenes konferanse om såkalt remigrasjon forrige helg intervjuet vi Ayusha Umme Awan, talsperson for Islamic Cultural Center på Grønland. Norgesdemokratene skulle vise en representant for det tyske, ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland rundt i den flerkulturelle Oslo-bydelen, og Awan sa de bare fikk komme, så skulle moskeen stille med vafler og samtale. Samtidig åpnet hun opp om hvordan miljøet rundt moskeen opplever trusler og angrep mot muslimer. Slikt gjør at folk blir redde for å utøve religionen sin, og Awan forteller om bekymrede telefoner, særlig fra småbarnsforeldre. Så langt er det mye vi ikke vet om mordet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar, som ble drept på Kampen i Oslo natt til søndag. Ut fra terrorsiktelsen og opplysninger fra politiet tyder mye likevel på at drapet var politisk motivert. Drapsmannen var så vidt myndig og bodde på en hybel der Juhar arbeidet som del av barnevernets ettervern.

Påvirkning i det skjulte

Aldri før har så mye penger blitt pøst inn i norsk valgkamp, og aldri før har så mye av valgkampen foregått på sosiale medier. Partiene bruker millioner både på å produsere innhold til sosiale medier og på å gi det ekstra spredning ved å betale for det, men også andre aktører bruker store summer på å spre politiske budskap i feeden din. Blant dem er skiinstruktør, influenser og nå dokumentarfilmskaper Sindre Wiig Nordby, som har brukt over 500.000 kroner på politisk reklame på Meta de siste 90 dagene. Mye har gått til å promotere den mye omtalte filmen «Hvor blir det av pengene», og det meste er betalt av Simon Simonnæs, eieren av et lite restaurant- og eiendomsimperium, opplyser Nordby til Dagens Næringsliv. Men ikke alle er like åpne om hvor pengene kommer fra. For hvem har betalt de 350.000 kronene som er brukt til å spre videoer med titler som «Juge-Jonas gir seg aldri med jugingen» fra Facebook- og Instagram-kontoen Virale videoer? Det greier ikke DNs journalister å finne ut, på tross av Metas egne retningslinjer om at slike annonser skal inneholde informasjon om hvem som har betalt for dem. DNs jakt etter personen bak stopper med et telefonnummer til en tilsynelatende intetanende snekker i Ytre Enebakk og en e-postadresse med brukernavnet Occultus Spiritus. Jakta på Occultus Spiritus viser at det er store svakheter i Metas system for å sikre åpenhet og ansvarliggjøring rundt politisk markedsføring.