Leder

En usunn refleks

Bokanmelder i Forskerforum, idéhistoriker Frida Skatvik, har ikke nøyd seg med å kritisere professor i biologi Dag O. Hessens nye bok om filosof og fjellklatrer Peter Wessel Zapffe. I tillegg har hun klagd boka inn til Universitetet i Oslos Forskningsetisk utvalg, som undersøker om forskere jukser eller plagierer. I dette tilfellet er det såkalt selvplagiering som er aktuelt, for i forskningsverdenen skal man også oppgi referanse selv til egne tekster. «Det blir viktig hva utvalget kommer fram til. Avgjørelsen kan bli en viktig veiviser for andre faglitterære forfattere», sier Skatvik til Khrono.

«At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte.»

Om utvalget velger slå ned på en populærfilosofisk utgivelse som ikke på noe tidspunkt er presentert som et akademisk arbeid, vil det være en sensasjon. Hvis akademikere må følge siteringspraksisen i høyere utdanning i alle typer tekster, går vi glipp av mange gode bøker. Forfatter og stortingsrepresentant for Rødt Mímir Kristjánsson advarer på Facebook om en annen grunn til at innklagingen til Forskningsetisk utvalg er problematisk: «I den moderne krenkelsesøkonomien er alt som gjelder å få en ytring trukket. Det er rett og slett nesten gått av moten å motsi noen», skriver han. At han har rett i dette, kan vi som avis bekrefte. Idealet om at eventuelle feil må bli imøtegått i løpende polemikk, er i dag byttet ut med krav om å fjerne den opprinnelige teksten. Fakta skal korrigeres og endres i stedet for å bli møtt med argumenter og motinnlegg.

Forfatter og skribent Morten Strøksnes var inne på det samme da han i Dags­avisen nylig sa at sakprosa ikke trenger et oppdatert etisk regelverk. «Man bør ha litt is i magen, og unngå moralsk panikk», sa han, og viste til at feil ofte blir korrigert i den løpende offentlige debatten. Dersom ytringer trekkes eller nettversjoner endres, blir det dessuten umulig å navigere i historiske debatter. Et motinnlegg framstår meningsløst om den opprinnelige ytringen er endret. Det er lett å hisse seg opp over feil og slendrian, men frustrasjonen bør kanaliseres inn i den offentlige debatten. Refleksen med å kreve ytringer trukket er ødeleggende for en sunn offentlighet.

Rettelogg 12. oktober: Frida Skatvik er bokanmelder i Forskerforum, ikke Khrono, slik det sto i første versjon.

Leder

Slipp ham fri!

Den svenske journalisten Joakim Medin ble fengslet i Tyrkia da han landet i Istanbul før helga. Han er ansatt i den venstreorienterte svenske avisa ETC, hvor han arbeider med graveprosjekter og utenriksjournalistikk. Han skriver også reportasjebøker om alt fra sexturisme til Thailand, vold i hjemmet, radikalisering og framveksten av IS og illiberal utvikling i Ungarn. Klassekampen har også trykket hans reportasjer fra Syria, Irak og Tyrkia. Han dekket blant annet den nå fengslede Istanbul-ordføreren Ekrem Imamoglus valgseier i 2019. Nå sitter Medin i et høysikkerhetsfengsel utenfor Istanbul hvor Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan holder journalister og politiske fanger – blant annet Imamoglu. Tyrkia anklager Medin for å ha deltatt i en demonstrasjon i Stockholm for to år siden, arrangert av den kurdiske organisasjonen Rojavakommittéerna.

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.