Leder

En usunn refleks

Bokanmelder i Forskerforum, idéhistoriker Frida Skatvik, har ikke nøyd seg med å kritisere professor i biologi Dag O. Hessens nye bok om filosof og fjellklatrer Peter Wessel Zapffe. I tillegg har hun klagd boka inn til Universitetet i Oslos Forskningsetisk utvalg, som undersøker om forskere jukser eller plagierer. I dette tilfellet er det såkalt selvplagiering som er aktuelt, for i forskningsverdenen skal man også oppgi referanse selv til egne tekster. «Det blir viktig hva utvalget kommer fram til. Avgjørelsen kan bli en viktig veiviser for andre faglitterære forfattere», sier Skatvik til Khrono.

«At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte.»

Om utvalget velger slå ned på en populærfilosofisk utgivelse som ikke på noe tidspunkt er presentert som et akademisk arbeid, vil det være en sensasjon. Hvis akademikere må følge siteringspraksisen i høyere utdanning i alle typer tekster, går vi glipp av mange gode bøker. Forfatter og stortingsrepresentant for Rødt Mímir Kristjánsson advarer på Facebook om en annen grunn til at innklagingen til Forskningsetisk utvalg er problematisk: «I den moderne krenkelsesøkonomien er alt som gjelder å få en ytring trukket. Det er rett og slett nesten gått av moten å motsi noen», skriver han. At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte. Idealet om at eventuelle feil må bli imøtegått i løpende polemikk, er i dag byttet ut med krav om å fjerne den opprinnelige teksten. Fakta skal korrigeres og endres i stedet for å bli møtt med argumenter og motinnlegg.

Forfatter og skribent Morten Strøksnes var inne på det samme da han i Dags­avisen nylig sa at sakprosa ikke trenger et oppdatert etisk regelverk. «Man bør ha litt is i magen, og unngå moralsk panikk», sa han, og viste til at feil ofte blir korrigert i den løpende offentlige debatten. Dersom ytringer trekkes eller nettversjoner endres, blir det dessuten umulig å navigere i historiske debatter. Et motinnlegg framstår meningsløst om den opprinnelige ytringen er endret. Det er lett å hisse seg opp over feil og slendrian, men frustrasjonen bør kanaliseres inn i den offentlige debatten. Refleksen med å kreve ytringer trukket er ødeleggende for en sunn offentlighet.

Rettelogg 12. oktober: Frida Skatvik er bokanmelder i Forskerforum, ikke Khrono, slik det sto i første versjon.

Leder

Et vondt ekko

I forbindelse med Norgesdemokratenes konferanse om såkalt remigrasjon forrige helg intervjuet vi Ayusha Umme Awan, talsperson for Islamic Cultural Center på Grønland. Norgesdemokratene skulle vise en representant for det tyske, ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland rundt i den flerkulturelle Oslo-bydelen, og Awan sa de bare fikk komme, så skulle moskeen stille med vafler og samtale. Samtidig åpnet hun opp om hvordan miljøet rundt moskeen opplever trusler og angrep mot muslimer. Slikt gjør at folk blir redde for å utøve religionen sin, og Awan forteller om bekymrede telefoner, særlig fra småbarnsforeldre. Så langt er det mye vi ikke vet om mordet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar, som ble drept på Kampen i Oslo natt til søndag. Ut fra terrorsiktelsen og opplysninger fra politiet tyder mye likevel på at drapet var politisk motivert. Drapsmannen var så vidt myndig og bodde på en hybel der Juhar arbeidet som del av barnevernets ettervern.

Påvirkning i det skjulte

Aldri før har så mye penger blitt pøst inn i norsk valgkamp, og aldri før har så mye av valgkampen foregått på sosiale medier. Partiene bruker millioner både på å produsere innhold til sosiale medier og på å gi det ekstra spredning ved å betale for det, men også andre aktører bruker store summer på å spre politiske budskap i feeden din. Blant dem er skiinstruktør, influenser og nå dokumentarfilmskaper Sindre Wiig Nordby, som har brukt over 500.000 kroner på politisk reklame på Meta de siste 90 dagene. Mye har gått til å promotere den mye omtalte filmen «Hvor blir det av pengene», og det meste er betalt av Simon Simonnæs, eieren av et lite restaurant- og eiendomsimperium, opplyser Nordby til Dagens Næringsliv. Men ikke alle er like åpne om hvor pengene kommer fra. For hvem har betalt de 350.000 kronene som er brukt til å spre videoer med titler som «Juge-Jonas gir seg aldri med jugingen» fra Facebook- og Instagram-kontoen Virale videoer? Det greier ikke DNs journalister å finne ut, på tross av Metas egne retningslinjer om at slike annonser skal inneholde informasjon om hvem som har betalt for dem. DNs jakt etter personen bak stopper med et telefonnummer til en tilsynelatende intetanende snekker i Ytre Enebakk og en e-postadresse med brukernavnet Occultus Spiritus. Jakta på Occultus Spiritus viser at det er store svakheter i Metas system for å sikre åpenhet og ansvarliggjøring rundt politisk markedsføring.

Vern om papiravisa!

Norges desidert største avis, VG, nådde første halvår 2025 nesten to millioner mennesker hver dag. Aldri har en norsk avis flere daglige lesere. Likevel forteller VG-redaktør Gard Steiro i et intervju med Medier24 at avisa må arbeide hardt for å tjene penger. Selv om VG er den mest suksessrike nett­avisa i landet, er det papiravisa som har finansiert den digitale veksten, forteller Steiro. Nå er VG nødt til å lykkes med to andre, store inntektsstrømmer: digitale annonseinntekter og digitale bruker­inntekter. I tillegg planlegger avisa å skaffe seg inntekter fra andre satsinger, som podkast og nisjeprodukter. Intervjuet seier det meste om hvor sentral papiravisa fortsatt er for norsk medieøkonomi.