Leder

En usunn refleks

Bokanmelder i Forskerforum, idéhistoriker Frida Skatvik, har ikke nøyd seg med å kritisere professor i biologi Dag O. Hessens nye bok om filosof og fjellklatrer Peter Wessel Zapffe. I tillegg har hun klagd boka inn til Universitetet i Oslos Forskningsetisk utvalg, som undersøker om forskere jukser eller plagierer. I dette tilfellet er det såkalt selvplagiering som er aktuelt, for i forskningsverdenen skal man også oppgi referanse selv til egne tekster. «Det blir viktig hva utvalget kommer fram til. Avgjørelsen kan bli en viktig veiviser for andre faglitterære forfattere», sier Skatvik til Khrono.

«At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte.»

Om utvalget velger slå ned på en populærfilosofisk utgivelse som ikke på noe tidspunkt er presentert som et akademisk arbeid, vil det være en sensasjon. Hvis akademikere må følge siteringspraksisen i høyere utdanning i alle typer tekster, går vi glipp av mange gode bøker. Forfatter og stortingsrepresentant for Rødt Mímir Kristjánsson advarer på Facebook om en annen grunn til at innklagingen til Forskningsetisk utvalg er problematisk: «I den moderne krenkelsesøkonomien er alt som gjelder å få en ytring trukket. Det er rett og slett nesten gått av moten å motsi noen», skriver han. At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte. Idealet om at eventuelle feil må bli imøtegått i løpende polemikk, er i dag byttet ut med krav om å fjerne den opprinnelige teksten. Fakta skal korrigeres og endres i stedet for å bli møtt med argumenter og motinnlegg.

Forfatter og skribent Morten Strøksnes var inne på det samme da han i Dags­avisen nylig sa at sakprosa ikke trenger et oppdatert etisk regelverk. «Man bør ha litt is i magen, og unngå moralsk panikk», sa han, og viste til at feil ofte blir korrigert i den løpende offentlige debatten. Dersom ytringer trekkes eller nettversjoner endres, blir det dessuten umulig å navigere i historiske debatter. Et motinnlegg framstår meningsløst om den opprinnelige ytringen er endret. Det er lett å hisse seg opp over feil og slendrian, men frustrasjonen bør kanaliseres inn i den offentlige debatten. Refleksen med å kreve ytringer trukket er ødeleggende for en sunn offentlighet.

Rettelogg 12. oktober: Frida Skatvik er bokanmelder i Forskerforum, ikke Khrono, slik det sto i første versjon.

Leder

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.

Til­bake­slag

I forrige stortingsperiode angrep Høyre frenetisk den daværende Ap/Sp-regjeringen for ikke å satse stort nok og raskt nok på havvind. Nå har pipa fått en annen lyd. Høyre fikk i går flertall i Stortinget for å igangsette en ekstern «kvalitetssikring» og «samfunnsøkonomisk analyse» av havvindprosjektet på Utsira – til tross for at selskapene allerede har fått tildelt areal og er i full gang med prosjekteringen. Utsira Nord Havvind DA, som eies av Equinor og Vårgrønn (Eni og Hitecvision), planlegger for et anlegg med 35 flytende havvindturbiner, med en årlig produksjon på 2 TWh. Utbyggingen av flytende havvind er en stor industriell satsing der Norge har noen åpenbare fordeler. Oljeleverandørindustrien har alle forutsetninger for å bygge installasjoner for flytende havvind. Teknologien som kreves, er mye av den samme som er brukt på flytende oljeplattformer.