Leder

En usunn refleks

Bokanmelder i Forskerforum, idéhistoriker Frida Skatvik, har ikke nøyd seg med å kritisere professor i biologi Dag O. Hessens nye bok om filosof og fjellklatrer Peter Wessel Zapffe. I tillegg har hun klagd boka inn til Universitetet i Oslos Forskningsetisk utvalg, som undersøker om forskere jukser eller plagierer. I dette tilfellet er det såkalt selvplagiering som er aktuelt, for i forskningsverdenen skal man også oppgi referanse selv til egne tekster. «Det blir viktig hva utvalget kommer fram til. Avgjørelsen kan bli en viktig veiviser for andre faglitterære forfattere», sier Skatvik til Khrono.

«At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte.»

Om utvalget velger slå ned på en populærfilosofisk utgivelse som ikke på noe tidspunkt er presentert som et akademisk arbeid, vil det være en sensasjon. Hvis akademikere må følge siteringspraksisen i høyere utdanning i alle typer tekster, går vi glipp av mange gode bøker. Forfatter og stortingsrepresentant for Rødt Mímir Kristjánsson advarer på Facebook om en annen grunn til at innklagingen til Forskningsetisk utvalg er problematisk: «I den moderne krenkelsesøkonomien er alt som gjelder å få en ytring trukket. Det er rett og slett nesten gått av moten å motsi noen», skriver han. At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte. Idealet om at eventuelle feil må bli imøtegått i løpende polemikk, er i dag byttet ut med krav om å fjerne den opprinnelige teksten. Fakta skal korrigeres og endres i stedet for å bli møtt med argumenter og motinnlegg.

Forfatter og skribent Morten Strøksnes var inne på det samme da han i Dags­avisen nylig sa at sakprosa ikke trenger et oppdatert etisk regelverk. «Man bør ha litt is i magen, og unngå moralsk panikk», sa han, og viste til at feil ofte blir korrigert i den løpende offentlige debatten. Dersom ytringer trekkes eller nettversjoner endres, blir det dessuten umulig å navigere i historiske debatter. Et motinnlegg framstår meningsløst om den opprinnelige ytringen er endret. Det er lett å hisse seg opp over feil og slendrian, men frustrasjonen bør kanaliseres inn i den offentlige debatten. Refleksen med å kreve ytringer trukket er ødeleggende for en sunn offentlighet.

Rettelogg 12. oktober: Frida Skatvik er bokanmelder i Forskerforum, ikke Khrono, slik det sto i første versjon.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.