Leder

En usunn refleks

Bokanmelder i Forskerforum, idéhistoriker Frida Skatvik, har ikke nøyd seg med å kritisere professor i biologi Dag O. Hessens nye bok om filosof og fjellklatrer Peter Wessel Zapffe. I tillegg har hun klagd boka inn til Universitetet i Oslos Forskningsetisk utvalg, som undersøker om forskere jukser eller plagierer. I dette tilfellet er det såkalt selvplagiering som er aktuelt, for i forskningsverdenen skal man også oppgi referanse selv til egne tekster. «Det blir viktig hva utvalget kommer fram til. Avgjørelsen kan bli en viktig veiviser for andre faglitterære forfattere», sier Skatvik til Khrono.

«At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte.»

Om utvalget velger slå ned på en populærfilosofisk utgivelse som ikke på noe tidspunkt er presentert som et akademisk arbeid, vil det være en sensasjon. Hvis akademikere må følge siteringspraksisen i høyere utdanning i alle typer tekster, går vi glipp av mange gode bøker. Forfatter og stortingsrepresentant for Rødt Mímir Kristjánsson advarer på Facebook om en annen grunn til at innklagingen til Forskningsetisk utvalg er problematisk: «I den moderne krenkelsesøkonomien er alt som gjelder å få en ytring trukket. Det er rett og slett nesten gått av moten å motsi noen», skriver han. At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte. Idealet om at eventuelle feil må bli imøtegått i løpende polemikk, er i dag byttet ut med krav om å fjerne den opprinnelige teksten. Fakta skal korrigeres og endres i stedet for å bli møtt med argumenter og motinnlegg.

Forfatter og skribent Morten Strøksnes var inne på det samme da han i Dags­avisen nylig sa at sakprosa ikke trenger et oppdatert etisk regelverk. «Man bør ha litt is i magen, og unngå moralsk panikk», sa han, og viste til at feil ofte blir korrigert i den løpende offentlige debatten. Dersom ytringer trekkes eller nettversjoner endres, blir det dessuten umulig å navigere i historiske debatter. Et motinnlegg framstår meningsløst om den opprinnelige ytringen er endret. Det er lett å hisse seg opp over feil og slendrian, men frustrasjonen bør kanaliseres inn i den offentlige debatten. Refleksen med å kreve ytringer trukket er ødeleggende for en sunn offentlighet.

Rettelogg 12. oktober: Frida Skatvik er bokanmelder i Forskerforum, ikke Khrono, slik det sto i første versjon.

Leder

USAs nikke­dok­ker

Canadas statsminister Mark Carney har fått mye ros for sin tale til Verdens økonomiske forum i Davos denne uka. Carney sa at Vesten står midt i et brudd med det som har vært den regelbaserte verdensordenen siden 1945, en orden som delvis har vært en fiksjon. Nå ba han om ærlighet, for alle vet egentlig at vestlige land har tilpasset folkerett og handelsregler etter USAs interesser, i den tro at ettergivenhet kjøper trygghet. Blant dem som hyllet talen, var den britiske politiske strategen Alistair Campbell. «Taler betyr fortsatt noe. Og det var et privilegium å være i rommet og høre @markjcarney holde en av de beste og mest betydningsfulle talene på lang tid», skrev han på sosiale medier.

Såret som ikke vil gro

Europeiske ledere puster lettet ut etter at Donald Trump har sagt at han ikke vil invadere Grønland og har lagt bort tolltruslene. Den dype avgrunnen mellom europeiske land og USA består likevel etter Trumps tale på World Economic Forum i Davos. Her viste han hvilket dyp forakt han nærer for europeiske politikere og hvilke midler han er villig til å bruke for å ydmyke og trakassere dem. For åpen mikrofon forsøkte han å latterliggjøre Emmanuel Macron som en hjelpeløs franskmann, som Trump kunne tvinne rundt lillefingeren, til tross for noen spede franske «no, no, no». Da Sveits’ «statsminister», sannsynligvis tidligere president Karin Keller-Sutter, ringte for å protestere mot den varslede tollen på 30 prosent, kunne Trump fortelle at hun i samtalen «rubbed me the wrong way», altså ikke strøk ham riktig med hårene – så han satte like godt opp tollen til 39 prosent. «Uten USA ville dere ikke ha hatt et land», slo han fast.

Pendelen har snudd

Etter innføringen av utdanningsreformen Kunnskapsløftet i 2005 har to parallelle trender preget norsk skole: For det første gikk man bort fra konkrete kunnskapsmål, og for det andre hasteinnførte norske skoler digitale enheter til hver elev på bekostning av den tradisjonelle skoleboka. I de 20 årene som har gått siden, har elevenes ferdigheter omtrent bare gått nedover. Politikk styres som regel av en blanding av ideologi og tidsånd, og på begynnelsen av 2000-tallet var det standardisert testing av ferdigheter som var i vinden, da gjerne ferdigheter som kunne sammenliknes over landegrensene. Det nasjonale dannelsesidealet ble nedprioritert. Det passet fint i hop med høyresidas vektlegging av valgfrihet og nyttetenkning i utdanningspolitikken. Det var da også kunnskapsminister Kristin Clemet fra Høyre som sto bak Kunnskapsløftet. Nå har pendelen skiftet retning.