Leder

Olsens fallitt

Petter Olsen er sammen med broren Fred. Olsen arvinger etter Thomas Olsen, som ved siden av rederiet Fred. Olsen eide Akers Mekaniske Verksted. Fred. førte rederivirksomheten videre etter farens død, mens Petter etter flere rettssaker ble tilkjent eiendomsretten til familiens kunstsamling, med mange verker av Edvard Munch, som hadde landsted på Nedre Ramme, rett ved Olsen-familiens hovedsete i Hvitsten.

«Skatte­etaten sa nei.»

Petter og Fred. Olsen ble i 1996 kåret til Norges rikeste med en formue på 4,5 milliarder kroner. I dag er det ikke mye igjen av lillebrors rikdom. De siste tiårene har han brukt alle sine midler på å bygge opp Ramme gård, først med økologisk landbruk, deretter med en storstilt oppbygging av stedet som et kulturmål, med oppføring av en rekke bygninger i klassisk stil, et barokkhageanlegg, utendørs amfiteater, et underjordisk, moderne museum med plass for den rikholdige kunstsamlingen og et hotell med 42 rom, innredet med antikviteter og kunst. I fjor åpnet den restaurerte Villa Munch. Bostyrer Leif Petter Madsen sa i skifteretten denne uka at Ramme gård har kostet 1,7 milliarder kroner. Olsen har tidligere solgt Munchs «Skrik» for å finansiere prosjektet, men det som førte til hans fallitt, var Skatteetaten, som avviste at han hadde rett til fradrag for inngående moms, fordi investeringen var så stor at prosjektet aldri ville gå med overskudd. Det endte opp med et krav om tilbakebetaling av 115 millioner kroner. Da Olsen var i ferd med å komme til en avtale med sine kreditorer, dukket det opp nok et skattekrav, nå på 236 millioner kroner. Alle kreditorene var villig til å akseptere Olsens plan for rekonstruksjon, men Skatteetaten sa nei. Det er derfor ikke så rart at Olsen føler seg forfulgt av skattemyndighetene.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar skriver at det som førte til Olsens fall, var «en katastrofal feilinvestering i Hvitsten, nær Drøbak». Det kan man selvfølgelig si, men oppbyggingen av Ramme gård er samtidig et eksempel på et storstilt og ærgjerrig prosjekt, der Petter Olsen har brukt alle sine penger – og enda litt til – på å bygge opp et sted av stor nasjonal og kulturell betydning. Til tross for rederarvingens fallitt håper vi det er mulig å holde kunstsamlingen samlet og videreføre Ramme gård som det kulturelle minnesmerket det er.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.