Leder

Olsens fallitt

Bjørgulv Braanen

Petter Olsen er sammen med broren Fred. Olsen arvinger etter Thomas Olsen, som ved siden av rederiet Fred. Olsen eide Akers Mekaniske Verksted. Fred. førte rederivirksomheten videre etter farens død, mens Petter etter flere rettssaker ble tilkjent eiendomsretten til familiens kunstsamling, med mange verker av Edvard Munch, som hadde landsted på Nedre Ramme, rett ved Olsen-familiens hovedsete i Hvitsten.

«Skatte­etaten sa nei.»

Petter og Fred. Olsen ble i 1996 kåret til Norges rikeste med en formue på 4,5 milliarder kroner. I dag er det ikke mye igjen av lillebrors rikdom. De siste tiårene har han brukt alle sine midler på å bygge opp Ramme gård, først med økologisk landbruk, deretter med en storstilt oppbygging av stedet som et kulturmål, med oppføring av en rekke bygninger i klassisk stil, et barokkhageanlegg, utendørs amfiteater, et underjordisk, moderne museum med plass for den rikholdige kunstsamlingen og et hotell med 42 rom, innredet med antikviteter og kunst. I fjor åpnet den restaurerte Villa Munch. Bostyrer Leif Petter Madsen sa i skifteretten denne uka at Ramme gård har kostet 1,7 milliarder kroner. Olsen har tidligere solgt Munchs «Skrik» for å finansiere prosjektet, men det som førte til hans fallitt, var Skatteetaten, som avviste at han hadde rett til fradrag for inngående moms, fordi investeringen var så stor at prosjektet aldri ville gå med overskudd. Det endte opp med et krav om tilbakebetaling av 115 millioner kroner. Da Olsen var i ferd med å komme til en avtale med sine kreditorer, dukket det opp nok et skattekrav, nå på 236 millioner kroner. Alle kreditorene var villig til å akseptere Olsens plan for rekonstruksjon, men Skatteetaten sa nei. Det er derfor ikke så rart at Olsen føler seg forfulgt av skattemyndighetene.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar skriver at det som førte til Olsens fall, var «en katastrofal feilinvestering i Hvitsten, nær Drøbak». Det kan man selvfølgelig si, men oppbyggingen av Ramme gård er samtidig et eksempel på et storstilt og ærgjerrig prosjekt, der Petter Olsen har brukt alle sine penger – og enda litt til – på å bygge opp et sted av stor nasjonal og kulturell betydning. Til tross for rederarvingens fallitt håper vi det er mulig å holde kunstsamlingen samlet og videreføre Ramme gård som det kulturelle minnesmerket det er.

Leder

Lørdags­avisa må reddes!

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene.

Mari Skurdal

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal